NRK Meny
Normal

Andre toneangivende trender fra 1980- og 1990-tallet

Acid jazz, M-Base, Jambands og Postmodernismen er noen av de andre trendene som var sentrale i 1980- og 1990-årenes jazzutvikling.

Medeski Martin Wood

Medeski Martin Wood

Foto: Xopher Smith / Wikipedia

Acid Jazz

Jay Kay fra Jamiroquai

Jay Kay fra Jamiroquai

Foto: Wikipedida

Acid Jazz oppstod i Storbritania på 1980-tallet og fortsatte å utvikle seg inn i 1990-årene. Typisk for denne retningen er å blande sammen jazz med funk og hip-hop. Det ble i stor grad brukt elektriske instrumenter sammen med programmerte loops og beats. Dette var også en viktig arena for flere DJ er som utviklet sine klubbkonsepter sammen med livemusikere. Blant de første var bandet Brand New Heavies, som startet som et instrumentalt band i 1985. Etter at de tok med seg rappere under en opptreden i New York fulgte flere andre band etter og skapte en toneangivende trend. Heavies' suksess inspirerte band som Jamiroquai, Incognito og US3.

Trenden spredte seg også til USA der en av de viktigste bidragsyterne var den britiske gitaristen Ronny Jordan. Han fikk mye oppmerksomhet etter at han spilte inn en versjon av Miles Davis «So What» på platen «The Antidote» i 1992 der han blandet inn DJ orienterte beats med George Benson-inspirert gitarspill. Etter at han bidro på GURUs debut «Jazzmatazz vol. 1» i 1993 ble han hyllet som en av de viktigste i utviklingen av Acid Jazzen som sjanger. GURU ble med denne utgivelsen også en av de første som blandet jazz med rap og elementer fra Hip Hop og klubbmusikk. Andre amerikanske artister verdt å nevne her er Brooklyn Funk Essentials.

Acid Jazz-trenden var ikke spesielt langvarig, selv om flere av bandene som kom frem har stor kommersiell suksess den dag i dag. Likevel var epoken viktig med tanke på kombinasjonen av elektronikk og DJ´s med livemusikk.

I USA utviklet Acid jazzen seg etterhvert mer i retning av moderne R´n´B etter at linken til Hip Hop var etablert og etterhvert ble begrepet Neo-Soul brukt om en sjanger som hadde mye til felles med jazz, Hip Hop, moderne R´n´B og funk. Begrepet neo betyr ny, og i denne sammenhengen er det et paradoks siden soul betyr å gå tilbake til røttene… Artister knyttet til begrepet Neo-soul på 1990-tallet er Me´Shell Ndgeocello, Maxwell, D´Angelo, The Roots, Erykah Badu og Lauryn Hill.

M-Base

Steve Coleman

M-Base grunnlegger Steve Coleman

Foto: Wikipedia

En annet musikalsk konsept oppstod i miljøet rundt saksofonisten Steve Coleman som grunnla M-Base sammen med noen musikerkollegaer i New York. M-Base representerer ifølge Coleman en tankegang eller filosofi som brukes i forhold til kreativt arbeid med å skape musikk. Han sier at det ikke er en musikalsk stil og heller ikke er snakk om jazz. Likevel blir det ofte plassert i denne sammenhengen, kanskje på grunn av en del fellestrekk innenfor kreativt skapende arbeid. Musikkstilen som oftest blir assosiert med denne termen er veldig strukturert med hyperavansert polyrytmikk som ligger oppå hverandre i flere lag. Mest kjent for å dyrke dette konseptet er bandet ”Steve Coleman and Five Elements”.

Geri Allen, Greg Osby og Cassandra Wilson er noen av de som sammen med Coleman bidro til å utvikle dette konseptet.

Jamband

Jambands er et begrep som stammer fra 1960-tallet der band som The Grateful Dead og The Allmann Brothers Band gjerne hadde lange improvisasjonspartier i komposisjonene sine. Låter som gjerne var mellom 5 og 7 minutter på platene kunne bli 20-30 minutter lange live.

Medeski, Martin, Wood startet som en jazztrio bestående av pianisten John Medeski, trommeslageren Billy Martin og bassisten Chris Wood. Kort tid etter oppstarten i 1991 begynte Medeski å trekke inn andre instrumenter i bandet, som Hammondorgel, rhodes, clavinet, melodica og mellotron. De spiller i en slags eksperimentell form for Avant-gardefunk, der de for det meste improviserer oppå strukturerte grooves og strekker tonalitet, rytme og form i alle retninger. Likevel har de masse influenser fra gospel, soul, rhythm´n´blues og jazz. Liveshowene deres er preget av mange musikalske innfall, energi, dynamikk og masse humor. De har flere ganger samarbeidet med gitaristen John Scofield, som har bidratt til å skaffe dem stor internasjonal berømmelse. Her er en video som viser bandet live i studio under en opptaksseanse:

Postmodernismen/avantgarde

John Zorn og "Masada"

John Zorn og 'Masada'

Foto: Checiáp / Wikipedia

Postmodernismen hadde allerede gjort sitt inntog i kunsten og i den klassiske musikken, nå kom den også for fullt inn i jazzen. Den mest fremtredende personligheten er saksofonisten og multiinstrumentalisten John Zorn. Han kan karakteriseres innen avantgarde-begrepet, og er kjent for å blande sammen elementer fra alle mulige musikksjangre i en og samme komposisjon. Blant hans mest kjente band finner vi Naked City, der han blander frijazzarven etter Ornette Coleman med sine hardcore sjangereksperimenter.

Blant de andre musikere som virket i det samme miljøet som Zorn i New York, finner vi saksofonistene Tim Berne og Greg Osby (Steve Coleman), trompetisten Dave Douglas, keyboardisten Wayne Horwitz, bassisten Trevor Dunn, trommeslageren Joey Baron, samt gitaristene Bill Frisell og Marc Ribot. I tillegg var rockevokalisten og multikunstneren Mike Patton (Faith No More) tilknyttet samme miljø gjennom sitt utstrakte samarbeid med John Zorn, blant annet i bandet Mr. Bungle.

Her kan du løse noen oppgaver fra artikkelen du nettopp har lest.