Bachs messe i h-moll er en musikksetting av en komplett messe med latinsk tekst. Verket var ett av Bachs siste, selv om mye av musikken i det stammer fra tidligere arbeider. Bach utformet den endelige messen i 1749, rett før sin død i 1750. Messens Sanctus stammer helt tilbake til 1724. Det berømte Kyrie og Gloria ble komponert til luthersk messe for Dresden i 1733. For å sluttføre verket måtte han likevel komponere noe nytt, selv om han på dette tidspunkt nærmest var blind. Messen ble antagelig aldri framført i Bachs levetid og ble helt glemt fram til man sparket liv i det med nye framføringer fra begynnelsen av 1900-tallet. I vår tid er det mye framført.
Det var uvanlig for komponister som jobbet innen den lutherske tradisjonen å komponere en latinsk messe, og det er ikke brakt på det rene hvorfor Bach som den svorne lutheraner han var, hadde fokus på dette i sine siste leveår.
Christoph Wolff (direktør for Bacharkivene i Leipzig) påpeker at arbeidet med ferdigstillelsen av messen sannsynligvis avbrøt Bachs revisjon av Johannespasjonen, som dermed aldri ble ferdigstilt. Det var i denne perioden at Bach begynte å bruke mindre av sin tid på sine normale kompositoriske plikter og fikk mer fokus på filosofisk pregede prosjekter, slik som Kunst der Fuge, og Clavier-Übung Del III hvor han forsøkte å definere summen av sin kunst som organist med en samling av musikk hentet fra liturgien, som dekker alle tilgjengelige historiske stiler, og ikke får noen praktisk funksjon som et enkelt verk.
Kan det være at messen ble utarbeidet som en lignende sum av hans kunst som kirkekomponist? Christoph Wolff er nok ikke alene om å se det som en slags samling av hans beste komposisjoner i alle slags stiler, fra Stile antico av Palestrina i "Credo" og "Confiteor" og ekspressivt friere skriving "Crucifixus" og "Agnus Dei", til det mest avanserte kontrapunkt i åpningen Kyrie helt opp til den mest moderne galante stil i soloer som "Christe eleison" og "Domine Deus".
Wolffs konklusjoner er lett for musikkelskere å identifisere seg med. Messen i h-moll er summen av ikke bare Bachs vokalmusikk, men all hans kirkemusikk . Derfor bruk av latinsk tekst som, av alle hellige tekster, er den som representerer det tidløse og som har universell gyldighet uavhengig av alle trosmessige og språklige grenser.
(C. Wolff: “The Kantor, the Kapellmeister and the Musical Scholar: Remarks on the History and Performance of Bach’s Mass in B minor” (Polydor, Hamburg, 1985)
