NRK Meny
Normal

”Entartete Musik” (”Degenerert musikk”)

En stor gruppe komponister ble fortrengt og forfulgt av nazistene før og under andre verdenskrig. Her er en kort historie om hva som skjedde da de ble gjenoppdaget.

Entartete Kunst utsnitt

Entartete Kunst utsnitt.

Foto: Horacio Cordero / Wikipedia

Begrepet ”Entartete Musik” ble skapt som tittel på en propagandistisk, rasistisk utstilling, som åpnet i Düsseldorf 24. mai 1938, med verkene til komponister og musikkforskere som var blitt forbudt av nazistene med begrunnelse at de var "entartet".

Ordet (egentlig "utartet") blir ofte oversatt som "dekadent" eller "degenerert". Det stammer fra vitenskapen om genetikk på slutten av 1800-tallet under påvirkning fra Darwin. Det ble annektert av nazistene til å bety enten "rasemessig mindreverdig" eller "åndssvak".

Målet med utstillingen var å latterliggjøre og ærekrenke modernismen. Objektene på utstillingen - mange av dem tilsølt med uanstendig graffiti - besto av noter, bøker og innspillinger, som publikum kunne slå av og på av helt tilfeldig.

Den inneholdt verk av forfattere og komponister som alle ble ansett å ha påvirket tysk kultur negativt i årene for Weimar-republikken (1918-1933) ved å innføre "ikke-ariske" eller "anti-nasjonale" elementer i musikken.

Jødiske forfattere og komponister, spesielt de som var åpne for jazz eller amerikansk påvirkning, kommunister eller sosialister, komponister av slavisk opprinnelse, og de som adopterte atonalitet og serielle teknikker (det siste ble ansett av nazistene for å være den musikalske legemliggjørelsen av "den jødiske bolsjevismen"), var hovedmålene.

Komponistene som ble definert inn i disse gruppene inkluderte blant andre Alban Berg , Ernst Bloch, Hanns Eisler, Paul Hindemith , Erich Korngold, Ernst Krenek, Arnold Schönberg , Franz Schreker, Igor Stravinsky , Ernst Toch, og Kurt Weill .

Blant musikkforskere og kritikere var Theodor W. Adorno, Paul Bekker, og Alfred Einstein. Nazistene forsøkte å dekke over at mange musikere ble fengslet og døde, og laget en kunstig idyll i en fangeleir som het Terezin (Theresienstadt), der de til og med laget en liten propagandafilm om hvor godt fangene hadde det, med egne orkestere og en liten teaterscene.

Mange av dem som hadde flyktet før krigen, endte istedet opp i Hollywood, der de blant annet bidro til å fornye filmmusikken i USAs voksende underholdningsindustri. Dermed ble europeiske flyktninger viktige kunstneriske ressurser i denne voldsomme smeltedigelen som vokste fram under og etter andre verdenskrig. Og paradokset ble, at de som hadde tatt med seg sin europeiske kulturelle bagasje, lot denne bli en viktig bestanddel av amerikansk massekultur.

Betegnelsen ”entartet” ble imidlertid tatt opp av noen av tidens ledende modernister som et uttrykk for motstand mot fascismen, og ble fulgt av krav om frihet for individuelle uttrykk. Den ungarske komponisten Béla Bartók skrev et offentlig brev til nazistenes propagandaminister Joseph Goebbels, og klaget på at hans musikk ikke ble inkludert i den opprinnelige utstillingen.

Etter krigen tok Hans Werner Henze og Mauricio Kagel begrepet i bruk som en protest mot den normative kulturelle tilstanden i den nye tyske forbundsrepublikken, det som het Vest-Tyskland i etterkrigstiden.

Mot slutten av 1900-tallet

I de to siste tiårene av det 20. århundre fikk begrepet ”Entartete Musik” symbolsk betydning som et uttrykk for en viktig og møysommelig revurdering av verkene til komponistene som led mest under fascismen på 1930- og 1940-tallet.

En rekonstruksjon av den opprinnelige utstillingen, sammen med betydelig dokumentasjon om dens bakgrunn, ble gjennomført i Düsseldorf i 1988, og plateselskapet Decca gjorde en banebrytende serie med innspillinger, utgitt under navnet Entartete Musik.

Serien trekker frem fra glemselen både de musikere som ble drept som ofre for nazismen og de som fikk sin karriere og sitt potensielle internasjonale ry avbrudt av den nazistiske epoken.

Denne plateserien har resultert i en stor omvurdering, både av komponister som var med i den opprinnelige utstillingen (Eisler, Korngold, og Krenek) og av mange som ikke ble inkludert, deriblant Bertold Goldschmidt, Wilhelm Grosz, Ernst Schulhoff, Victor Ullmann, Stefan Wolpe, og – kanskje først og fremst - Alexander Zemlinsky. Flere av disse musikerne døde forøvrig i nazistenes konsentrasjonsleire.