Filmmusikk

Hopp til innhold

Filmmusikk i et historisk lys - stumfilmen

Helt fra operaens spede begynnelse, har musikk og teater vært knyttet sammen. Operaens historie viser at musikk både kan forsterke den dramatiske handlingen og ta oppmerksomheten vekk fra handlingen.

På slutten av 1800-tallet fikk vi en ny dramatisk kunstform, stumfilmen. Brødrene August og Louis Lumiére sto for den aller første offentlige stumfilmvisningen i Paris i 1895. Stumfilmen var helt uten lyd, og på denne aller første visningen lot Lumiérebrødrene en gitarist spille live i kinoen under visningen av filmen. Allerede fra starten ble stumfilmmusikeren ansett som en viktig del av filmopplevelsen. Musikeren skulle tolke stemningen i stumfilmen og sørge for at publikum ble følelsesmessig engasjert. Svært ofte var stumfilmmusikeren en pianist, men det hendte også at man brukte et helt orkester.

Her kan du høre pianisten Robert Bruce spille live til Buster Keatons stumfilm ”The Ballonatic” fra 1923. Liveopptaket av musikken er riktignok gjort i 2008:

Filmmusikk i et historisk lys – lydfilmen

I 1927 kom den aller første lydfilmen; The Jazzsinger, med Al Jolson (1896-1950) i hovedrollen. Klippet viser Al Jolson, i ført såkalt ”black face”. Sett med et moderne blikk et ganske bisart syn hvor en hvit skuespiller fremstiller en ”eksotisk afroamerikansk karakter”, sett gjennom de hvites øyne.

I Hollywood oppstod det utover på 1930-tallet en hel industri rundt komposisjon og innspilling av filmmusikk. Flere europeiske komponister flyktet til USA i denne perioden, enten fordi de var jøder eller fordi de var i politisk opposisjon til nazistene i Tyskland eller kommunistene i Sovjetunionen. Disse komponistene hadde utdannelse fra europeiske musikkonservatorier. De tok med seg den europeiske, senromantiske symfoniske musikktradisjonen til USA. Den musikalske arven fra komponister som Richard Wagner (1813-1883), Gustav Mahler (1860-1911) og Richard Strauss (1864-1949), preget derfor den tidlige filmmusikken.

Max Steiner (1888-1871) som hadde flyktet fra Østerrike til USA, var en av de mest betydningsfulle komponistene i lydfilmens tidlige historie. Han hadde studert hos Gustav Mahler og kjente den europeiske romantiske musikken godt. Steiner var musikksjef i filmselskapet Warner Brothers i 30 år. Han komponerte musikk til 140 filmer, blant annet ”King Kong” (1933), ”Tatt av vinden” (1939) og ”Casablanca” (1943).

Max Steiner var inspirert av ledemotivteknikken som operakomponist Richard Wagner utviklet på 1800-tallet. Hos Wagner kan på både gjenstander og karakterer få sitt eget musikalske motiv, såkalte ledemotiv. I Wagners musikk hører vi ledemotivene når gjenstandene eller karakterene er synlig i scenebildet. Wagner bruker også ledemotiver mer abstrakt, for eksempel når en karakter tenker på en annen karakter. Max Steiner tok Wagners ledemotivteknikk inn i filmmusikken. Hos Steiner kan ulike ledemotiver representere både karakterer, gjenstander og steder.

I Steiners åpningsmusikk til ”Tatt av vinden” fra 1939, er den europeiske senromantiske musikktradisjonen gjenkjennbar. Her hører vi også filmens viktigste ledemotiv, ”Taras tema”, for første gang. Tara er navnet på bomullsplantasjen som hovedperson Scarlett O´Hara vokser opp på.

I klippet under hører vi ”Taras tema” i en scene hvor Scarlett og faren diskuterer framtida til både plantasjen Tara, og Scarlett selv:

Filmmusikk i tegnefilm

I 1928, året etter den første lydfilmen, laget Walt Disney (1901-1966) den første tegnefilmen med eget lydspor. I tegnefilmen Steamboat Willie opptrer karakteren Mikke Mus for første gang. I filmen synkroniserer Disney lyd og bilde, slik at musikken følger bevegelsene i bildet helt direkte:

I 1928 møtte Walt Disney også komponist og organist Carl Stalling (1891-1972)

Stalling jobbet som stumfilm-musiker i Kansas City. Disney fikk høre hvordan Stalling live var i stand til å tilpasse allerede ferdigkomponert musikk til bevegelsen i animert film, samtidig som han flettet inn noe av sin egen musikk. Etter møtet med Disney, forlot Stalling jobben som stumfilmmusiker for å bli Walt Disneys første ”musical director”. Tegnefilm-serien Silly Symphonies (1928) ble det første resultatet av et langt samarbeid mellom Disney og Stalling. I Silly Symphonies videreutvikler de musikkens evne til å speile animasjonen:

Det å la musikk og bilde følge hverandre helt direkte, ble etterhvert et virkemiddel som flere enn Walt Disney og Carl Stalling gjorde bruk av. Dette virkemiddelet omtales fremdeles som ”mickey mousing”:

Mot et mer modernistisk tonespråk

På 1920-tallet skjedde det en musikalsk revolusjon i den europeiske klassiske musikkverdenen. Arnold Schönberg (1875-1951) skapte tolvtonesystemet. Tolvtonemusikken var svært dissonerende, helt atonal og dermed ulik all annen musikk man hadde hørt til nå:

Selv om ikke alle komponister gikk like langt som Schönberg, var mange komponister, blant annet Igor Stravinskij (1882-1971), opptatt av å fjerne seg fra den tonale senromantiske musikken. De ville komponere musikk som var mer dissonerende og mindre umiddelbart iørefallende.

Filmmusikken fortsatte imidlertid å være preget av den senromantiske musikken både 1930-og 1940-tallet. Walt Disney var en av de første som tok i bruk mer dissonerende musikk i film. I animasjonsfilmen Fantasia fra 1940 hører vi utdrag fra Igor Stravinskijs verk Vårofferet:

Selv om Schönbergs tolvtonemusikk hadde eksistert siden midten av 1920-tallet, finner vi først på 1950-tallet spor av slik musikk i spillefilm. I filmen The Cobweb fra 1955 tar komponisten Leonard Rosenman (1924-2008) i bruk en dissonerende stil som ligger nær Arnold Schönbergs tolvtoneteknikk:

Dusjscenen fra Alfred Hitchcocks (1899-1980) film Psycho fra 1960 regnes gjerne som et filmmusikalsk høydepunkt hva gjelder bruk av dissonerende, modernistisk musikk. Professor Jon Roar Bjørkvold (f.1943) formulerer det slik i boka Fra Akropolis til Hollywood-filmmusikk i retorikkens lys: ”Få glemmer vel dusj-massakren, som ikke ble vist som utvendig råskap, men synliggjort for ditt indre blikk av Bernhard Herrmanns (1911-1975) bestialske musikk”. Her kan du se selv:

Verdt å nevne er også regissør Stanley Kubricks (1928-1999) bruk av modernistisk musikk i filmen 2001 - A Space Odyssey fra 1969. I denne scenen låner Kubrick den ungarske klangflatekomponisten Giörgy Ligetis (1923-2006) musikk.

En senromantiker fra vår egen tid

Fortsatt er arven fra den senromantiske europeiske musikken hørbar i amerikansk filmmusikk, og det kan vi takke John Williams (f.1932) for.

Sammenlikn Richard Wagners ”Valkyrie-rittet” fra operaen Lohengrin, komponert i 1850, med den amerikanske filmmusikk-komponisten John Williams åpningsmusikk til Star Wars-filmene fra 1977:

Som hos Max Steiner, finner vi også hos John Williams utstrakt bruk av ledemotiv-teknikk. Et av de mest kjente eksemplene er Darth Vaders ledemotiv:

Her kan hører vi Darth Vaders ledemotiv i en sentral scene fra Star Wars- episode V (1980):

Williams har blant annet gitt oss lyden av Indiana Jones,

og lyden av Supermann:

Han har også komponert musikken til de tre første Harry Potter-filmene. Her hører vi ”Hedvigs tema”:

I tillegg står Williams bak musikken til blant annet Jurrasic Park, Haisommer (Jaws), E.T, de to første Hjemme Alene-filmene og musikken til Schindlers liste.

Kort om norsk filmmusikk

Komponisten Jolly Kramer-Johansen (1902-1968) regnes som den mest betydningsfulle i den norske lydfilmens tidlige historie. Han har blant annet skrevet musikken til filmene Tante Pose (1940) og Tørres Snørtevold (1940):

I tida rett etter 2.verdenskrig bidro komponist Gunnar Sønstevold (1912-1991) til et mer modernistisk tonespråk i norsk filmmusikk. Sønstevold var opptatt av at filmmusikken skulle forsterke det psykologiske aspektet i film. Han har blant annet skrevet musikken til Arne Skouens film Ni liv (1957), om motstandsmannen Jan Baalsruds flukt fra tyske nazister under 2.verdenskrig. Ni liv ble nominert til Oscar for beste utenlandske film under Oscar-utdelingen i 1958. I scenen under bruker Gunnar Sønstevold en form for ”mickey mousing” for å beskrive hvordan hovedperson Jan Baalsrud orienterer seg i det dramatiske, snødekte landskapet, selv om han er snøblind: https://tv.nrk.no/program/FDRI40003290/ni-liv#t=28m05s (innslaget varer til 30.34)

Egil Monn-Iversen (1928-2017) har skrevet musikk til et stort antall norske filmer og tv-serier, deriblant musikken til tv-serien ”Brødrene Dal og professor Drøvels hemmelighet” (1979):

og til krimserien ”Rød Snø” (1985): her fra introen https://tv.nrk.no/serie/roed-snoe#t=5m56s (introen er til 06.40)

Monn-Iversen hadde forøvrig også et langt liv som dirigent, arrangør og komponist av musikk for teater.

I de senere årene, har økende norsk filmproduksjon skapt et marked for at flere norske filmmusikk-komponister kan utfolde seg. Blant yngre norske filmmusikk-komponister finner vi Ginge Anvik (f.1970), som blant annet har skrevet musikken til filmatiseringen av Jo Nesbøs barnebøker om professor Doktor Proktor:

Komponist Ola Fløttum (f.1972) har i flere år samarbeidet med regissør Joachim Trier (f.1974). I 2017 fikk Fløttum musikken han skrev til Joachim Triers horror-thriller Thelma inn på Oscar-akademiets ”short-list” for ”Beste originale filmmusikk”. Fløttums musikk nådde imidlertid ikke helt fram til endelig Oscar-nominasjon:

Diegetic and non-diegetic sound

I filmmusikkanalyse brukes gjerne de engelske begrepene ”diegetic” and ”non-diegetic” sound.

”Diegetic sound” er lyd karakterene i filmen selv kan høre, musikk og lyd som hører naturlig hjemme i filmens handlingsunivers. Her er et eksempel fra Quentin Tarantino (f.1963) film Pulp Fiction fra 1994:

”Non-diegetic” sound er lyd eller musikk som bare publikum, og ikke karakterene i filmen, kan høre. Filmmusikken vi har beskrevet til nå, har vært ”non-diegetic”.

”Non-diegetic” musikk kan ha ulike funksjoner. Musikken kan beskrive stemningen i filmen som i Schindlers liste, bidra til å øke spenningen som i dusjscenen i Psycho, eller forsterke bevegelsene i bildet som Walt Disneys Silly Symphonies.

Filmmusikkens påvirkningskraft

David Lynch har sagt følgende: "Sound is almost like a drug. It's so pure that when it goes in your ears, it instantly does something to you." Så hvordan påvirker musikken hvordan vi oppfatter handlingen i bildet?

På slutten av 1980-tallet gjorde professor i musikkvitenskap Jon Roar Bjørkvold et eksperiment for å belyse dette. Eksperimentet tok utgangspunkt i åpningssekvensen fra datidens store amerikanske såpeserie The Dynasty, eller Dynastiet på norsk. Åpningsmusikken er skrevet av den amerikanske komponisten Bill Conti (f.1942):

I eksperimentet byttet Bjørkvold ut Bill Contis majestetiske åpningsmusikk med Arne Nordheims musikk fra balletten Stormen. Han lot publikum se begge versjoner. Deretter spurte han dem hvordan musikken påvirket hva de tenkte at handlingen i serien skulle gå ut på. Her kan du se og høre selve eksperimentet og høre Bjørkvold selv fortelle om det:

https://tv.nrk.no/serie/vox/FMUS00006687/30-09-1987#t=6m23s

Klippet fra Pirates of the Carribean (2003) viser det samme som Bjørkvolds eksperiment fra 1980-tallet. Ved å endre filmmusikken i et filmklipp, kan man endre publikums oppfatning av handlingen:

Hører du filmmusikken?

Filmmusikk er et sterkt virkemiddel. Neste gang du går på kino eller ser en tv-serie, vil du kanskje i større grad legge merke til hvordan musikken brukes.