Loga sámegillii

Koronapandemien har preget nyhetsbildet i 2020, men har også satt dype spor i alles personlige liv.

Året er omme, og mange venter i spenning på hva det nye året vil bringe.

Vi har snakket med noen unge mennesker om hvordan dette året har preget dem.

Og hvilke håp og tanker de har for året som kommer.

Piloten, kokken, studenten og reinkappkjøreren.

– Jeg fikk beskjed om at de ikke ser etter nye flygere, og kommer heller ikke til å ansette nye.

– Mange mistet jobbene sine, og jeg regnet med at en eventuell ansettelse kom til å ta lang tid, forteller Nils Per Mikkel.

Han er naturligvis ikke pilot for øyeblikket, men har gått tilbake til sitt tidligere yrke innen reindrift.

Det han har vokst opp med.

Per dags dato er han yrkessjåfør for reinkjøttprodusenten Finnmark Rein.

– Restauranten som ellers holder åpent 5 dager i uken, kunne bare holde åpent fredag og lørdag store deler av våren, forteller Suikkari.

I Sverige valgte de også å kjøre mer avslappet strategi for kampen mot viruset enn de andre Europeiske landene, og stengte ikke ned samfunnet før lang utpå høsten.

Suikkari sier derfor at sammenlignet med matbransjen i resten av verden, har de nok vært heldige i Stockholm så langt.

– Vi som nettopp hadde kommet inn i teamet, og dermed ikke hadde krav på statens korttids-permittering hvor de dekket 90 % av lønnen, fikk i stedet jobbe på vår søster-restaurant Oaxen Slip i ukedagene.

– Det var en fantastisk løsning, siden det både knyttet begge teamene tettere sammen og førte til at ingen ansatte fikk sparken, sier han.

Han frykter derimot for hvordan de nye restriksjonene vil påvirke restaurantbransjen etter jul. Selv om han forstår at man må begrense smitte som kan oppstå under festing.

– Skjenkestopp klokken 20:00 tvinger restaurantene til å holde åpent og samtidig tape enorme summer. Miljøet på barer og nattklubber kan ikke sammenlignes med restauranter, forteller Lars Petter.

Som mange andre studenter, har hverdagen til Sarah vært preget av mye hjemmeskole.

– Det er ganske chill å kunne «være på skolen» fra senga, men det blir fort veldig slapt, og er lettere å sluntre unna, forteller Sarah.

De har ikke hatt mye åpent på øya, og aktivitetene har vært få. Det er vanskelig å bli kjent med nye mennesker, og i begynnelsen av skoleåret var det mange «lock downs».

– Alt var stengt. Stier, strender, alt. Da det åpnet igjen fikk man bare lov å gå alene. Selv om jeg bodde med en venninne måtte vi gå hver for oss ute, sier hun.

Hun er nå på juleferie hos vertsfamilien i Arizona.

Dem har hun bodd hos da hun tidligere var utvekslingsstudent på videregående.

Vertssøster som hun har delt rom med har fått påvist covid-19. Formen til Sarah er også begynt å bli uggen, og hun er spent på hva prøvesvaret vil vise.

– Mye er usikkert, men juletiden blir tilbrakt i karantene med vertsfamilien min, forteller hun.

– Man følte jo da koronaen først kom og verden stoppet opp at det ikke var noe vits å trene kjørereinene, det var helt surrealistisk at verden plutselig ble sånn, sier hen.

Dog er ikke reinkappkjøreren fremmed med sykdommer som hemmer sporten.

– CWD-sykdommen har også gjort at norske rein ikke slipper inn i Finland. Det alene har vært et stort tap for reinkappkjøringen, sier hen.

Ánne Risten og de andre i reinkappkjøringssamfunnet jobber derfor aktivt med å rekruttere barn og unge, men også det ble en utfordring dette året.

– Vi har ikke kunnet jobbe like hardt med rekrutteringen. I fjor hadde vi mål om å holde mer kurs for barn og ungdom og holde treningsleir, men siden korona kom har vi ikke kunnet gjøre noe av det.

Likevel har Ánne Risten hatt et svært bra år personlig. I august opererte hen bort brystene og nå føler hen seg hel.

– Etter at jeg fikk operert vekk brystene har det føltes ut som jeg kan fly. Nå er jeg meg selv.

Hvilken håp har disse fire for fremtiden?