Jordmor-Kirsten, en av fjellets ukjente heltinner

Det er svært få som kjenner historien om Márjjá Kirste eller Kirsten Ravna Hansdatter Nystad i Karasjok. Hun var en av de få unge kvinnene fra Finnmark som reiste sørover for å ta jordmorutdanning. Sommeren 1908 tok hun Hurtigruten fra Hammerfest til Trondheim. Hennes ledsager sørover var sogneprest Kristian Nissen.

– Det var ganske modig gjort av meg, som ung samejente, å bryte opp fra vårt hjem i Karasjok og sette kursen mot Kristiania.

Slik beskriver Jordmor-Kirsten sin reise fra Sápmi til hovedstaden.

Hun er blitt portrettert i julemagasinet Samenes Venn, som ble gitt ut julen 1956 av Norges Samemisjon.

Slik beskriver Kirsten hennes hjembygd, som også ble kalt bygda på elveneset:

Arvet stillingen etter moren sin

Jordmor-Kirsten tok ikke imot ros for hennes innsats som jordmor.

– Min mor, Marie Amundsdatter eller Márjá, hadde jo vært jordmor i Karasjok i 40 år før meg. Hun fikk i 1911 Kongens Fortjenstmedalje og denne medaljen hang på stueveggen hjemme hos Kirsten, en medalje som hele familien var veldig stolt av.

Mor og datter jobbet som jordmødre i 84 år

Allerede i 1866 begynte Marie Amundsdatter å jobbe som jordmor. Hun reiste til Bergen for å ta jordmor utdanning og var i slutten av 20-årene, da hun begynte som jordmor både i Kistrand og i Karasjok.

Det var ingen tilfeldighet som gjorde at Kirsten også valgte samme yrke som moren. Fru lensmann Hegge og jordmor-Marie søkte stipend til Kirsten, slik at hun kunne reise til hovedstaden. Kommunen ga avslag, men fylket ga et stipend, som egentlig var et lån som skulle tilbakebetales.

– Jeg kom inn i fødselsstiftelsen i Akersgata 44 i Kristiania. Jeg var der i ett år, fra 1908 til 1909. Etter endt utdanning reiste jeg nordover og til Finnmark - og jobbet i Kistrand i Porsangerfjorden. Da min mor sluttet som jordmor i 1911, så overtok jeg hennes stilling.

– Lønna var skral, rene sultelønn

Kirsten beskriver livet i Finnmark som vanskelig. Folk hadde lite penger, men hun måtte hjelpe fødende kvinner.

– Lønna var skral, rene sultelønn. Jeg hadde 300 kroner i årslønn og skulle i tillegg får to kroner pr. fødsel, og de pengene fikk jeg som oftest ikke.

Sønnen til Kirsten, Waldemar Nystad (91), sitter hjemme på kjøkkenet i Karasjok. Han blir veldig rørt når han skal beskrive barndommen på småbruket i Niitonjárga og øynene blir fylt med tårer når han skal snakke om moren, 46 år etter hennes død. Sier at han kjenner savnet og smerten når alle hans nærmeste har gått bort. Han er den eneste gjenlevende av åtte søsken.

– Min mor hadde et stort hjerte

– Jeg husker at hun kunne være borte i dagevis- og det var langt å gå til de avsides bygdene. Hun gikk både til Beaivvašgieddi, Šuošjávri, ned Tanadalen, både på norsk- og finskside og opp Anárjohka. Dersom hun skulle nå i tide til reindriftssamene på fjellet, så brukte hun kjørerein om vinteren, minnes Waldemar. Om sommeren dro hun ut med hest eller elvebåt.

Han beskriver moren sin som en god og omsorgsfull person. Hun hadde et stort hjerte og døren var alltid åpne hjemme hos dem. De hadde ikke overflod, men de som kom på besøk til gården fikk servert mat og selvsagt fikk de også husly.

– Jeg kan ikke huske at hun snakket til oss om fødslene, men vi kunne se på henne at hun var sliten da hun kom hjem, minnes Waldemar.

12 mil til nærmeste doktor

Jordmor-Kirsten beskriver livet som ganske stridt. Det var mye reising og nattevåk. Hun var alene ute på oppdrag, uten hjelp av noen. Fra Karasjok var det seks mil til nærmeste telefon i Skoganvarre og 12 mil til nærmeste lege som var i Kistrand doktorsogn.

– Jeg husker reisen som jeg hadde til en fjellsamefamilie i Beaivvašgieddi. Jeg reiste hjemmefra om formiddagen og var fremme i siidaen dagen etter. En reise på åtte mil og den gravide kvinnen var blitt svært syk. Så vi ble enig med mannen hennes om få henne bort fra teltet og ned til nærmeste hus i Beaivvašgieddi. Det var en kald desemberdag.

Skrev regninger for moren

– Jeg husker hvordan vi savnet henne, fordi hun var alltid på reise. Jeg mener å huske at hun kunne være borte i flere dager og det var vår far som tok vare på oss barna, men vi hadde også tjenestepiker på gården, forteller Waldemar.

Han forteller om eldste søsteren Berit som alltid stilte opp for familien og hun ble som en reservemor for småsøsknene.

Se intervju med Waldemar Nystad her:

Waldemar hadde også spesielle arbeidsoppdrag for moren. Han måtte skrive regninger og fikk tydelig beskjed om at alt var taushetsbelagt.

– Hun hadde et eget system om hvordan man skulle fakturere for fødslene. De med dårlig råd skulle bare betale 15 kroner, mens de som var i jobb eller var rike reineiere, de skulle betale 30 kroner. Det var mange som aldri betalte for fødslene og det godtok hun, forteller Waldemar.

Fant dyrebare protokoller i en saltsekk

Barnebarnet Ragnhild Nystad var mye hos besteforeldrene og de første årene bodde de hos besteforeldrene.

– Hun ville at jeg skulle bli jordmor, men det ble ikke slik, forteller Ragnhild.

Det var bare en tilfeldighet som gjorde at flere fødselsprotokoller og vaksineprotokoller ble funnet i et gammelt uthus på gården i Niitonjárga. Protokollene var fra 1902 til 1948.

– Det viser hvor dedikert bestemor var til jobben. Da 2. verdenskrig brøt ut og tyskerne brente ned hele Karasjok, så gjemte bestemor protokollene i en gammel saltsekk. Hun hadde ikke tid til å berge personlige eiendeler, forteller Ragnhild.

Se intervju med Ragnhild Nystad her:

Protokollene er fremdeles i familiens eie, og de har ikke enda bestemt seg for hvilken samisk institusjon som bør overta viktig fødselsregister som er skrevet for hånd gjennom flere tiår.

Ragnhild forteller at mange av Kirstens barnebarn og oldebarn jobber innen helsesektor, både som leger, legespesialister, helseforskere, sykepleiere og én tok jordmor utdanning.

– Bestemor var veldig stolt da jeg begynte på sykepleieskolen og etter endt utdanning, så fikk jeg en spesiell gave av henne- en grindvev og vevskje som vår bestefar hadde laget til henne. Jeg er veldig takknemlig for gaven, selv om jeg aldri lærte å veve, forteller Ragnhild.

Hjemme hos Waldemar var det et rørende øyeblikk, da han skjønte at journalisten brydde seg om den personlige historien om kvinnen som gjorde et banebrytende arbeid gjennom flere tiår. Én som var en ukjent pioner, det finnes ikke mange portretter om henne, jordmoren som brydde seg om familiene i de små samiske samfunnene.

– Ollu, ollu giitu, sier Waldemar og holder meg lenge i hånden og tårene triller hos begge.

Kilde: Samenes Venn, 1956