NRK Meny
Normal

... of those who've gone before

Andre del om tradisjonalisme i populærmusikken. Bygger på artikkelen We are trav'lin in the footsteps...

Springsteen & The E Street Band

Springsteen og The E Street Band

Foto: Roald, Berit / NTB scanpix

I denne artikkelen fortsetter vi med å sette populærmusikken inn i et tradisjonalistisk perspektiv. Vi trekker tråden videre fra artikkelen We're trav'lin in the footsteps, men i denne artikkelen lar vi en konkret artist stå som eksempel på populærmusikalsk tradisjonsbæring. For ikke å snakke om et konkret land. Et lite et, lengst mot vest.

When he got there, he didn't find nothing but road

Vi sluttet artikkelen We're trav'lin in the footsteps med å peke på fortellingen som det kanskje mest sentrale elementet i tradisjonalismen innen populærmusikken, og vi understrekte Bob Dylans spesielle posisjon som inspirasjonskilde for populærmusikkfortellere i nærmare 50 år. Bruce Springsteen er et godt eksempel på en som har latt seg inspirere, både av Dylan og fortellerarven fra Woody Guthrie og Pete Seeger. Han er også en av egentlig ganske få artister som har takla omtale som "Den nye Dylan", noe flere kalte en ung Springsteen tidlig på 70-tallet, på en god måte kommersielt. Etter et par stilistisk litt søkende album kom Springsteen i perioden 1975 til 1980 med utgivelsene Born To Run, Darkness on the Edge of Town, og The River. Disse representerer ikke bare gjennomslag i platemarkedet og etableringen av hans karakteristiske sound sammen med The E-street Band, Springsteen modner på disse platene også fram en fortellerpenn som har preget musikken hans gjennom hele karrieren. Det handler om hverdagslivet til vanlige mennesker, slit og strev, det handler om lengsel og drømmer, det handler om vennskap, kjærlighet og røttene sine. Og akkurat som Dylan etablerte han en fortellerteknikk som var rik på metaforer.

Tradisjonalisten Bruce Springsteen har, ikke minst på grunn av sin evne til å kommunisere med folk flest, oppnådd enorm popularitet i hjemlandet sitt. Mange har prøvd å "låne" fra hans solide varemerke, med vekslande hell. Ronald Reagan for eksempel, burde kanskje ha sjekket bedre da han ønsket å bruke Born In The USA (videoen nedenfor) i valkampen sin i 1984. Ultrademoktraten Springsteen hadde kanskje andre tanker i sine metaforer enn Reagan fikk tak i. Kanskje hadde det vært smart av den republikanske presidenten å lytte til denakustiske versjonen av låta før han let seg rive med...:

Artist: Bruce Springsteen

Amhrán as an oileán san iarthar
Songen frå øya lengst vest

«Born in the USA, my arse. That man was born on the North side of Dublin. He's Irish. His mother was Irish, the poetry, the gift of the gab - I mean, isn't it obvious...»

Da Bruce Springsteen holdt introduksjonstale for U2 til The Rock'n Roll Hall of Fame (råstoff i artikkelen Fix You in the City of Blinding Light), starta Bono takketalen med disse ordene. Og han har et poeng. Springsteen forvalter en fortellerstemme som har sine røtter fra et setd. Et sted med en tradisjon for nettopp å fortelle, og der man tar vare på sine tradisjoner med hodet høyt hevet. For har du vært i Irland? Da la du kanskje merke til at all offentlig informasjon (vegskilt, etatsinformasjon, tabeller etc.) blir notert på same måte som overskriften på dette avsnittet. Gaelic (irsk) i kursiv øvst. Engelsk under. Så få som drøyt tre prosent av folket i landet har i dag irsk som hovedmål, men i Irland tar de vare på tradisjonene. Den irske nasjonen har sitt fundament i sine tradisjoner, tradisjoner som gjennom mesteparten av sin moderne historie har vært på vandring. Den verdenskjente danseforestillingen Riverdance (starta som pauseinnslag under Eurovisjons-finalen i Dublin 1994) handler om den historiske vandringen til den irske kulturen og starter med ordene:

Out of the dark we came. Out of the sea. Where the long wave breaks on the shore. As the day broke and the night rolled back, there we stood on the land we would call home.

Strofene kan symbolisere ulike bevegelser som har skjedd, knyttet til øya lengst vest i Europa. Det kan være den keltiske kulturen på vandring fra det europeiske kontinentet til Skottland og Irland flere tusen år tilbake. Vikinginvasjonene fra omkring år 800 eller normanerne som kom noen hundre år senere. Eller nybyggerne som kom fra England og Skottland etter den engelske monarken tok kontroll over øya etter 1541, for den saks skyld. Denne innvandringen satt for alvor i gang religionskonflikten mellom de protestantiske nybyggerne og det katolske Irland, et gjennomgangstema i nyere irsk historie. Kort fortalt er Irland som nasjon en fortelling om mennesker i bevegelse. De samme menneskene har formet sterke og stolte tradisjoner, og de bokstavelig talt elsker å fortelle om de. Dette preger også musikken. I Irland snakker de i liten grad om folkemusikk, men om tradisjonsmusikk. Tradisjonsmusikken lever i folkelivet, i byene og på landsbygda, på puben og i hjemmene. Irland blir på mange måter prototypen på de to kriteriene for tradisjonalisme som er brukt i innledningen til denne artikkelen: Å ha en tradisjon og å ville ta vare på den. Kommer du inn på en pub i Irland, vil du i de fleste tilfeller se et skilt som understreker at musikere er spesielt velkomne. Og de kommer. Kveld etter kveld kan du høre sessionmusikere dele levd liv gjennom ord og toner. Og har du hørt Song for Ireland framført en kveldstime på pub i Galway, på Dinglehalvøya, i vakre Killarney eller Waterville på vestkysten (eller urbane Dublin i øst for den saks skyld), så vet du at du har opplevd noe tidløst vakkert, stolt spekket av tradisjon.

What is the story, Rory?

Hva har dette med populærmusikk å gjøre? Historien viser vel at det greit lar seg gjøre å ta iren ut av Irland, men umulig å ta Irland ut av iren. Irland ble på 1800-tallet selve spydspissen for europeisk utvandring til det amerikanske kontinentet, i kjølvannet av sult, nød og ekstrem undertrykking fra den mektige naboen Storbritannia. Folketallet i nasjonen ble halvert fra omkring åtte til fire millioner i forbindelse med den store hungersnøden (The Potato Famine, eller på irsk ”an Gorta Mor”) midt på 1800-tallet og fram til starten av 1900-tallet. En viktig faktor var emigrasjon til USA og Canada. Spesielt gikk dette ut over den vestlige delen av landet, der folketallet ikke stabiliserte seg før overgangen til et nytt tusenår. Totalt utvandra over 4 millioner irar til USA mellom 1820 og 1920. Og hva gjorde irane da de kom til Nord-Amerika? De fortalte sine fortellinger og sang sine sanger som ingen andre. I ettertid kan vi slå fast at den vesle øya i vest står i en særstilling når det gjelder påvirkning på euroamerikansk populærmusikkutvikling, og Irland har, når en tar hensyn til innbyggertallet en spesielt sterk posisjon innenfor vår tids populærmusikk. Et land med ca det same innbyggertallet som Norge kan nevne artister som Van Morrison, Rory Gallagher, Westlife, Thin Lizzy, Cranberries, Snow Patrol, U2, Boomtown Rats, Boyzone og Sinead O'Connor, for bare å nevne noen, på lista over artister som har preget populærmusikkutviklingen de siste tiåra. Går vi videre til irskætta artister i Amerika, blir lista enda mye lengre. For å sette dette med irsk språk og tradisjon i perspektiv, kan bandet Clannad og deres tema til filmen "Harry's Game" fra 1982 være et flott eksempel.

Forresten spilt inn i Windmill Lane, studioet der U2 spilte inn sine tre første plater, og videre musikken som introduserte starten på U2s konserter under deres såkalte War Tour, turneen som for alvor satt dette bandet på konsertkartet i statene. For å sette bånda mellom Irland og USA inn i en litt artig, dokumentarisk kontekst, kan du høre og se bilder fra John F. Kennedys tale på havna i Galway under hans Irlands-besøk sommeren 1963;

U2, her i låta Beautiful Day, som for alvor fornyet posisjonen til bandet hos det amerikanske publikummet ved inngangen til et nytt tusenår, har de siste tiåra vært Irlands største eksportartikkel. Typsik irsk. Bono er vel ikke akkurat kjent for å tie still?:

Artist: U2
8371

Bringin it all back home?

Og da kan vi avrunde dette kapittelet med å gå tilbake til tradisjonslista og (den irsk-italiensk-ætta) Bruce Springsteen, mannen med den særegne evnen til å la fortellingen ta seg gjennom karrieremotgang og uventa livserfaringer. Springsteen har aldri lagt skjul på at han har sin forankring i den demokratiske siden i amerikansk politikk, og da John Kerry tapte valget mot George W. Bush høsten 2004, en valkamp der Springsteen var tungt inne på demokratisk side, var det tid for ein tur i tenkeboksen. Denne gangen kom The Boss ut med fortellinger han ikke hadde skrevet selv, men lånt fra den amerikanske tradisjonsmusikken og protestvisebevegelsen med Pete Seeger i spissen. Under prosjektoverskriften The Seeger Sessions samla han sammen det reneste kollasjband av østkystmusikere og inviterte til jam. Resultatet ble først albumet We Shall Overcome: The Seeger Sessions, og etterhvert en lang turné dokumentert på dobbelt live-album, der han også la omarrangert stoff fra egen låtkatalog til repertoaret. Prosjektet fikk blandede kritikker i hjemlandet, men mottagelsen i Europa var strålande. Kanskje ikke så rart ettersom det grunnleggende uttrykket til bandet hadde sine røtter i europeisk tradisjonsmusikkimport, side om side med afroamerikansk gospel og spiritual? Og med det er ringen sluttet for denne artikkelen. Overskriften viser til spiritualen When the saints go marching in, som er en av de senare låtene i turnesetlista til Seeger-bandet. Men den låter liksom ikke helt som vi er vant med fra nærmest gladjazzinnspillinger med Louis Armstrong. Springsteen, kona Patti Scialfa (også hun av irsk-italiensk opphav) og den afroamerikanske, Panama-fødte Marc Anthony Thompson framfører en sårbar og naken variant med en salig blanding av blant annet banjo, steelgitar, orgel og brass i bakgrunnen. Igjen et av de herlige eksemplene på hvor fargeblind populærmusikken kan være når det gjelder så vel artistar som musikalske virkemidler. Og hvor velger Springsteen å forevige denne spesielle turneen på plate og DVD? Hva passar vel bedre enn Irland? We are trav'ling in the footsteps, of those who've gone before. Avstanden fra slavestrendene i Vest-Afrika til The Point Theatre i Dublin oppleves ikke så lang denne kvelden...

Oppgaver

Her er refleksjonsoppgaver og lytteoppgaver til artikkelen du nettopp har lest.