Nlaea Stokkan er koblet til intravenøse medisiner

FØRSTE DØGN: Bildet er fra første dagen på UNN. Nlaea Nystad Stokkan får medisiner som stopper fødselen intravenøst.

Foto: Privat

Hjertet til Nlaea (21) svikter og pulsen til den lille i magen hennes raser ned

Nlaea har dødsangst. Hun kommer til å stryke med. Leppene er blåsvarte og det kommer rosa skum fra munnen. Så kommer det blod.

Nlaea Nystad Stokkan våkner svett om natten. Hun kjenner at noe er galt.

Korsryggen og magen vrir seg. Hun er glovarm.

Noe som ikke skal skje før om en god stund er i ferd med å skje nå.

Gråten hennes blir til skrik.

Hennes 20-årige mann Martin Stokkan bråvåkner. De er begge skremt. Kjærlighetsbarnet ser ut til å ville komme ut over 2 måneder for tidlig.

Denne finnmarksnatten i begynnelsen av mars hjemme i Karasjok er bare starten på smertene og uroen det unge paret opplever de neste månedene. Et sykehusopphold de finner nedverdigende.

På slutten av oppholdet er 21 år gamle Nlaeas liv i fare.

Panikken slår inn

Den første natten får Martin ordnet med bil. Det bærer i hui og hast til helsesenteret i Karasjok.

– Med en gang hun sa at hun hadde så store smerter så ringte jeg. Jeg var redd. Jeg tenkte at noe som kommer til å gå galt, forteller Martin.

Hans kone gråt av smerter i bilen på vei til helsesenteret. Der fikk de beskjeden: Det kan hende Nlaea må føde ni uker for tidlig.

Nlaea får panikk.

På helsesenteret får hun medisiner som utsetter fødselen. Det er ikke nok. Å bli i Karasjok er for farlig. I Finnmark er det ikke kompetanse til å ta imot barn som fødes så mye før tiden.

Legevakten på helsesenteret beslutter at 21-åringen må sendes til sykehuset i Tromsø.

Fra Karasjok til Tromsø er det 550 kilometer med bil. I luftlinje over 250 km. For å kunne reise dit gjennom luften må man til flyplassen i Lakselv.

Det unge paret blir sendt med sykebil til Lakselv. En biltur på 75 kilometer.

Nlaea er utslitt og sover hele veien til flyplassen. Der venter ambulanseflyet som skal ta paret med det ufødte barnet til sykehuset i Tromsø.

Til trygghet tenker de.

Men paret skal komme til å føle alt annet enn trygghet under sitt seks uker lange opphold på Universitets sykehuset i Nord-Norge (UNN).

– Vi følte at sykehuset syntes vi bare var i veien der, sier Martin.

Føler seg ubetydelig på sykehuset

Bleke vegger. Hvite frakker. Et stikk av en sprøyte. Enda et sprøytestikk. Nlaea befinner seg nå på UNN. Noen i hvit frakk gir henne en pille som skal stoppe riene.

Martin våker over henne. Han er svett av uro. I løpet av 30 timer får han ikke til å sove ett eneste sekund.

De to neste dagene ligger hun i en sykehusseng. Festet til armen er en slange med drypp. En slange med medisiner som skal stoppe fødselen.

Etter disse to dagene tas veneflon med medisinene av, og fødselen har stoppet opp. Til tross for at Nlaea knapt klarer å spise selv, så får hun ikke intravenøs ernæring.

Dagene går. Paret blir overført til pasienthotellet. Til tross for at de skal ha krav på kost, så må de betale for maten selv.

Nlaeas blodtrykk stiger. Hun forsøker å forklare til legene at hennes normale blodtrykk er lavt, så når blodtrykket er så høyt som nå er det noe som er galt.

Hun blir verre og verre. Beina hovner opp. Hun har fått blodig tannkjøtt. Dette begynte allerede i februar, en måned før hun kom til sykehuset.

Etter hvert som ukene går på sykehuset blir tannkjøttet blodigere.

Blodsmak i munnen får en helt ny betydning.

Hver dag prøver Nlaea å si fra at plagene forverres.

Hun får beskjed om at det ikke er noe å tenke på. De anbefaler henne om å pusse tennene oftere, noe hun allerede gjør flere ganger for dagen.

Flere steder under huden er hun blå. Det blåe blir blåere. Hun plages av mye kvalme. Hverken mat eller luft smaker som det skal. Urinprøvene viser høyt innhold av toksiner.

Symptomene hun viser er tegn på svangerskapsforgiftning.

Nlaea har en forhistorie med psykiske lidelser. Denne forhistorien fokuserer UNN mye på.

Tidligere har hun fått diagnosen Aspergers syndrom. Men det var da hun var 16 år. Hun synes selv hun er blitt mye bedre siden da.

Nlaea synes sykehuset fokuserer mye på diagnosen hennes. Mer enn hennes fysiske plager.

Nlaea Somby

FORHISTORIE: Nlaea har vært åpen om sin diagnose. Helsepersonellet på UNN virket svært opptatte av hennes psykiske plager fra tenårene i stedet for de fysiske hun hadde under oppholdet. På bildet var hun 18 år.

Foto: Privat

Får alvorlig diagnose

Denne pågåenheten fra helsepersonellet fører til at Nlaea blir redd. Redd for den lille som ikke er kommet enda. Redd for den blivende familien sin.

Hun blir taus.

Innesluttet.

Redd for å bli tolket feil av helsepersonellet.

Hun føler at de har stemplet henne som mindre begavet. Måten de snakker til henne på er som man snakker til et barn.

Nlaea ønsker at de skal sette i gang fødselen på sykehuset i Tromsø. Slik at både hun og den lille skal få det bedre.

Men det unge ekteparet føler mer og mer at sykehuset ikke vil ha dem der. De tilhører Finnmark. Ikke Troms.

Det går to og en halv uke. Nlaea får diagnosen alvorlig preeklampsi. Alvorlig svangerskapsforgiftning.

Det er nå det begynner å bli farlig. Svangerskapsforgiftning kan føre til hjerteinfarkt.

Nlaea blir flyttet fra pasienthotellet tilbake til UNN for observasjon. Men hun har allerede mistet tiltroen til sykehuset og personellet.

Hun får beskjed om at det ikke er plass til å føde på UNN. Hun må overflyttes til Hammerfest. Hammerfest er i Finnmark. Over to hundre kilometer i luftlinje fra Tromsø.

– Slik vi skjønte det på UNN, så skulle hun sendes med ambulansefly til Hammerfest, forteller Martin.

Etter fire og en halv uke i Tromsø skal gravide Nlaea overflyttes til Hammerfest. Hun får ikke ambulansefly.

I stedet blir hun sendt med rutefly. For egen regning. Uten helsepersonell med seg.

Martin er sikker på at det kommer til å gå galt

Jordmoren ved UNN beslutter at Nlaea er frisk nok til å reise på egen hånd. Det ikke er behov for ambulansefly.

Nlaea får beskjed om ta hensyn til samfunnsøkonomiske interesser. Med andre ord; hun må betale selv. Noe hun ifølge Pasientreiser sine retningslinjer skal ha krav på.

Til Hammerfest sykehus må paret reise uten følge av kvalifisert helsepersonell. Nlaea kjenner på kroppen at det ikke er lenge til den lille vil ut.

På telefon uttrykker Nlaea sin bekymring til sin mor. – Bare vent, jeg kommer til å føde på flyet!

Martin ser tydelig at Nlaea er veldig dårlig når de reiser fra UNN.

– Når vi kom på flyet merket flyverten med en gang at det var noe som var galt. Han spurte henne straks vi kom om bord om hvordan hun hadde det, forteller han.

Flyverten kommer straks med vann til den unge gravide kvinnen, som har kommet om bord på flyet hans.

Nlaea blir dårligere i løpet av flyturen. Hele kroppen hennes verker. Beina hovner opp enda mer.

Riene begynner. Hun fokuserer på å puste.

Til å støtte seg har hun kun flyverten og Martin. Ingen av de er kompetente til å gjøre noe dersom fødselen starter.

– Jeg følte meg hjelpeløs. Her har jeg sittet i fem uker og bare sett på at hun bare blir dårligere og dårligere. Jeg var sikker på at det kom til å gå galt, sier Martin.

På UNN har de fortalt Martin at åpningen til livmorhalsen har lukket seg. Det vil si at det er god tid til fødsel, for da det var fare for at fødselen skjedde altfor tidlig var åpningen større.

Martin klamrer seg fast til denne tanken. Det må gå bra. Det bare må.

Endelig lander flyet.

Men den lange reisen er ikke over. Noe så banalt som en taxikø skal dra den ut enda mer.

For i køen er det en stor gruppe foran Nlaea og Martin. Det er kaldt og surt på flyplassen i verdens nest nordligste by.

Beina til Nlaea har nå svulmet opp til det dobbelte. Riene blir sterkere.

Det er helt tydelig at hun har det vondt. Ingen vil slippe henne fram i køen. Alle vil ha første bil ut av den sure vinden.

Modige tårer renner nedover Nlaeas kinn mens de venter.

Det skal ta sju timer fra de forlot sykehuset i Tromsø før de er fremme ved sykehuset i Hammerfest.

– Jeg har ikke kommet hit for å dø

De fikk ikke noen instrukser i Tromsø om hvor de nå skal melde seg i Hammerfest. Fortvilt ringer de Nlaeas mor for råd.

– Gå til akuttmottaket, er beskjeden hennes til Martin.

Der blir de straks tatt hånd om. Nå er klokken nesten elleve på kvelden. De forlot UNN klokken fire på ettermiddagen.

Nå kan de puste ut.

Jordmoren kontrollerer Nlaea. Åpningen er ikke lukket lenger. Den er på hele tre centimeter. Det vil si åpningsfasen, kroppen hennes har begynt å klargjøre for fødsel. Når åpningen er ti cm er livmorhalsen i full åpning, og man kan begynne å presse for at barnet kan fødes.

De får et eget rom og planlegger å sove. Før de får roen i seg melder kvalmen seg. Nlaea begynner å spy.

Kinnene hennes blir røde.

Nlaea blir ført inn på fødeavdelingen klokken to på natten. Der får hun endelig sove.

På morgenen i nitiden våkner hun igjen. Hun våkner av pressrier. Det vil si at hodet til barnet er kommet så lavt at det kjennes press mot tarmene. Et tegn på at fødselen nærmer seg med stormskritt.

Når klokken blir 1145 blir Martin tilkalt. Fødselen er i gang!

Martin synes at alt går så fort! Fem minutter etter at han har kommet inn i fødestua begynner Nlaea å presse. Det går fem minutter til.

Pulsen til ungen går ned.

Navlesnoren har gått i klem.

Legen tilkalles.

Det haster. Ungen må ut.

– De brukte en slags tang for å trekke henne ut, forteller Martin.

Fødselstangen legges rundt barnets hode uten at hodet klemmes sammen. Det er smertefullt, men hjelper barnet til å bli raskt født. En slik tang eller andre instrumenter brukes dersom barnet er truet. Som i dette tilfellet.

Ganske nøyaktig klokken tolv den 10. april er hun ute. Fem uker for tidlig.

Jeg tror noe har skjedd med hjertet mitt som igjen har påvirket hjertet til Aria.

Nlaea Nystad Stokkan

Nlaea husker ingenting av fødselen. Det svartner for henne etter fødselen. Ikke bare innvendig. Leppene til den nybakte moren er også svarte.

Senere på kvelden samme dag ligger Nlaea i sykesengen og gisper etter pust. Blodtrykket stiger alarmerende høyt.

– Tempoet til helsepersonellet går fra 0 til 100 på null komma niks! Plutselig er det én lege, tre jordmødre og tre sykepleiere i rommet, gjenforteller Martin.

Nlaea får en maske. En oksygenmaske som skal hjelpe henne å puste. Så blir hun ført rett ned til akutten. Der lungene blir skannet.

– Det ble gjort en CT undersøkelse raskt for å avklare om hun kunne ha fått blodpropp i lungene. Men man fant ikke noe galt da. Fordi hennes svangerskapsforgiftning utviklet seg så raskt, ble hun innlagt på intensivavdelingen til behandling, forteller Hammerfest sykehus overlege på avdeling kvinne og barn, Kevin Sunde Oppegaard til NRK.

Dagen etter våkner Nlaea med oksygenmaske på. Familien er kommet på besøk. Alt virker bra og fint. Martin blir med svigers for å hente en pizza.

I løpet av de halvannen timene de er borte, skriver Nlaea en utydelig melding til familien sin:

11. april, 13:37

Nlaea:
Stressa, Skremt og redd på ha dn av dåkker her

11. april, 13:37

Nlaea:
Oa ikk

11. april, 13:37

Nlaea:
Panikk

11. april, 13:37

Nlaea:
Hallo p

Noe er galt.

De må skynde seg tilbake.

Samtidig ligger Nlaea på sykehuset og spytter rosa skum.

Hun fortsetter å hoste ut slim. Det begynner å komme ut blod sammen med slimet.

I det familien kommer inn døra er allerede kardiologen der. Legen tar ultralyd av Nlaeas hjerte, eller ekkokardiografi. Noe som brukes ved utredning av de fleste hjertesykdommer. Lydbølgene gjør at man kan se bilder av hjertet.

Martin ser at Nlaea får panikk. Hun har dødsangst.

– Jeg har ikke kommet hit til Hammerfest for å dø, sier Nlaea i fortvilelse til de rundt seg.

Kroppen hennes slår seg av. Legene oppdager at hun har hatt hjertesvikt og nyresvikt under fødselen.

Overlege Oppegaard bekrefter at hjertesvikten sannsynligvis skyldes svangerskapsforgiftning.

– Man konkluderte med at hun utviklet hjertesvikt i forbindelse med fødselen, sannsynligvis som følge av svangerskapsforgiftning. Det er en sjelden, men alvorlig komplikasjon til svangerskapsforgiftning, sier han til NRK.

Nlaea er koblet til intravenøse hjertemedisiner. Familien våker over henne.

Nlaeas liv har vært i fare. Hun er for dårlig til å være sammen med sin nyfødte datter. Derfor blir Martin, som nybakt far, skrevet inn i fødeavdelingen i Hammerfest.

Paret synes oppholdet på Hammerfest sykehus er som dag i forhold til «den lange natten» på UNN.

– Jeg lå jo bare i den sykesengen på UNN i flere uker og følte meg som søppel. Jeg merket jo at jeg ikke tilhørte Troms. De var veldig flinke til å legge vekt på det. Det ble ikke lagt skjul på.

Sier Nlaea til NRK, og legger til:

– Vi ble vist omsorg fra det sekundet vi kom til Hammerfest. I Tromsø følte jeg meg som en ting. I Hammerfest merket jeg at; oi, jeg er faktisk en person for disse menneskene, sier Nlaea.

Overlege Oppegaard sier at det betyr mye å få en slik tilbakemelding.

– Hun fortalte meg at de følte seg godt ivaretatt. Vi strever for å gi pasienten en så trygg opplevelse som mulig under behandling hos oss, sier Kevin Sunde Oppegaard.

Mindre enn beregnet

Aria var bare 41 cm lang og 1650 gram tung da hun ble født. Under ultralyd trodde de hun skulle være 1800 gram. Nlaea og Martin mener det er svangerskapsforgiftningen som førte til at hun var mindre enn det hun skulle vært etter fødselen.

Ved svangerskapsforgiftning vokser ikke morkaken som den skal. Morkaken er koblet til barnet via navlestrengen og er organet som sørger for blod og næring til barnet. Når den er syk kan barnet få for lite næring. Forskere er usikre på hvorfor svangerskapsforgiftning oppstår, men de tror det begynner i morkaka.

14 dager etter fødselen kan den lille familien vende hjem til Karasjok. Før de reiser har Nlaea fått en trist beskjed fra legen. En beskjed som skal komme til å prege henne resten av livet.

Sykehuset erkjenner at de har gjort feil

Ingard Nilsen

UNN: Avdelingsleder Ingard Nilsen ved Kvinneklinikken, Universitetssykehuset Nord-Norge, forteller til NRK at de har hatt møte med Nlaea Stokkan. Her deltok også Pasient- og brukerombudet i Troms. – I dette møtet ble misforståelser oppklart og beklagelser gitt på enkeltopplevelser. Her ble også pasienten tilbudt fremtidig oppfølging og vurdering av et eventuelt nytt svangerskap, sier Nilsen.

Foto: Rune Nordgård Andreassen / NRK

UNN har beklaget overfor Nlaea. De sier til NRK at de tar klagen hennes alvorlig.

Begge sykehusene har fått lest gjennom artikkelen. UNN ønsker ikke å kommentere ytterligere på detaljene i saken, og svarer følgende:

– UNN har erkjent og beklaget overfor pasienten at den praktiske tilretteleggingen i forbindelse med reise og overflytting til Hammerfest sykehus ikke ble gjort godt nok, og beklager at dette også medførte en økonomisk ekstrabelastning for de involverte, sier avdelingsleder Ingard Nilsen ved Kvinneklinikken, Universitetssykehuset Nord-Norge, til NRK.

Han forsikrer at transporten med rutefly ble vurdert som medisinsk forsvarlig av lege på det aktuelle tidspunktet.

Ansiktsbilde av en smilende Kevin Sunde Oppegaard med grønne blader i bakgrunnen

– SVANGERSKAPSFORGIFTNINGEN UTVIKLET SEG RASKT: Ekteparet Stokkan mener at flyturen kan ha ført til at hjerte- og nyresvikten ble fremskyndet, fordi et rutefly flyr mye høyere enn ambulansefly og dermed er trykkforskjellen større. Overlege ved Hammerfest sykehus Kevin Sunde Oppegaard stiller seg tvilende til det. – Jeg tror det er lite sannsynlig. Hun ble mye dårligere etter selve fødselen, noe som tyder på at hennes svangerskapsforgiftning utviklet seg svært raskt.

Foto: Anders Torp

– Dersom det foreligger en mild svangerskapsforgiftning, kan rutefly benyttes, men hvert enkelt tilfelle må vurderes individuelt. Vi kan ikke uttale oss om vurderingene som ble gjort i dette tilfelle, sier Oppegaard fra sykehuset i Hammerfest.

Oppegaard sier også at svangerskapsforgiftningen utviklet seg først for alvor i Hammerfest.

Lederen for Kvinneklinikken i Tromsø sier at de respekterer at alle pasienter har sin egen opplevelse av oppholdet ved sykehuset, og at de tar tilbakemeldingene fra pasientene sine på alvor.

– I Kvinneklinikken ved UNN benyttes disse systematisk til læring gjennom et kontinuerlig forbedringsarbeid, og det blir gjort også i denne saken. Så langt har vi gjennomført et oppfølgingsmøte med den involverte pasienten og hennes nærmeste pårørende, 14. juni i år, forteller Nilsen.

Under møtet deltok også Pasient og brukerombudet i Troms. Nlaea sier til NRK at hun er fornøyd med at sykehuset beklager, og at det var fint at sykehuset ville snakke med henne og Martin.

– Men jeg føler ikke det er nok, sier Nlaea til NRK.

Nlaea med sin lille datter Aria i armene

GÅTT GJENNOM MYE: Nlaea og Aria har gått gjennom mye før den lille jenta kom til verden. I løpet av sommeren fylte Nlaea 22 år, og hun stortrives i rollen som mor.

Foto: Carl-Gøran Larsson / NRK

Valget som ble tatt for Nlaea

Kroppen til Nlaea fikk mye juling i løpet av svangerskapet. Først to måneder etter utskrivelsen fra Hammerfest føler hun seg frisk og rask.

Helt frisk blir hun likevel aldri.

Hjemme hos Nlaea og Martin ligger en liten mops og sover. Og rundt om i leiligheten er det bilder av pugs og mops både på kopper og musematta til dataen.

Begge er interessert i Fantasy. Navnet til Aria er inspirert av nettopp ei av heltinnene i fantasyserien «Game of Thrones».

Nlaea og Martin har klaget UNN til Fylkesmannen i Troms og til Pasientombudet i Troms. Fylkesmannen bekrefter overfor NRK at de har opprettet tilsynssak mot UNN.

Tilsynssaker opprettes for å avklare om sykehuset har fulgt lovverket.

– Denne saken er nå til behandling hos Fylkesmannen i Troms. Av den grunn ønsker ikke Kvinneklinikken ved Universitetssykehuset Nord-Norge å kommentere detaljer knyttet til pasientbehandlingen på nåværende tidspunkt. Dette vil Fylkesmannen vurdere nærmere, sett opp mot prinsippene om forsvarlig helsehjelp. Vi har også informert pasienten om hennes rettigheter i henhold til Pasient og brukerrettighetsloven § 3.2, sier UNNs avdelingsleder Ingard Nilsen til NRK.

Pasientombudet bekrefter at de har mottatt saken, men vil ikke kommentere saken ytterligere på grunn av sin rolle som uavhengig.

Til tross for at UNN har beklaget deler av det ekteparet Stokkan har klaget på, og har tilbakebetalt deler av merutgiftene de ble utsatt for, så mener de to at det rett og slett ikke er godt nok.

Trygghet

Nå er Aria i trygghet sammen med sine foreldre. Nlaea og Martin har gitt NRK innsyn i alle journalene fra sykehusoppholdene slik at saken skal bli best mulig belyst.

– Hadde de gjort som de skal, så ville vi ikke vært i denne situasjonen. Det er sykehuset sin jobb å sørge for at vi føler oss trygge. Vi vil ikke at andre skal få oppleve det vi har opplevd, sier de to.

Nlaea har fått beskjed av legen at hjertet hennes ikke vil tåle en ny graviditet. Hun kommer sannsynligvis til å dø dersom hun går igjennom et svangerskap til.

– Dersom jeg blir gravid så er sannsynligheten stor for at både jeg og barnet dør allerede i uke 22, forteller hun.

Hun hadde ikke sett for seg at hun skulle få mer enn ett barn. Blikket hennes sveiper over leiligheten. Hun har en blanding av tristhet og resolutthet i blikket.

– Men nå er ikke det mitt valg lenger. Det er ikke et valg jeg kan ta. Det har blitt bestemt for meg. Den muligheten har UNN tatt fra meg.

Martin Stokkan viser fram bilder fra fødeavdelingen. Nlaea med datteren i bakgrunnen.

REDD DET SKULLE GÅ GALT: Førstegangspappa Martin Stokkan var med Nlaea natt og dag i seks uker. Han fryktet det verste, men holdt seg sterk for sin lille familie. Nå kan han stolt vise fram bilder fra tiden etter fødselen.

Foto: Carl-Gøran Larsson / NRK