Alltid et smertehelvete på jobb

Den 13. august 2013 drar Henrik A. Sara (49) ut med ATV-sykkelen for å fikse et gjerde, det er et par småhull som må repareres før reinflokken skal komme tilbake. Det skulle bare være en svipptur, men det ender brått.

ATV-sykkelen ligger smadret. Det er stille rundt ham når han våkner. Han ligger midt på veien, men husker ingenting av det som skjedde. Den første tanken som slo ham var å sjekke om han kunne bevege føtter og armer. Alt fungerte som det skulle. Da pustet han lettet ut.

– Nå kan jeg dra tilbake på jobb igjen, tenkte jeg mens jeg lå på veien.

Henrik hadde en fart på 60 kilometer i timen da sykkelen plutselig stoppet, og tippet forover. Forhjulene på sykkelen låste seg. Han hørte da fronten traff asfalten, og både han og ATV-sykkelen fløy deretter 13 meter i løse luften.

– Sykkelen min så ut som et trekkspill. Den var trykt inn både foran og bak, den var blitt en halvmeter kortere. Den store sykkelen hadde landet mindre enn én meter fra meg, forteller Henrik A. Sara.

Han våger nesten ikke å tenke på hva som kunne ha skjedd dersom sykkelen hadde truffet ham.

Ministeren møter reineiere

En ny nasjonal undersøkelse som nå publiseres viser at 67 prosent av reineierne drar på jobb, selv om de er skadet eller syke. 39 prosent har aldri vært borte fra arbeid på grunn av sykdom.

Undersøkelsen viser at deltakelse i reindriftsarbeid gir høy rapportering av skader og ulykker, og høy eksponering for fysiske belastninger. Heltidsarbeid i reindrift, samt det å være mann, er risikofaktorer når det gjelder skader og ulykker. De som er under 55 år har noe høyere skadefrekvens enn de eldre.

I morgen kommer landbruks- og matminister Jon Georg Dale (FrP) til Finnmark for å besøke reineiere. Han ønsker å bli bedre kjent med reindriftas hverdag, og han vil snakke med reineiere, både unge og eldre.

Senere i uken skal også Sametinget presentere en ny nasjonal reindriftsmelding, og landbruks- og matministeren følger behandlingen av saken i Sametingets plenumsmøte.

Hadde ikke tid til å kjenne etter smerter

– Å være borte fra jobben er utenkelig for meg. Da jeg lå på veien, så ville jeg bare fortsette med mine arbeidsoppgaver. Jeg hadde fått en diger kul i hodet, og jeg så at den store skinnluen jeg hadde hatt på meg var revet opp, og at jakken var ødelagt. Til å begynne med kjente jeg ingen smerte. Jeg startet derfor til fjells, og stoppet hos en kollega for å drikke kaffe, forteller Henrik.

Kollegaen som møtte ham da, hadde en annen oppfatning av situasjonen. Han så først på den maltrakterte sykkelen og deretter på Henrik og ristet på hodet.

– Jeg så umiddelbart at han var dårlig. Jeg kunne se på ansiktet hans at smertene rev i ham, og han sa selv også at han hadde litt vondt. Jeg vet hvordan vi reineiere underrapporterer eller skjuler smerter og sykdom. Derfor lot jeg ikke ham kjøre alene til et øde område, forteller kollega Johan Aslak Sara.

Kona fant ham liggende på sofaen

Da kona Marit Kristine Hætta Sara kom hjem etter endt arbeidsdag, fant hun ektemannen liggende på sofaen. Hun ventet ikke å se ham hjemme, og lurte på hvorfor han ikke var på fjellet.

– Det går jo bra med meg nå, svarte Henrik og fortalte om ulykken og om hjulene som plutselig hadde låst seg.

Kona ville ha ham til lege, og spurte om han var helt sikker på at alt var bra.

– Jeg har pisset blod, det er det eneste som er unormalt, fikk hun til svar.

Marit Kristine skjønte at dette kunne være svært alvorlig. Hun ringte til legevakten og fikk ham til helsesenteret. Nærmeste ambulanse var i nabokommunen, og det tok lang tid før ambulansen kom. Da begynte den lange kjøreturen til Hammerfest sykehus, en reise på nesten 280 kilometer.

• Les også: En farlig livsstil

Da går alarmen

Idet Henrik ble innlagt på sykehuset, gikk alarmen. Legene oppdaget at den ene nyren var sprukket og at han hadde kraftige indre blødninger. I tillegg hadde smertene begynt å rive i kroppen. Det er da han selv også oppfatter alvoret - han hadde undervurdert skadene etter ulykken.

Mens han lå på sykehuset, så tenkte han på kona og de to barna. Om natten blir et ambulansefly rekvirert, han må flys fra Hammerfest til Tromsø.

– På universitetssykehuset sto et legeteam klar da jeg omsider kom inn på operasjonssalen. Jeg hadde mistet så mye blod, at legene var redd for at min siste time var kommet - men jeg klarte å kjempe. Kjempe slik at jeg fikk livet tilbake, forteller Henrik.

De to første årene etter ulykken var tøffe for ham. Han klarte nesten ikke å jobbe og var mye hjemme. Den ødelagte nyren verket, og gjør det fremdeles.

– I begynnelsen klarte jeg nesten ikke å sette meg på en snøskuter, men jeg måtte dra ut for å gjete flokken. En reineier kan ikke sitte hjemme i stua, fordi arbeidsoppgavene står i kø på fjellet, forteller Henrik. Han prøvde å få sykemeldinger, men det var til ingen nytte, fordi en reineier klarer ikke å finne vikarer som kjenner godt nok til yrket.

– Legene ville skrive bare korte sykemeldinger kun for tre-fire dager, så jeg ga opp. Det nytter ikke å klage, forteller Henrik.

Ifølge ham så har reindrifta nesten ikke fokus på helse, miljø og sikkerhet. Han ønsker å ha mer åpenhet i næringa, slik at utøverne våger å snakke med hverandre om det som er vanskelig.

Det tause folket

– Hos reindriftsutøverne er terskelen høy for å dra til legen. Vi lærer tidlig at vi ikke skal klage og at vi må tåle smerte.

Slik beskriver Marit Kristine Hætta Sara mentaliteten i reindrifta. Selv jobber hun som lærer og har vært rektor på grunnskolen i Kautokeino. Hun ser tydelige forskjeller på rapportering av arbeidsulykker.

– Dersom en av våre ansatte på skolen faller eller slår seg kraftig, da melder man inn yrkesskader, i reindrifta derimot vil man aller helst klare seg på egenhånd. Det er bare noen få som drar til legen, de fleste velger å bandasjere yrkesskadene selv, sier Marit Kristine.

– Hvordan vil du beskrive situasjonen til din mann?

– Han er som alle de andre, snakker lite om smertene. Han vil ikke ha tabletter, og det er nytteløst med sykemeldinger. Det er tøft for meg å se hvordan han lider, så jeg masserer ryggen, skuldrene og nakken hans når han kommer hjem. Jeg har ulike typer smertestillende salver som lindrer smertene, så han får pleie hjemme, forteller Marit Kristine.

• Les også: – Reindriftsutøvere glemt av det norske helseapparatet

Oppsiktsvekkende funn

Det er Norske Reindriftssamers Landsforbund (NRL) som har bestilt undersøkelsen «Reindriftas hverdag», som viser hvordan interne og eksterne forhold påvirker reindriftsutøverne i hele landet.

633 reineiere fra Finnmark i nord til Hedmark i sør har svart på denne spørreundersøkelsen, som har mer enn 200 spørsmål.

– De har selv bedt om å få dokumentasjon om arbeidsforholdene, fordi man over lang tid har opplevd at påkjenning og belastning i reindrifta er blitt så stor, at det går utover helsa. Det går også utover livskvaliteten og man opplever at man ikke blir hørt når man sier ifra om hvordan forholdene er i næringa.

Dette sier psykolog Snefrid Møllersen, fra Samisk nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsevern og rus (SÁNAG - SANKS). Møllersen har det faglige ansvaret for undersøkelsen.

Ifølge henne har denne nye undersøkelsen mange interessante funn. Til tross for at hverdagen kan være tøff, så har 98 prosent av utøverne svart at de trives med arbeidet. De liker livsstilen som de har valgt. Trivselstallet er usedvanlig høyt, sammenlignet med andre arbeidsplasser.

– Vi ser også at svært mange aldri har hatt ferie, og noen har bare hatt ferie én gang i livet. Det er små muligheter til å rekreere når helsa varsler om at nå er man overbelastet, sier Møllersen.

Dette er mitt liv

Henrik og brødrene gjør seg klar til en ny lang vinter. Flokken til Áborášša distrikt skal snart flyttes fra sommerbeite i Nord-Troms til vinterland på Finnmarksvidda.

Hvorfor vil han fortsette i næringen? Hvorfor velger han å trosse smertene i hverdagen? Han vet jo at smertene vil bli mye verre når arbeidsoppgavene blir større, når snøen kommer. Den lange vinteren på en kald snøskuter vil by på store utfordringer. Jo mer han kjører, dess større blir smertene.

– Dette er mitt liv. Jeg er blitt oppdratt til denne livsstilen, å leve med dyrene våre og leve av naturen. Vi har to barn, vår sønn Máhtte Ánte og vår datter Lea-Christine, og jeg vil føre familiearven videre til dem. Jeg skal og vil tåle smertene, og mine tre brødre og kolleger trår til, når situasjonen blir ille, sier Henrik.