NRK Meny
Normal

Bachs Matteuspasjon

Bach skrev Matteuspasjonen i 1727. Den er én av antaglig fem pasjoner fra hans hånd, men bare Johannespasjonen er bevart utenom denne.

Matteuspasjonen slutt

Matteuspasjonens slutt

Foto: J.S.Bach / Offentlig eiendom, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=51420372

Librettoen er skrevet av Picander og er en sammenstilling av sitater fra Matheusevangeliets kapittel 26 -27, poetiske tekster som gir følelsmessige kommentarer til Jesu lidelseshistorie, og en hyppig bruk av forskjellige koraler, hvor melodien til Velt alle dine veie for oss vel er den mest kjente. Hør f. eks.Dagslands eller Paul Simons variant.

Matteuspasjonen ble antagelig urframført på langfredag 11. april 1727 i Thomaskirken i Leipzig. Bach reviderte pasjonen i 1736 og framførte den påsken samme år, nå med to orgler i ensemblet som ellers bestod av to kor, to orkestre og sangsolister.

Bach var sterkt knyttet til sin tro og den lutherske kirken. I pasjonshistorien kan han gjennom sin musikk utdype budskapet og gi det ytterligere en dimensjon. Det er ingen tvil om at musikken hans hele tiden er tolkende til teksten, men vi har ikke noe utenom musikken som kan gi denne tolkningen et innhold. Dermed blir det mye spekulasjon, og vi blir overlatt til oss selv på hva vi kan og ønsker å få ut av verket. Jonathan Miller påpeker i denne videoen hvordan pasjonen, selv om den er religiøst forankret, uttrykker allmennmenneskelige sannheter.

Bachs utsrakte bruk av koraler i pasjonen

viser hans sterke ønske om å formidle et budskap. Vi finner koralen både i sin firstemmige grunnform;

Som kommentarer til arier og som cantus firmus i de store polyfone korpartiene som for eksempel åpningsnummeret hvor Bach opererer med to korgrupper, et unisont soprano in ripieno som unisont synger koralen O Lamm Gottes, unschuldig, og to orkestre.

Notebilde Matteuspasjonen

Notebilde Matteuspasjonen

Finn noter her.

Ved siden av at bruken av den enkle koralformen i en slik sammenheng har vist seg å ha en sterk musikalsk virkning på mange, skal en ikke se bort fra at Bach også hadde en pedagogisk baktanke ved bruken av den. Selv om pasjonen hadde stort format, var den likevel tenkt i en liturgisk sammenheng i gudstjenesten på langfredag. I og med at menigheten kjente melodi og innhold i koralene som ble brukt, ble disse poetiske veiledere til de større numrene i verket. På denne måte bidro Bach til at den mer kompliserte siden ved musikken ble lettere tilgjengelig for tilhørerne.

Pasjonen er gjennomkrydret med tonemalerier (også benevnt som madrigalismer eller figurlære). Recitativene understreker for eksempel ladede ord som korsfest, drep, klage, ofte med kromatiske vendinger. Forminskede akkorder og plutselige modulasjoner følger Jesu profetiske tale, men er også i bruk i sammenheng med sorg og klage (se video nederst på siden).

De to korene veksler mellom å synge hver for seg og sammen. Det forekommer også at bare det ene koret er virksomt. Kor 1 representerer f. eks. disiplene. Andre steder kan de representere hver sine grupper i folket.

Bach bruker ofte obligatstemmer i ariene, slik det var vanlig i senbarokken. Av og til kunne obligatinstrumentet også bidra til tonemaleri som i Buß und Reu hvor fløytene med sine staccatotoner skildrer tårene som drypper.

Avslutnigskoret Wir setzen uns mit Tränen nieder er et godt eksempel på hvor innholdsmettet Bachs musikk er. Det er en vakker, men sorgtung avslutning av pasjonen, akkurat slik den skulle være. Tilhøreren skulle bringes inn i den sorg og lidelse som hørte til langfredagen og være i det modus fram til de påskemorgen kunne nyte en mer jublende musikk.

Følg pasjonens avslutning i videoen under.