Mats kan bli tvunget til å bryte med en flere hundre år gammel familiearv

• Trykk her for å lese saken på nordsamisk .
• Hør podkasten «Den siste reineier».

Mats Jonas Pavall (35) sitter på en grå stein omgitt av nedtråkket mose og stirrer ut mot noe av det mest verdifulle han har.

Han tvinner på fingrene og er betenkt.

Hver gang han tenner et bål, kommer opp på en fjelltind eller drikker vann fra en bekk, kverner de samme tankene gjennom hodet.

Noe gnager på samvittigheten hans, det er enkelt å se.

Men Mats har ikke delt de vanskelige tankene med familien. Det er for sårt.

Dette handler om liv. Et liv på fjellet med familien. Med reinsdyrene. En hel livsstil som han har fått inn med morsmelken.

Da han var 11 år fikk han for første gang dra opp på fjellet alene. Før det hadde Mats blitt dratt opp i pulken fra han kun var noen måneder gammel.

Mor Ing-Lill Pavall hadde noen gode og viktige råd før turen for 11 år gamle Mats. Hvis han gikk seg vill, måtte han holde seg nær reinflokken. Da ville de andre i hvert fall finne han.

Men der kalvene starter et liv i naturen, kan det være slutten for Mats.

Fremtiden er uklar, han vet ikke hvordan livet blir fremover. Beslutningen er så tung at han egentlig ikke vil tenke på det.

Men innerst inne ønsker han ikke å slutte. Hvis han eventuelt gjør det, skal alle steinene være snudd.

Mats er i den perfekte alderen. Han er på topp fysisk og sluker tindene nærmest i ett når tempoet skrus opp.

Mats har opparbeidet seg den nødvendige kunnskapen for å klare seg i naturen. Han kjenner reinen.

Flere i familien ser på Mats som selve bærebjelken for driften.

Som 24-åring overtok han driften fra sin onkel Annfinn (77), som ville videreføre arven til Mats. Da ble reindriften noe han og familien skulle leve av på heltid.

Onkelen er som høvdingen i familien. Han er kun på fjellet på solskinnsdagene etter at han pensjonerte seg som 67-åring.

Nå nyter han turene sammen med hunden Marko. Med seg har han alltid en gåstokk når han skal gå i det ulendte terrenget.

For anledningen er også snaren satt i sekken. Den brukes for å fange reinen ved å føre snaren mellom bakbeina.

Den ekstreme levemåten

Dette yrket er ikke noe for alle. Langt derifra. Dette livet handler om å springe etter reinen. Slite seg opp høye tinder. Ofre blod, svette og tårer.

Valget til Mats kommer til å påvirke mange, ikke bare han selv.

Barna Aslak Johannes (2) og Amund Mateus (4) og resten av familien må legge om sin levemåte.

– Guttene vil jo gå glipp av det som er hele vår samiske identitet, sier Mats.

Denne måten å leve på har blitt videreført i familiens arverekker siden tidlig på 1800-tallet.

Aslak Johannes og Amund Mateus er to aktive unger. Fra de var bitte små har de blitt dratt med på fjellturer, fisketurer og opp på fjellet til reinen. De elsker den friske nordlandslufta.

Hver gang Mats og samboeren Maria går ut døra, håper guttene at det er en tur ut i naturen som venter. Enn så lenge vet nok ikke Aslak Johannes og Amund Mateus den harde realiteten bak farens tålmodige smil.

Nå driver Mats med reindrift på fulltid sammen med søskenbarnet Jan Edvard (50) og onkelen Signar (70).

Hvis én av de slutter, må de to andre også gi seg.

Det er ikke fysisk mulig å drive med rein når man er kun to stykker. I hvert fall ikke her. Det er heller ingen som står klare til å ta over etter hvis en av de gir seg nå.

De jobber mye sammen. På vinteren er de sammen mesteparten av tiden.

Familien driver reindrift etter gammel skikk. De går til fots etter reinsdyrene hele sommeren og størsteparten av tiden på vinteren.

Hjelp fra kjøretøy får de kun på noen flytteveier om vinteren.

Naturen er for rå til å drive med det vi kjenner som moderne reindrift med bruk av snøscootere og terrengkjøretøy.

Duokta reinbeitedistrikt, som distriktet heter, er på 2000 ubarmhjertige kvadratkilometer. Til sammenligning er landet Luxemburg på 2500 kvadratkilometer.

Distriktet strekker seg fra Bodø til Fauske og inn mot svenskegrensen i sør og fra Kjerringøy mot Straumen og opp mot Rago nasjonalpark i nord.

Navnet på distriktet gjenspeiler naturen de lever i pakt med. På norsk betyr Duokta «utilgjengelig».

Vi sitter midt i det voldsomme distriktet, kun fem mil fra Bodø med 50.000 innbyggere, og skuer utover den mektige dalen.

Dalen strekker seg fra Middagstinden på over 1300 meter over havet og slynger seg mellom fjell på begge sider.

Mens vi sitter og skuer ut over den mektige horisonten, buldrer det. Snøen som ligger i fjellsidene begynner å rase i det varme sommerværet.

– Natur for meg er at livet består. Det er også selve livet, både for meg og reinen. At livet videreføres, sier Mats.

Vi avbrytes av et kort skurr. Den gjenkjennelige walkietalkie-skurringen som kommer når du er ferdig å prate.

Dette er deres viktigste middel for å navigere reinen i steinura langs bekker og myrer.

Korte og konsise beskjeder blir gitt på dette viktige verktøyet av søskenbarnet Jan Edvard.

Reinen går nærmest i bølgeformer. Jan Edvard gir instruksjoner på hvor gjeterne skal gå. Vi er på vei til å lose reinen inn i reingjerdet hvor kalvemerkingen skal foregå.

Mats er spent før merkingen. Sover ikke nettene før.

Han higer etter å komme seg opp på fjellet for å ta en oppsummering av hvordan vårens kalving var.

I reingjerdet går reinen i ring rundt oss. De er rolige og blitt vant til at folk er nær de. Her skal vi merke de nyfødte kalvene slik at man ser hvem den hører til.

De skjebnesvangre påvirkningene

Grunnen til at han vil gi seg er sammensatt, men de to største faktorene Mats peker på er rovdyr og arealinngrep.

Vi begynner med rovdyrene.

Dette er et av distriktene som er hardest rammet av rovdyr i Norge. Ørner som sirkler over hodet på reinkalvene, gaupen som lurer nede i dalen og jerven som gjemmer seg under snøen.

Ifølge Mats mister de 30 til 40 prosent av reinen til rovdyr.

En oversikt fra Miljødirektoratet viser at de mener de mistet 305 rein til rovdyr i løpet av reindriftsåret 2018/2019. Et reindriftsår varer fra 1. april til 31. mars året etter.

De fikk økonomisk erstatning for kun 129 dyr. Resten manglet de god nok dokumentasjon på.

– Spiralen på antall dyr går nedover hele tiden. Det er en alvorlig situasjon. Man klarer ikke å leve med reindriften når man har så store tap, sier Mats oppgitt.

Den andre grunnen Mats peker på er arealinngrep. Her er det mange små faktorer som utgjør en stor byrde.

Første påkjenning er de 50.000 menneskene som bor i Bodø.

De går selvfølgelig turer i nærmiljøet. Flesteparten tar hensyn, mens noen få ikke gjør det. Hunder som luftes på tur har drept tre reinsdyr så langt i år, forteller Mats.

Infrastrukturen rundt byen blir også større. Hus blir bygget, veier må forbedres og nye byggefelt slår seg opp.

Alt dette gjør at Mats sin familie og reinsdyr må vike. De får mindre plass å beite på.

– Vi må tenke at dette er samfunnets felles verdi å ha natur. Uten natur er fremtiden dårlig for hele menneskeheten, sier Mats og ser på de spreke unge reinkalvene i reingjerdet.

Den tredje innskrenkningen er Nordlandsbanen. Familien kaller den bare for blodbanen. Flere tusen rein har blitt drept av banen oppigjennom årene.

Reinen trekker ned mot veier og lavlandet om vinteren. De ønsker en enklere reisevei. Men for gjeterne er det den største frykten.

Så fort reinen vender snuten mot toglinjen, må gjeterne nærmest springe for livet for å få reinen til å snu.

I 2019 døde 15 reinsdyr tilhørende Pavall-familien på strekningen mellom Fauske og Bodø, som ligger midt i deres distrikt. Det er få på papiret, men 15 for mange, mener Mats.

Totalt døde 365 reinsdyr på Nordlandsbanen, som strekker seg fra Steinkjer til Bodø, i 2019. Noen rein dør momentant, mens andre blir pint til døde langs togskinnene.

Griper etter halmstråene

Men det finnes noen løsninger som gjør at Mats velger å kjempe videre.

Den ene løsningen er gule halsbånd, kalt for klaver, som kan være med på å hindre flere tap til rovdyr.

De er utstyrt med GPS-sendere som sender posisjonen til reinsdyret og dens bevegelse.

Håpet er at rovdyrene skal bli mer skeptiske til reinen når de ser det gule halsbåndet rundt halsen.

At rovdyrene ikke går for strupen like fort og dermed gjør at reineierne forhindrer økning av rovdyrtap.

De gule halsbåndene har blitt prøvd ut i Finnmark. De ble festet på 60 reinkalver.

Alle reinkalvene som fikk de gule båndene rundt halsen, klarte seg.

Nå griper Mats etter dette lille halmstrået.

I reingjerdet festes det på 29 GPS-sendere på de største reinkalvene i samarbeid med Svein Eilertsen fra Norsk institutt for bioøkonomi (Nibio).

Det er derimot ikke sikkert at dette er den gylne redningspakken likevel.

For rovdyrene klarer å tilpasse seg. De kan med årene finne ut av at de gule halsbåndene kanskje ikke er så farlige likevel. Det vet Mats.

Få reineierne inn i det låste bakrommet

Den andre løsningen er erfaringsbasert kunnskap.

Camilla Risvoll i Nordlandsforskning står og skuer over reinflokken som går i sirkler inne i reingjerdet. Rundt går reineiere som prøver å sikte ut kalvene som skal få et merke.

– Det de driver med er så fascinerende. Den kunnskapen de sitter på er alfa og omega, sier Camilla.

Hun følger med på alt reineierne gjør med argusøyne. Hun ønsker å lære. Ta med observasjonene og erfaringene til reineiere inn i forskningen.

De ønsker å føre i blekk de erfaringene som Mats og andre reindriftsutøvere har. Håpet er å kunne utfordre dagens metodikk og vedtatte sannheter blant forskere.

Det handler om å forstå helheten, at kunnskapen til reineierne skal få økt innflytelse.

Risvoll mener at kunnskapen fra reindriftsutøvere uteblir.

Forskere sitter på en tue, reindriftsutøverne på en annen og beslutningstakere på den tredje. Dermed faller meningene til reindriftsutøvere som Mats mellom to stoler, mener Camilla.

Hvis forskningen blir lagt til grunn, betyr det at reindriftsutøvere som Mats kan bli med inn på bakrommet hvor beslutningene blir tatt.

Den uunngåelige fremtiden

Alle disse faktorene sliter på Mats og familien. De lever med en mørk sky over seg. Mats og de andre har innsett at de en dag må gi seg. Det er rett og slett ikke levelig, mener han.

Store deler av identiteten og levemåten blir å forsvinne på et blunk. Et blunk som går like raskt som når reinen skal ta sitt siste åndedrag og avlives.

Uansett hva som skjer så blir det ikke rett, opplever Mats.

– Jeg går rundt med en angst, siden man ikke vet hva man skal gå til. Man blir fanget. Dette er ikke noe jeg vil at barna mine skal oppleve, sier Mats.

Men en fremtid uten reindrift er også et liv. Han får se sønnene sine på to og fire år oftere. Se de vokse opp.

Hvordan dette «vanlige» livet egentlig er, vet Mats lite om.

Det han vet og kan noe om, er reindrift. Ikke å ta en kaffe i lunsjen med kolleger. Den tar han alene på fjellet, med vinden og reinen som kollega.

Men han blir ikke å stå på fullstendig bar bakke. Mats har en interesse for arkeologi og begynte på studier før han overtok reindriften to år før han var ferdig med studiet. Det er en mulighet.

Han har også vært aktiv i samepolitikken og vært samisk veiviser i tenårene. Mats er en ressurssterk person, noe må han henge fingrene i.

– Det blir noe ukjent jeg går inn i. Jeg er jo vokst opp med dette. Hele familien og nettverket mitt er bygd rundt reindrift. Det er hele livet, sier Mats.

Familien trenger også en mer stabil økonomi og Mats føler på dette ansvaret. Slik det er nå, lever familien på én og en halv lønning.

Dagens økonomi som Mats bidrar med, kommer av det de selv kaller for «bonger» fra fylkesmannen. Dette er rovdyrerstatningen de får.

Den lå på overkant av 730.000 kroner i reindriftsåret 2018/2019 for hele distriktet, som er fordelt på Mats, Jan Edvard og Signar. Alt ettersom hvem av de tre som mister reinsdyrene sine til rovdyr.

Det å leve av disse såkalte bongene gir en vond smak i munnen.

Familien vil ikke leve av erstatninger. De vil leve av reinen og naturen.

Mats har ikke satt noen dato for når den aller siste reinen hans må bøte med livet, men det kommer kanskje til å skje allerede i år.

– Alternativet er jo at jeg skal ...

Mats tar seg en lang pustepause. Blir sittende og stirre ut i løse lufta.

– Jeg har jo blitt pappa så ... Ja ... Jeg tror familien vil at jeg skal gjøre det som er bra for meg. Men det som hadde vært bra for meg er jo å kunne drive, sier Mats.

Enn så lenge tviholder han i de små håpene han har igjen. Men tanken om at alt gjøres for en siste gang, surrer i hodet.

Det kommer til å bli slutt en dag.

Men uansett vil reindriften være det som ligger hans hjerte nærmest. Alltid.

Et gammelt samisk ordtak sier «jođi leat buoret go oru». Det å være på reise er alltid bedre enn å være i ro.

Anbefalt videre lesing og dokumentar: