«Jeg hører at du har funnet deg en mann. Endelig er bønnen hørt.»

Kari Helene Skog har blitt spyttet på for å være lesbisk. Utskjelt av det lesbiske miljøet da hun senere ble sammen med en mann. Men også blitt velsignet av sin konservative prestefar da hun inngikk partnerskap med en kvinne.

– Det har aldri handlet om mann eller kvinne eller noe annet kjønn, sier Kari Helene Skog.

39-åringen sitter hjemme i sofaen i Tromsø. Den uhøytidelige tromsværingen er oppvokst på Skjervøy. Nå er hun svært sikker på seg selv. Hun er lykkelig.

Slik var det ikke da hun vokste opp i et strengt læstadiansk miljø.

Vi har møtt fire samer som alle på hver sin måte er del av det samiske LHBT-miljøet. En av dem ble mobber.

En annen av dem er Kari Helene. Denne helgen feirer de Sápmi Pride.

– Pride gir en vanvittig god følelse. Det er rart hvordan det å feire kjærlighet og ulikhet kan føles så bra. En god trend, slår Kari Helene fast.

Redselen for å bli avvist

Hun ser betenkt ned i kaffekoppen. Hun mimrer. I vinduet ser man mektige Sálašoaivi, Tromsdalstinden, som bader i lave gråhvite skyer. Uskyldige og nysgjerrige blikk fra 8 måneder gamle Samuel studerer oss.

Samuels mamma mimrer tilbake til tiden som prestedatteren på Skjervøy. Prestedatteren som senere skulle bli spyttet på og bli kalt for «En jævla lesbe».

– Min ungdomstid var utfordrende, kan Kari Helene fortelle.

Den ble preget av redselen for å bli avvist av egne foreldre. Redselen for å bli avvist av andre i nær familie.

– Den var vond.

Så ble hun avvist av folk i nær familie.

– Det gjør noe med deg å oppleve en sånn type avvisning som går på det grunnleggende av deg.

Og det ble ikke bedre da hun forelsket seg i en venninne.

– Det å forelske seg i venninna var liksom bare enda et lag på «kransekaka». Min første forelskelse var veldig, veldig vakker. Og jeg var ikke 16, minnes Kari Helene.

Læstadianismen var utbredt i Skjervøy under og før oppveksten til Kari. En konservativ kristen levemåte som ikke tillater utskeielser. Der folk skal skille seg minst mulig ut.

Også fornorskningen har satt spor på Skjervøy. Her skulle det ikke finnes samer.

– Da vi begynte å si at vi var samisk så fikk vi reaksjoner på at det var bare tøv. Det var jo bare samer i Karasjok og Kautokeino.

Prestepappaen snudde

Kari Helene stod frem som lesbisk for rundt 20 år siden. Da var det omtrent ingen andre åpne lesbiske i Nord-Norge.

En gang hun var ute og gikk sammen med kjæresten ble de spyttet på. Mannen som spyttet ropte «jævla lesbe» etter på gata.

– Jeg måtte ta meg i å vurdere om jeg skulle leie kjæresten. Noen dager orker man ikke blikk eller kommentarer.

Men prestepappaen tok henne varmt imot til tross for hans bakgrunn som en svært konservativ prest.

– Pappa er en klok mann. Han tenkte at Gud må elske lesbiske og homofile, så han snudde.

Faren elsket sin datter. Han velsignet Kari Helene og kjæresten i kirka, og de inngikk partnerskap.

Aller helst ville hun gifte seg der, men det var ikke lov.

Som kristen var dette sårt.

Da det i 2017 ble lovlig for alle å gifte seg i kirka var det en lettelse å gå inn i kirka. Nå føler hun at kirka beskytter henne.

– Vi må akseptere at andre mener at det er en stor synd. Men det gjør vondt. For meg gjør det vondt når jeg hører folk sier sånt. Det gjelder mitt liv, min historie, mine venner sine liv og mine medmennesker sine liv og jeg mener at man ikke skal dømme folk på den måten.

– Vi har tålt ufattelig mye hets, trakassering, skamgjøring og så videre. Det er godt å få lov til å slippe det nå. Enorm forskjell. Bare det å gå inn i kirka etter at vedtaket ble gjort var en forandring for meg.

For noen år siden stod hun frem med en ny seksuell orientering, igjen. Reaksjonene lot ikke vente på seg.

«Kom ut» to ganger

Kari Helene fleiper med at hun «kom ut» to ganger. I leiligheten er det en travelt opptatt mann. Hennes mann.

Først kom Kari Helene ut som lesbisk, og senere med en mer åpen seksuell orientering.

– Det er mange som ville kalt meg for bifil, selv om jeg ikke gjør det. Mitt kjærlighetsliv går ikke på mann og kvinne. Det er flytende. Nå er det veldig lite flytende, ler hun og retter øynene på ektemannen Vasil.

De merkeligste reaksjonene kom ikke før etter at hun fant seg en mann.

– En mann sa til meg: «Kari, like du kuk?! Åh, faen det skulle jeg visst, jeg har jo hatt sjans på deg hele tiden!»

En kommentar hun synes var utrolig rar og samtidig sexistisk.

– Jeg fikk pussige blikk og sinte kommentarer fra tidligere venner som identifiserte seg som lesbiske: «Du har svikta hele sisterhooden!».

Først ler hun av det. Det var hysterisk, men samtidig veldig sårende.

Så blir hun opprømt. Minnene om en konservativ læstadiansk dame som mente Kari Helene nå var kurert, kommer til henne.

– Hun tok meg i hendene og sa: «Jeg hører at du har funnet deg en mann», hun gråt, «Jeg har bedt for deg i alle år. Endelig er bønnen hørt.», forteller Kari med en alvorstynget stemme.

Hvordan skulle hun reagere på det?

– Jeg ble lei meg, og ba henne om å gå.

For det var absolutt ikke det det handlet om.

Ektemannen trasker rundt i leiligheten. Han jobber med en festival som arrangeres i Tromsø nå.

Kari ser undrende på han, og utbryter:

– Det er fascinerende å ha opplevd begge deler. Det er mye lettere å holde hender med Vasil i byen, enn det er å leie ei jente i hånda.

Tankene om hvor lett det er å leve et heteronormativt liv streifer henne ofte. Nå er hun glad for at det har blitt bedre for LHBTQere.

– Pride var jo ikke et ord man brukte i Sápmi. Det er godt å se at det er blitt så utrolig mye bedre.

Det lå an til bråk da Sápmi Pride skulle arrangeres i Kautokeino. Der homofile ekteskap absolutt ikke skulle forekomme.

Motet til å fortelle sannheten

Der Kari Helene er etablert og voksen, er Dávvet Bruun-Solbakk ung og student. Til tross for at han ikke er mer enn 23 år, har han vært en foregangsperson for Sápmi Pride.

Vi møtes i lobbyen til Tromsøs mest trendy hotell. Dávvet har lakkert annenhver fingernegl med lilla og rosa.

Som Kari Helene kommer Dávvet fra et lite miljø, og som henne har han flyttet til en større by.

23-åringen brukte tid på å finne sin seksuelle orientering. Barndommen sin opplevde han i de to samiske kommunene Karasjok og Tana. Han beskriver den som rar. Både dårlige og gode minner.

Mobbingen.

En barndom preget av mobbing og det å finne ut hvem han er.

– Jeg kjente tidlig at jeg er annerledes. Jeg visste ikke enda på hvilken måte, men det var noe der, og jeg så andre pekte på det, forteller Dávvet.

For å dekke over det at han var annerledes tok Dávvet, som selv ble mobbet, på seg rollen som mobber.

– Det var veldig viktig for meg å skjule sannheten. Hvis folk visste det, så ville jeg ikke kunne leve som før. Det var ikke godtatt i det hele tatt. Om det ville blitt sånn er en annen sak, men det var det jeg tenkte.

Taktikken hans var å være frekk. Han kunne ikke havne i skuddlinjen selv.

– En skal aldri plage andre, men jeg visste ikke om andre måter å beherske det på.

Han bestemte seg tidlig for at han skulle flytte til Oslo. Og etter ungdomsskolen pakket han kofferten og reiste av gårde.

I storbyen fant han frihet og mot til å fortelle sannheten, «Jeg liker gutter».

– Jeg tror ikke jeg skjønte at jeg flyktet, men jeg ser nå at jeg trengte å komme meg bort.

Med det fulgte tankene om hvordan det hadde vært i årenes løp, og hvorfor. Dávvet tok grep for å ordne opp med dem som ble offer i hans kamp mot seg selv.

Han kaller seg for «queer», som er en samlebetegnelse for alle som ikke finner seg til rette med betegnelsene heterofil, homofil, lesbisk eller bifil.

Nå har han flyttet til Tromsø for å komme nærmere sin samiske identitet. Han savnet å bruke språket i hverdagen.

– Det er noe i meg som trives i byen. Det er veldig fint nå.

Pride midt i «nei til homofilt-ekteskap»-område

Dávvet er klar for Sápmi Pride. Han ønsker seg ikke en like sentral rolle nå som før, men har fått litt ansvar for det.

I 2016 ble Sápmi Pride arrangert i Kautokeino, men festivalen skulle egentlig arrangeres ett annet sted. Dávvet var med på å arrangere Pride-marsjen i den samiske bygda.

For Den norske kirke startet i 2016 drøftingen om hvem som skal få gifte seg i kirken. Kirka i Kautokeino var uenig.

Dermed ble det en fanesak for samiske LBTHQere å få Sápmi Pride 2016 arrangert der.

– Jeg presiserte at vi kom til søndagsgudstjenesten som vanlige mennesker. Men vi var klare på at folk kanskje ville føle at vi har laget støy etter at vi forlot Kautokeino, forklarer arrangør Dávvet.

Reaksjonene fløt på lukkede kontoer på sosiale medier. Noen gikk på han personlig.

– Men Sápmi Pride er kanskje ikke den rette arena til å løfte slike diskusjoner. Sápmi Pride handler jo om oss, hvor vi skal ha det moro, snakke om hva vi synes er viktig. Det bør ikke være en festival hvor alle andres reaksjoner er viktige. Det finnes andre arenaer for sånt, mener Dávvet Bruun-Solbakk.

Men det trenger ikke være så vanskelig å «komme ut» i små miljøer. Noe Leif Ove Hansen skulle få erfare.

Solskinnshistorien

For Dávvet ble det å flytte til Oslo et slags ungdomsopprør, mens Kari Helene ble en av de første i Nord-Norge som åpent fortalte om sin legning.

Allerede da Leif Ove Hansen (36) var 8 år gammel skjønte han at han ikke var som andre barn.

Samen og finnmarkingen er vokst opp i Vadsø. Fylkeshovedstaden har tidligere blitt kalt «Byen bak gardinene». Der man ikke ble sett, men snakket om.

Men kallenavnet passer kanskje ikke, for som tenåring valgte Leif-Ove å åpne seg. Vennene tok ham godt imot.

– Det var en lettelse å finne ut hva den rare følelsen var, nemlig at jeg er homofil.

Men det var noen skjær i sjøen når det gjaldt foreldrene.

De var skeptiske.

En veldig sårbar og ny-offentlig homofil Leif-Ove hadde likevel en fin oppvekst. Et støttende miljø passet på at ingenting vondt skulle skje han.

Han fikk oppleve den gode siden i det lille samfunnet i Finnmark med støtte og anerkjennelse.

– Oppveksten min var en solskinnshistorie!

Men å høre om homofili var ikke noe Mikkel Eskil Mikkelsens nærmiljø ville høre mer om.

En stille aksept

Selv om det var tøffere for sametingspolitiker Mikkel Eskil (29) enn Leif-Ove, så skinner solen på han også nå.

Mikkel Eskil og Runar Myrnes Balto (31) er de to første åpne homofile representantene på Sametinget.

Vi møter han på Sametinget. En seriøs mann, som er opptatt av å være ordentlig. Tysfjord-kofta er på.

Mikkel Eskil er vokst opp på Drag i Tysfjord. Der læstadianismen står enda sterkere enn på Kari Helenes Skjervøy.

Seriøsiteten hans kommer kanskje av en lang reise for å kunne akseptere den han er. Følelsen av skam fulgte Mikkel Eskil helt til han flyttet vekk fra hjembygda.

Han krysset Nordsjøen, og tok veien til et annet land.

– De nye impulsene og et helt nytt miljø i Skottland gjorde at jeg endelig åpnet meg om at jeg er homofil, forteller Mikkel Eskil.

Vennene syntes det var kult gjort, men han fryktet for hva familien, slekta og den læstadianske menigheten ville mene.

Han møtte en annen holdning. En stille aksept.

– Jeg følte at folk tenkte: «Ok, vi vet at du er homofil, og vi trenger ikke å snakke mer om det».

Mikkelsen og Myrnes Balto ble tildelt prisen for årets LHBT-person 2018. Den norske LHBT-bevegelsen har strakt ut en hånd til den samiske.

Nå skal Sametinget delta i samfunnsdebatten og snakke høyt om den stille aksepten.

– Vi ønsker et samfunn hvor alle skal føle seg trygg, men mye arbeid gjenstår, sier Mikkelsen.

Nå gleder han seg til å delta på Sápmi Pride igjen, noe han ikke har gjort siden første gang det ble arrangert. – Blir spennende å se hvordan Priden har utviklet seg!

Alle mener de verden for LHBTQ-personer har utviklet seg. Til det bedre.

– Kjærlighet har ikke vært en så stor del av mitt liv. For meg har venner alltid vært det viktigste. Jeg speiler meg i venner. De er en stor del av min identitet, sier Dávvet, som ikke har planer om å finne seg kjæreste med det første.

– Jeg likte at andre så litt rart på meg. Nå er fordommene blitt mindre og færre. Folk er blitt mer forståelsesfulle. Noen av mine venner som ikke turte å stå fram da jeg gjorde det, får kanskje til nå, sier Leif Ove.

– Jeg var jo «rikslesba». Det var omtrent ingen åpne lesbiske i Nord-Norge. Det var helt nødvendig at noen snakket høyt om det. Og jeg fikk helt ekstremt lite negativt. Tror ikke folk tør, og kanskje de ikke syntes var så gærent. Nå er det mange rikslesber, sier Kari Helene.