Sandra er jenta alene på havet

– Gaiagaiagaia!

Måsene har skjønt det. Her er nok mat til alle.

I løpet av sesongen har svimlende 13000 tonn fisk kommet på land her på fiskemottaket på Myre i Vesterålen i Nordland fylke.

Sjefen selv, han Arne, sitter på kontoret sitt i en eim av tobakksrøyk.

– Det har roet seg litt nå, sier han og plasserer sigaretten i det overfylte askebegeret.

En fullastet truck kommer susende rundt hjørnet i ei sabla fart mens sjåføren vinker. Helst burde han hatt begge hendene på rattet.

I den andre enden av bygget har noen sett seg lei på manglende oppfølging av skittentøysrutinene, og kjefter på de stakkars omkringstående, som helt sikkert er uskyldige.

De er alle menn.

Men der borte, ved kaikanten. Der står det sannelig ei jente fra Olderfjord i Porsanger.

Sandra Andersen Eira (29) liker ikke fisk, og hadde ihvertfall ingen planer om å havne på fiskebåt.

– Jeg hater fisk, for å være helt ærlig. Jeg kan fiske den opp, men så får noen andre spise den.

_{Se TV-reportasje om Sandra her:}

A4-livet passet ikke

– Jeg har vært samisklærer, jobbet i skuterbutikk og i barnehage. For meg passet ikke A4-livet, å jobbe fra åtte til fire.

Hun er heller ikke den som liker rutiner.

– Alt blir det samme. Man står opp om morgenen, drar på jobb, drar hjem. Det er ingen forskjell. Man sitter inne i et rom, ser ut vinduet og bare vil dra ut.

Når alt annet var prøvd, og lysten på å dra ut for sterk, da skjedde det noe.

– Jeg ble tilbydd å jobbe sammen med søskenbarnet mitt på båt. Da jeg prøvde det var jeg frelst på dagen. Det var ingenting annet jeg kunne tenke meg å gjøre.

Den ene halvparten av Sandras familie er reindriftssamer og den andre halvparten fiskere.

– Fiske har vært en del av livet mitt siden jeg ble født. Noe jeg har vokst opp med. Onkler og søskenbarn er fiskere.

Sandra tar en slurk fra Red Bull-boksen, ser i lufta, og tenker. Livet tok visst et raskt vendepunkt der og da.

– Fra den dagen jeg gikk ombord, så ble jeg der.

Alene jente

På Fiskeridirektoratetes nettsider kan man lese at det var registrert 260 kvinner med fiske som hovedyrke ved utgangen av 2015. Det er ikke til å stikke under en stol at fiske er et mannsdominert yrke.

– Jeg har til dags dato ikke møtt andre jenter som fisker.

At ei jente fisker er faktisk så uvanlig at de fleste tror hun er på kaia for å gjøre andre ting. Fordommene henger litt igjen.

– Mange tror at jeg er her for å vaske båten eller egne line.

Vennene syns det er artig, og de aller fleste hun møter, liker at hun har valgt et annerledes yrke. Det får vi bekreftet mens vi står der på kaia. Alle vil snakke med henne.

– Det er mange som er begeistret for at ei jente er med på havet. Man får noen rare blikk. Men de syns det er positivt.

Resten av mannskapet tar det som en selvfølge at hun jobber like godt som alle andre, og hun har aldri følt seg spesielt trakassert.

– Jeg blir ikke forskjellsbehandlet på noen måter. Jeg må kanskje jobbe litt hardere enn de andre, i og med at jeg er en halvmeter kortere og 50 kilo lettere. Men jeg trives med det. De ser på meg som en hvilken som helst fisker.

Hun syns det er helt greit å være alene jente på havet.

– Jeg har bestandig hatt mest guttevenner, og trives med det. Jeg har ikke så mye til felles med den typiske jentegjengen.

Og sminken orker hun ikke engang å ta med seg ut på båten.

– Man kan ikke være forfengelig der ute. Der står man med saltvann i trynet til enhver tid, og tang og tare og fiskeslog. Man kan være ute i dagevis, og da kan man ikke være avhengig av dusj og sminke, for å si det mildt.

– Hun er tøff

Kompisen Jonas Wang fra Oslo har jobbet på samme båt som Sandra siden januar.

– Vi har stått side om side og løftet stamper som veier 30 kilo hver. Vi gjør ikke forskjell på folk, så vi løfter like mye.

Han syns det er helt topp å ha ei jente med på laget.

– Det er hun som har lært meg alt jeg kan. Hun har en enorm ro når jeg har klønet det til, og ikke visst hva jeg skulle gjøre. Sandra har fokus hele tiden.

Jonas utstråler en stolthet over å være kompis med Sandra.

– Jeg syns det er veldig tøft gjort. Hun er veldig flink til å ta alle på kornet, og sette folk på plass om det er noe, på en saklig og fin måte. Det vinner mye respekt etterhvert.

Slit for lønna

Skreisesongen er på hell. De aller fleste har fylt kvota, og det stemmer det sjefen her sier, det har roet seg litt.

– Gjennom hele vinteren er det hektisk. Man må bruke hodet og kroppen 24 timer i døgnet, syv dager i uka. Vi kan ha noen dager med dårlig vær, og vi blir nødt til å være på land, men vi jobber fortsatt. Det er bestandig noe som skal ordnes, eller utstyr skal fikses.

Hver vinter og vår foretar skreien gytevandringer til Norskekysten. Da gjelder det å stå på mens den er her.

– Det blir veldig lite søvn. Man må venne seg til å sove mens man kan. Det kan være en time på tur ut og en time på tur inn på land.

Verdien på skreifisket i Lofoten og Vesterålen er på 1,3 milliarder kroner. Da er det ingen problem å fylle på kontoen.

– Vinterfisket skal berge halvparten av årsinntekten. Skreisesongen har alt å si.

• Les også: Her er landets største torskekommune
• Les også: Har fisket skrei for 1,3 milliarder i Lofoten og Vesterålen

I ett med elementene

Innimellom det harde arbeidet blir det også litt tid å nyte frihetsfølelsen.

Føleles av frihet var den største grunnen til at hun har valgt å fortsette med fiske.

– Det går bare en eller to dager på land, så begynner jeg å bli rastløs. Havet i seg selv er noe spesielt. Jeg har lyst å oppleve mer av det. Har lyst på utfordring. Har lyst på frihet.

Rastløstheta blir borte på havet.

– Der ute får jeg en helt egen ro, samtidig så må man ha fokus og jobbe hardt.

Opplevelsene får henne til å føle seg i ett med naturen.

– Enten er det en kjempefin solnedgang, hvaler og spekkhuggere som leker seg ved siden av, eller så er det ei ørn som flyr forbi. Og ingenting annet betyr noe, annet enn det. Man er i ett med elementene, og hverken tid eller dato har noen betydning.

Risiko

Sandra har fisket i Finnmark og Troms, men dette er første sesong i Nordland. Været har gjort det utfordrende.

– Man må gjøre seg kjent med nytt hav og nye strømmer, og finne ut hvordan fisken oppfører seg her. Det har også vært mye dårlig vær. Storm og kuling, og ekstremt mye strøm.

Før jul hadde hun en skummel opplevelse. De sto fast med lenka i båten, og plutselig slo det over til orkan.

– Da var det ikke artig å være oss, for da sto vi med rekka ned i sjøen. Vi måtte klamre oss fast i det som kunne klamres fast i, og måtte manøvere båten fort nok slik at vi ikke gikk under.

– Hva skjedde videre?

– Garnet surret seg fast rundt båten. Det ble tatt med vinden, så vi kunne ikke bruke propellene, og da har vi ingen styring.

– Var dere i fare for å forlise?

– Det var sekundene fra.

Sandra har stor respekt for havet.

Å være fisker er rangert som Norges farligste yrke.

– Alle på båten må vite sin plass, og vite hva som skal gjøres om det skjer ting. Kapteinen sitt ord er lov. Det han sier, det gjør vi. Når uhellet først skjer, så er det bare noen sekunder, så er det over. Da må man holde hodet kaldt.

Alle ombord har hver sin overlevelsesdrakt som alltid står klar til bruk.

– Vi må være klar over hva som kan skje, og være klar når det skjer.

Sandra mener at etter en nesten-ulykke kan man ikke gå å kverne på det.

– I ettertid kan man tenke, oi, det var nesten. Man kan ikke tenke, enn hvis jeg hadde dødd i dag? Hva om jeg dør i morgen? Da kan man ikke være fisker, og da kan man ikke være på havet.

Borte fra alt og alle

Det tok en stund for familien hennes å godta at hun var fisker.

– Under vintersesongen er man mye borte og man må takle mye savn. Det kan gå en eller to måneder mellom hver gang jeg er hjemme. Da er jeg hjemme i 4-5 dager, så er det ut igjen. Man må venne seg til å være borte fra alt og alle.

Man må ha en viss interesse om man skal orke å fortsette.

– Fiske er ikke for alle, uansett om man er jente eller gutt.

Ting som andre tar for gitt, blir rene luksusen når man har vært så lenge ute på havet.

– Når vi har fri så er vi veldig glad i å boltre oss i luksus. Med luksus mener jeg varm mat, en ren seng, en god dusj, rene klær. Det er luksus for oss. Man lærer å sette pris på de små ting i livet, som folk ellers ikke tenker noe på.

– Og nå når du kommer hjem, så er det rett i senga?

– Nei, først skal jeg være med og flytte rein til sommerbeite med familien.