Med håndkraft spadde de opp jorda
De løfter opp hodeskalle etter hodeskalle
Dette opplevdes som et ran av samiske gravplasser i raseforskningens navn
Hvordan i alle dager kunne dette skje?

HODESKALLEJEGERNE

Hodeskallejegerne

Ingar snur seg rundt på en plyndret gravøy. Nå vil han ha hjem tippoldemoren som han tror kan være stjålet.

Bredden på Vánasjsuoloj, eller Lappholmen, lyser guloransje av tang og tare under beina på Ingar Nikolaisen Kuoljok.

Han er kledd i svart jakke og blå bukse.

På hofta henger en samekniv i en lys beinslire. Under den svarte lua og bak brillene har han et sindig, men fattet blikk.

Vi har kjørt fort. På toppen av Tysfjordens bølger.

Ingar Nikolaisen Kuoljok viser frem Lappholmen hvor han mener forfedre er gravd opp og stjålet til forskning.
Foto: Jan Rune Måsø / NRK

I gamle dager måtte man ro ut til Vánasjsuoloj, som er det samiske navnet på øya.

De som gjorde det var i ærend for å sende sine kjæres sjeler til evigheten.

Til himmelriket. Eller dødsriket.

Både i kristen tid, og før det, da samene fremdeles praktiserte naturreligion.

Minnesmerke på Lappholmen i Tysfjorden i Nordland.
Foto: Jan Rune Måsø / NRK

Vanligvis er Ingar en lavmælt mann. En som snakker rolig. Men nå er han tydelig.

– De stjal tippoldemoren min, slektningene mine, frykter Ingar.

Og det smerter han.

For omtrent hundre år siden skjedde det nemlig også noe helt annet enn gravferdsritualer på Lappholmen. Det har forgreninger helt frem til i dag.

I en kjeller på et forskningsbygg i Oslo ligger nøkkelen til et gammelt mysterium som han vil ha oppklart.

Men Ingar er ikke rådløs. For i tillegg til samekniven, bærer Ingar med seg et annet redskap. Det er ikke et våpen, men kan bli det om han trenger det.

Sitt eget sameblod. Slektas eget DNA.


Skallejakten

I 1914 og i 1921 kom noen til Tysfjord og til Lappholmen.

En høyreist og slank mann fra hovedstaden, med håret pent kjemmet til siden og en stor flott bart på overleppen, ledet det hele.

Forsker og professor Kristian Emil Schreiner (1874–1957).
Foto: Ukjent / Gyldendal

Han var forsker. En som arbeidet med å samle samiske hoder. Han var en hodeskallejeger.

Navnet på mannen var Kristian Emil Schreiner. Han var innflytelsesrik og ledet etter hvert også Anatomisk Institutt på Universitetet i Oslo.

Med statens velsignelse stakk Schreiner og de andre, spadene i hellig og vigslet jord. De spadde opp levninger.

Hodeskalle på hodeskalle ble gravd opp og stappet i sekker.

De ble ført sørover, bort fra samiske områder som strakte seg fra Vardø i Finnmark, helt til Klungset på Nærøy, daværende Nord-Trøndelag.

I Neiden i Finnmark bodde arbeidskarene i telt nær kirkegården i 1915, viser bilder fra utgravingen.

Samiske hodeskaller som er gravd opp fra kirkegård i Neiden i 1915.
Foto: Johan Brun, 1915 / Tromsø Museum, UiT

Selv den lokale handelsmannen kunne være utgraver, ja til og med den lokale lensmannen.

Og samlingen bare vokste seg større og større.

For å holde orden på det stadig voksende tallet av levninger skar de nummer i hodeskallene, eller for eksempel i et bein fra armen.

Skallene ble målt og studert, og all informasjon ble sirlig ført inn i forskningsbøker.

Formålet var angivelig å kunne skille ut samer fra nordmenn.

På Universitetet i Oslo, eller som det het i den tid; Kristiania, ble hodeskallene sortert.

Noen ble satt i hyller stirrende rett frem.

n_FEkG4Vhy0
Foto: John Petter Reinertsen / Samfoto

Kraniene ble kategorisert som, for eksempel «Skoltelap, Neiden», eller «Kautokeino lap». En reindriftssame var gjerne en «flytlap».

Et lite notat ble gjerne plassert foran skallene.

Gufs fra fortiden

Ingar er forbannet over hodeskallejegerens raid i hans nærområde.

Han er samtidig trist fordi de fikk gjøre dette uten motstand fra lokale myndigheter og prestene.

Om Ingar Nikolaisen Kuoljok kunne reist 100 år tilbake i tid og møtt han ansikt til ansikt, skulle han sagt noen velvalgte ord til professor Schreiner.

– Din jævla tjuvradd, kom deg heim og forsk på dine egne, ville jeg sagt til han.

Da Ingar gikk på videregående skole, fikk han høre begrepene kortskalle og langskalle – ord som tidligere ble brukt i forskningen for å skille samene (kortskaller) fra nordmenn (langskaller).

På 1900-tallet, da raseforskningen gikk for fullt, var det mange som ikke så på samene som likeverdige nordmenn.

I dag er man gått bort fra denne formen for raseforskning. Nazismens forferdeligheter og andre verdenskrig rev i stykker dette.

Likevel er det fortsatt en dragkamp om skjelettene hentet fra samiske områder den dag i dag.

På den ene siden har du forskningsmiljøene, som vil bruke de til forskning. På den andre siden står folk som Ingar, som ser de tomme gravene på Lappholmen som et overgrep.

Dette er sårede urfolk, bygdesamfunn og etterkommere som føler seg ranet og fattigere på grunn av raseforskningens konsekvenser.

Ingar stiller seg undrende til hodeskallesamlingen på Universitetet i Oslo som er fra store deler av de samiske områdene. Han mener det er et gufs fra fortidens undertrykkelse av samer.

Nå mener han udådene fra 1914 og 1921 i hans område i Tysfjord, må rettes opp, for å la gamle sår gro.

– De må bli humanisert. De må bli menneskeliggjort og få en begravelse, ikke bare ligge i en boks så noen kan forske på dem. Det er ikke et siste hvilested, er Ingars syn.

Da professor Schreiner stakk spaden i jorda på Lappholmen var det verken første eller siste gang noen gravde opp urfolks gravplasser.

Oppbyggingen av hodeskallesamlingen i Norge startet allerede på 1820-tallet.

Huler, graver, urgraver eller andre hellige plasser fra førkristelig- og kristelig tid ble raidet for hodeskaller helt frem til 1958 her hjemme.

Og det skjedde heller ikke bare i Norge, men også i Finland og Sverige. I tillegg gjorde kolonistater det samme mot urfolk i mange deler av verden.

Men flere land har begynt å levere tilbake levninger tatt fra urfolk.

Hodeskaller fra hele verden

Berlin, april 2019. Urfolket Maoriene fra Aotearoa, eller New Zealand, er kommet til Berlin i Tyskland for å hente hjem sine egne.

Berlin-sykehuset Charité returnere menneskelige levninger til maoriene og moriorene
Foto: Jörg Carstensen / DPA

Levninger etter mer enn 100 personer skal hjem igjen. De var fraktet til Tyskland fra gravplasser på øya Chatham utenfor New Zealand.

Tyskland har også sendt tilbake skjeletter til Paraguay, New Zealand, Namibia, Australia og Tasmania.

– Det er mange følelser for dem som er involvert i en slik prosess, sier Andreas Winkelmann.

Han er medisinprofessor og arbeider på Anatomisk Institutt på den medisinske høgskolen i Brandenburg.

Winkelmann underviser legestudenter i blant annet å dissekere lik på stålbenker. Ikke helt ulikt det Kristian Emil Schreiner gjorde for rundt 100 år siden i Norge.

Professor Andreas Winkelmann foran kapell på Medisinsk fakultet i Neuruppin
Foto: Anders Boine Verstad / NRK

Men Winkelmann har et annet syn på tømmingen av gravplasser til urfolk. Han har vært med på alle tilbakeføringsprosesser i Tyskland. Åtte til sammen.

– Det er ikke bare nazismen som førte med seg fæle ting. Det gjorde også kolonialismen, påpeker professoren til NRK.

Ifølge Winkelmann har ikke Tyskland et eksakt antall på hodeskaller og skjeletter som er samlet inn.

Han anslår selv at det kan være opp mot 20.000.

Men bare på Charité i Berlin, et av Europas største universitetssykehus, er det 10.000.

Her skal det ifølge Winkelmann også finnes samiske levninger.

Professor Andreas Winkelmann
Foto: Anders Boine Verstad / NRK

Han vet det går an å hente ut informasjon om sykdommer som folkegrupper hadde, for eksempel syfilis eller bakterieinfeksjoner.

Men den mørke historien bak innsamlingene av slike hodeskaller overskygger verdien, mener han.

– Om folk vil ha de tilbake, så burde de få de tilbake, er professorens krystallklare råd.

Vi har dratt en helt annen plass.

For også i Sverige tilbakeføres skjeletter.

Gjenbegravning av gamle samiske hodeskaller og skjeletter i Lycksele i Sverige, høsten 2019.
Foto: Carl-Johan Utsi

Høsten 2019 deltar vi på en slik seremoni i Lycksele i Sverige.

En stor forsamling har møtt opp.

Mange har pyntet seg med det fineste de har, samekoften sin.

Andre går i dress.

Bygdefolk, kommunalt ansatte, myndigheter og prester.

Og etterkommere.

De står rundt en rekke biler. Ut fra bagasjerommene løftes eske på eske pyntet i bark.

Her kommer de gamle samiske skjelettene for gjenbegravelse i Lycksele i Sverige, fredag 9 august 2019.
Foto: Carl-Johan Utsi

Til sammen 25 esker med levninger, bæres ut og legges på et bord med farget duk.

Æresvakter står oppstilt med flagg. Et svensk flagg og et samisk flagg.

Når minneordene leses opp er det høytidelig stemning.

Det hele vises på storskjerm for dem som ikke går helt til graven som er lenger inn mot skogen.

Eskene henger på lange trestokker.

Så løftes de ut mot gravkanten. Alle senkes forsiktig.

De skal hjem igjen. Til jorden. Til et endelig hvilested.

Til evigheten.

Gamle samiske levninger blir begravet i Lycksele i Sverige høsten 2019.
Foto: Carl-Johan Utsi

Så er begravelsesseremonien over.

Det er en slik høytidelig seremoni som Ingar skulle ønske at formødrene og forfedrene hans kunne hedres med i Tysfjord.

Det har riktignok vært en seremoni i fjor høst på Lappholmen. Men ikke noe gjenbegravelse.

Nå står det flere kunstverk i stål der.

På den ene henger en ring. Et minnesmerke over den vonde tiden.

En slik messingring symboliserer kraft og har alltid beskyttet samene mot ondskap.

Et minnesmerke som er plassert ut på Lappholmen for å hedres det som en gang var der. En gravplass der mange ble gravd opp og ført til de Schreinerske samlinger på Universitetet i Oslo.
Foto: Jan Rune Måsø / NRK

Ingar satte pris på seremonien. Men verken den eller minnesmerkene bringer Ingar sin máhtaráhkko, tippoldemor, hjem.

Hun het Inga Eriksdatter Kuoljok. Og Ingar er selv oppkalt etter henne.

Inga var en av dem som kom i drømmene til hans foreldre, da de skulle bestemme navnet hans, før dåpen.

Dermed fikk Ingar nesten det samme navnet som Inga.

Tippoldemoren var født i 1842 og døde bare 42 år gammel i 1884.

Hun var reindriftssame og flyttet til kysten fra innlandet da hun var ung.

Her ble hun sammen med mannen sin, Biehtár. De drev gårdsbruk og kombinasjonsnæring med både jordbruk, fiske og reinsdyr.

Sammen levde de midt krysningstiden mellom kristendommen og samenes gamle naturreligion.

Mens faren til Inga beholdt den gamle naturtroen, ble Inga dypt kristen.

Ingar vet at familien hadde en hellig offerplass. Med en såkalt samisk Sieidi, en offerstein. Også den ble stjålet og havnet til slutt på et museum.

Ingar står i fjæra på Lappholmen og peker innover på øya.

Ingar Nikolaisen Kuoljok på Lappholmen i Tysfjorden.
Foto: Jan Rune Måsø / NRK

Der, noen hundre meter lenger innover og opp en slak skråning, er det en lysning. Der er det spor etter andre gravsteiner.

Her skal máhtaráhkko, tippoldemor Inga, ha vært begravet.

– Hun var begravd på øya. Det fortalte tanten min da jeg var yngre, sier Ingar.

Nå mistenker Ingar at hun ligger i en skoeskelignende boks på Universitetet i Oslo.

– Årstallene for når Inga ble begravet og utgravningene på Lappholmen skjedde stemmer, mener Ingar.

Om hun er tatt til universitetet, så er hun i så fall kokt i lut og skrapt inn til beinet med skalpell for å bli blank og ren. Det var vanlig prosedyre da.

Men det er også flere andre slektninger som var begravet ute på gravholmen, blant annet datteren til tippoldemoren.

Disse historiene har fulgt han siden han var ung. Det samme har bildene fra en gammel bok som han så for lenge siden.

Boka fortalte hvordan det ble tatt skallemålinger av slektninger mens de levde.

På bildet fra boka sitter slektningen Elen Pedersdatter Sliedda (1848-1937), sammen med ektemannen Peder Addason Parrak.

Bildet er hentet fra boka «Anthropologische Lokaluntersuchen in Norge Hellemo, Tysfjordlappen“, av Alette Schreiner, 1932.
Foto: Anthropologische Lokaluntersuchen in Norge Hellemo, Tysfjordlappen

Elen på bildet, var tante til Ingar sin áhkko, eller bestemor.

– Jeg fikk historien muntlig hos áhkko (bestemor). Hun viste meg hvordan siessá (tanten til bestemor) sitt hode ble målt av forskerne, forteller Ingar.

Boka het «Antropologische Lokaluntersuchen in Norge Hellemo Tysfjordlappen», av forsker Alette Schreiner (1932), altså kona til forskeren Kristian Emil Schreiner.

Den fikk Ingar til å skjønne at slike som han ble sett på som underlegne.

Ingar holder Universitetet i Oslo ansvarlig. Han mener de må ta ansvar og hjelpe til med å få satt et historisk punktum.

Han krever at eventuelt tippoldemoren og slektninger i samlingen får en verdig begravelse.

Ingar mener faktisk at alle som er hentet til forskning fra gamle Tysfjord må sendes hjem igjen, til et siste hvilested. Ifølge informasjon fra Universitetet er det gravd ut 16 stykker fra gamle Tysfjord kommune.

Samekniven svinger frem og tilbake på hofta til Ingar.

Han er klar over at det er usikkerhet rundt hvem som ble gravd opp fra Lappholmen. Identiteten står i alle fall ikke i papirene på Universitetet i dag. Derfor trekker han sitt andre våpen. Sameblodet.

– Jeg tar gjerne en DNA-test, sier han.

Han mener det må være mulig å sammenligne hans DNA, med DNA-prøver fra hodeskallesamlingen. På den måten kunne han endelig få svar. Ligger máhtaráhkko, tippoldemor der, eller ikke.

Men først må han få tillatelse til det.

Ingar sammenligner dette med hvordan døde soldater har blitt identifisert etter første- eller andre verdenskrig.

I et brev til Universitetet i Oslo og Sametinget sendt for noen uker siden, ber han om å få tilbake máhtaráhkko, og de andre forfedrene og formødrene, han tror kan være gravd opp.

– Poenget er at alle som er tatt bort fra Tysfjord skal tilbake. Hvordan var det mulig, spør Ingar, med henvisning til den høyreiste mannen med bart.

Professor Schreiner. Hodeskallejegeren.

– Han hadde vel aldri gravd opp sine egne slektninger og plassert de i en kjeller, sier Ingar.

Her hviler de i fred

Langt, langt sørover, bort fra Lappholmen.

Rundt oss reiser bygningene seg fire-fem etasjer. Noen gule, noen blå.

Vi stopper opp ved et skilt.

«Her hviler våre kjære, la det alltid herske fred og ro.»

Vi er på Vår Frelsers Gravlund i Oslo.

Etterlatte og etterkommere spaserer fritt rundt i området der steinene duver seg oppover en slak bakke. Her er en egen æreslund, hvor noen av norgeshistoriens største personligheter hviler.

Her ligger Bjørnstjerne Bjørnson, Christian Krohg og selveste Henrik Ibsen.

Edvard Munch har fått sin egen byste.

Gravsteinen til Edvard Munch i Vår Frelsers Gravlund
Foto: Anders Boine Verstad / NRK

Også han hviler i fred.

Samtlige ble begravet mellom 1850- til midten av 1900-tallet.

Dette er samme epoke som da de samiske levningene ble gravd opp i de samiske områdene.

Et annet sted på gravlunden står det en ustelt og pjuskete familiegrav.

Navnet synes så vidt på den mørknede gravsteinen.

Schreiner.

Gravstøtten til familien Schreiner ved Vår Frelsers Gravlund
Foto: Anders Boine Verstad / NRK

Her ligger professor Kristian Emil Schreiners kone, Alette Schreiner.

Ingen har gravd opp hodeskallen til kona Alette.

Hun døde i 1951 og har fått hvile i fred siden, bekrefter Gravferdsetaten.

Alette var medisiner, celleforsker, antropolog og jobbet ofte sammen med sin mann.

Blant annet utførte hun hodeskallemålinger av levende samer med et instrument som ble tredd rundt hodet.

..
Foto: Ukjent fotograf / Museum for universitets- og vitenskapshistorie

Denne hodemålingen av levende samer ble gjengitt i den samme boka som Ingar kom over da han var yngre.

Av og til måtte det mild vold til for at samene skulle la seg måle.

– Det står det i boka, sier Ingar.

Professoren døde seks år etter kona. Men mens han var i live, beveget Schreiner seg blant annet i kretsen til Edvard Munch.

De to var gode venner og skrev brev til hverandre. For eksempel da Munch klaget over at myndighetene krevde for mye i skatt.

Schreiner var Munchs personlige lege. Han tok seg også av boet til Munch da han døde.

Professoren sto til og med modell minst tolv ganger for den kjente maleren.

På et litografi står Schreiner og holder noe i hånden. Det samme som på Lappholmen.

Kristian Emil Schreiner som hamlet, malt av Edvard Munch.
Foto: Edvard Munch (1863-1944) / Munchmuseet nr. 549

På litografiet er professoren portrettert som Hamlet, med en hodeskalle i nevene. Det ligger en person under han.

På et annet bilde har Munch oppgitt at det er han selv som ligger på en dissekeringsbenk under Schreiner, klar for dissekering.

Så nær var vennskapet dem imellom.

Over tusen hodeskaller

Noen kilometer fra gravlunden ligger Domus Medica – det medisinske fakultetet til Universitetet i Oslo. I kjelleretasjene av bygget finnes det som i 1972 fikk navnet De Schreinerske samlinger.

Det er her de samiske hodeskallene befinner seg.

Det finnes i dag 1062 samiske levninger i samlingen, og ifølge universitetet er alle disse navnløse individer.

Om en hodeskalle har kjent identitet, så er regelen at Universitetet sammen med Sametinget skal forsøke å spore opp etterkommere, som deretter får bestemme hva som skal skje med den døde.

Det har vært noen gjenbegravelser.

Av hensyn og respekt for menneskelige levninger får ingen se De Schreinerske samlinger uten spesialtillatelse.

NRK har fått avslag på å både ta bilder, filme og få en omvisning for å kunne beskrive hvordan samlingen ser ut.

Men på bildet under, opprinnelig publisert av universitetets egen nettavis, Uniforum, står tidligere leder for Institutt for medisinske basalfag Jan G. Bjårlie midt i samlingen.

Slik blir skjeletter ofte oppbevart på De Schreinerske samlinger på Institutt for medisinske basalfag ved Universitetet i Oslo. Her viser instituttleder Jan G. Bjålie frem noe av samlingen.
Foto: Ola Gamst Sæther / Uniforum

Her står det som ser ut som forvokste skoesker nummerert i hyllereoler. Lag på lag, bortover og oppover.

Universitetet mener forskning på samlingen er viktig, fordi den kan inneholde viktig informasjon om sosiale forhold, levevilkår og sykdommer i tidligere tider.

– Med DNA-analyser kan vi nå og i fremtiden forske frem ny kunnskap, skriver dekan Ivar P. Gladhaug ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i en e-post til NRK.

UiO viser også til at forskning på fortiden kan gi kunnskap om sosiale og fysiske forhold tilbake i tid. Det kan også føre til større forståelse for fenomener og forhold ved vår egen tid

Selv om Universitetet i Oslo mener samlingen er viktig, viser deres egne opplysninger at det kun er utført to forskningsprosjekter de siste 30 årene.

I 1991 ble det publisert en forskningsartikkel om hofteleddsproblemer hos samer, av professor Per Holck (nå professor emeritus), som tidligere var bestyrer av De Schreinerske samlinger.

Professor Per Holck ved daværende Anatomisk Institutt på Universitetet i Oslo viser frem deler av den samiske hodeskallesamlingen.

TIDLIGERE BESTYRER; Bildet av Per Holck er tatt i De Schreinerske samlinger til en reportasje som ble publisert i A-magasinet i Aftenposten i 1987.

Foto: Jon Petter Reinertsen / Aftenposten/NTB

Det ble også gjort et mislykket forsøk på å ta ut aDNA for over 20 år siden av en levning, som Holck var ansvarlig for. I dag kunne en slik prøve gitt mye informasjon, men ikke da.

NRK kjenner til at Universitetet tok ut en bensplint i et forsøk på å skaffe opplysninger om sykdommer og familiære tilknytninger til det samiske benmaterialet, via en aDNA-test. Men prøven var for dårlig og resultatene ble skrotet og aldri publisert.

Per Holck, som nå er 78 år og professor emeritus, vil ikke kommentere opplysningene.

Kan levningene etter tippoldemoren Inga Eriksdatter Kuoljok likevel ligge i en av eskene?

Universitetet har gitt NRK opplysninger om nærmere 900 skjeletter. Men med 1062 hodeskallenumre i samlingen, er ikke oversikten komplett. Det mangler opplysninger om over 150 individer.

Men oversikten avslører likevel hvem som har gravd opp levningene og at det er hentet hodeskaller og skjeletter fra minst 27 bygder, byer og kommuner. Fra Finnmark til Trøndelag.

I dette kartet kan du sjekke ut om noen har gravd opp hodeskaller i din bygd, by eller nærområde.

Laster kart, vennligst vent...

Kartet er lagd på bakgrunn av en oversikt fra Universitetet i Oslo.

For Ingar er det to hodeskallenumre som er spesielt interessante. Skalle nummer 888 og 889 stammer begge fra nettopp Lappholmen og er gravd opp av professor Kristian Emil Schreiner.

Men selv om oversikten fra universitetet knytter to skallenumre til Lappholmen, mener Ingar det kan være hentet ut minst fire skjeletter derfra.

Ifølge universitetet er det hentet ut 16 skaller fra gamle Tysfjord kommune.

Ingar lurer også på om det er forsket på skjelettmaterialet fra Tysfjord. I så fall vil han vite hvorfor og hvem som har gjort det.

– Det er vårt DNA de eventuelt forsker på. Det kan ikke brukes uten vår samtykke, sier Ingar bestemt.

Vil han kunne få oppleve å lukke sårene slik samene opplevde i Lycksele høsten 2019?

Gjenbegravelse av samiske hodeskaller og skjeletter i Lycksele i Sverige 9.august 2019
Foto: Carl-Johan Utsi

I så fall må han først igjennom en stor papirmølle som kan ta flere år. Det viser erfaringer fra lignende saker.

Universitetet vil nå behandle kravet fra Ingar.

– Det er Sametinget som fatter beslutning om gjenbegraving. Det er ikke nødvendig å stadfeste noens identitet for at gjenbegraving kan finne sted, skriver dekan Ivar P. Gladhaug ved UiO.

Om Ingar får gjennom sitt ønske om å ta gentester av Tysfjord hodeskallene, står fremdeles uvisst. Men UiO skal saksbehandle dette, selv om ingen svar blir forskuttert i det som beskrives som en ny problemstilling i slike saker.

–Vi har ikke tidligere fått henvendelse med ønske om gentesting, og saken reiser en rekke prinsipielle og økonomiske problemstillinger, skriver Gladhaug.

Det er ikke usannsynlig at Skjelettutvalget vil bli bedt om å komme med en uttalelse før beslutning fattes. Skjelettutvalget er et utvalg med fagpersoner som skal påse at blant annet slike krav om gjenbegravelser skal behandles korrekt.

Universitetet viser til at det ikke er avsatt midler i UiOs budsjetter til slik aktivitet, og at det også er en av problemstillingene. Det vil trolig være andre fra det berørte området som må få uttale seg i saken før Sametinget fatter beslutning, utdype UiO.

Også i hjembygda til sametingspresident Aili Keskitalo ble det gravd opp hodeskaller.

Sametingspresident i Norge, Aili Keskitalo, tror på et sjelsliv utenfor legemet. Hun har også medansvar for den omstridte samiske hodeskallesamlingen på Universitetet i Oslo.
Foto: Dragan Cubrilo / NRK

Oversikten fra Universitetet i Oslo viser at godt over 50 levninger ble hentet fra Kautokeino.

Keskitalo har stor forståelse for Ingars håp om å få forfedrene sine hjem.

– Om det hadde vært en av mine forfedre, så hadde jeg ønsket det samme.

Et menneske er mer enn et legeme, sier hun.

– Det er også min forståelse at den førkristne samiske religionen hadde en oppfatning om at mennesket omfattet mer enn det fysiske, gir hun uttrykk for.

Sametingspresident Aili Kekitalo
Foto: Dragan Cubrilo / NRK

Hun merker at det er sterke negative assosiasjoner til De Schreinerske samlinger.

– Det navnet er fortsatt knyttet til tidligere tiders raseforskning, skriver Keskitalo i en e-post til NRK.

Sametinget har arvet retten til å bestemme over samlingen i 1999. Før dette satte Universitetet stort sett selv føringer for hva de ville gjøre med samlingen.

Sametinget bestemmer i dag om det skal forskes på samlingen, eller ikke. De bestemmer også om levninger gjenbegraves eller ikke.

Nå er det Sametinget som til syvende og sist må godkjenne at Ingar eventuelt kan forsøke å matche sitt eget DNA, med Tysfjord hodeskallene, for å finne máhtaráhkko, tippoldemor Inga. Men foreløpig har de ikke noe svar på dette, fordi saken skal saksbehandles omstendelig.

Samtidig er det Universitetet som er eksperter på DNA-analyser.

– Jeg har ikke noen forutsetninger for å vurdere realismen i å ta ut DNA-prøver fra dette materialet, det må dere kontakte Universitetet i Oslo om, skriver sametingspresidenten.

Det er lenge siden gravene i de samiske områdene ble tømt.

I forskningsboken Zur Osteologie der Lappen II (Om samenes skjelett, red.anm.), skrevet av professor Kristian Emil Schreiner, ser man hva som kunne bli hentet opp fra gravene.

Fra professor Kristian Emil Schreiners forskningsbok Zur Osteologie Der Lappen II.
Foto: Fra boken Zur Osteologie Der Lappen II

På et bilde tatt etter en utgraving kan man se restene av en kvinne fra Kautokeino.

På hodet har hun fortsatt på seg sameluen sin.

Hun er ikke gått i oppløsning engang. Man kan se kinnene og deler av haken.

Også pynteting ble tatt med fra gravene sammen med lik og levninger.

En liten samekniv. Et smykke. Et lite kors. En ring.

Ring tatt fra en samisk grav til De Schreinerske samlinger i Oslo.
Kors funnet i samiske urgraver som tilhører De schreinerske samlinger
Samisk pynt funnet i urgraver. Tilhører De schreinerske samlinger
Diverse pyntegjenstander hentet ut fra De schreinerske samlinger

Dette var symbolske gjenstander de nærmeste hadde lagt i gravene sammen med de avdøde.

Nå sitter Ingar og venter.

For det er bare noen med makt på toppen av systemene som kan få ting til å skje.

Vil Universitetet hjelpe til med å ta DNA-tester av Tysfjord-kraniene for å se om máhtaráhkko, tippoldemor Ingá, er der?

Vil han få hjem henne og slekta si som han tror er stjålet?

Hodeskallejegerens arbeid for 100 år siden har skapt store sår.

Søknaden er i alle fall inne nå. Men fremdeles må Ingar vente i uvisshet.

I jakten på noen nye svar og sin máhtaráhkko Inga, har Ingar selv måttet bli en slags hodeskallejeger.

Ingar Nikolaisen Kuoljok i båten utenfor Lappholmen i Tysfjord
Foto: Jan Rune Måsø / NRK