Georg Buljo
Foto: Monica Falao Pettersen / NRK

Hybriden Georg

Han går sjelden på konserter, er dårlig på kommersiell listepop og mener vi må passe på å ikke bli samisk musikk-politi. Men, Georg Buljo er overbevist om at det var musikken som fant han og ikke omvendt.

– Du vet, jeg er så lav i norsk målestokk, så jeg ser ikke en dritt av det som foregår på scenen på store konserter. Og lyden er ofte dårlig.

Georg Buljo (46) kimser ikke av fantastiske konsertopplevelser, men tar seg sjelden tid til å oppleve dem selv. Iallefall ikke som publikummer. Når det gjelder produksjon og arbeid med musikk derimot, blir det prioritert høyere enn det meste annet.

Se video av Georg lenger ned i saken.

– Jeg var mer ute og minglet før, det var viktig for nettverket. Møte andre kollegaer. Men det er mange år siden nå. 25 år, blir det vel...

Jeg er med på å arrangere Buljos Bidus på Riksscenen om dagen. Tre ganger i halvåret spiller samiske artister, og jeg velger ut hvem som skal opptre. Bidus som i den samiske kjøttgryta, hvor vi putter oppi ulike ingredienser. Dette er min musikk-bidus.

Georg Buljo

Han snakker om tiden sin i bandet Locomotives. Den gangen gitaristen Georg Buljo var en fattig rockemusiker som heller levde med lite penger i lommaboka enn å si ja til oppdrag han ikke følte var kreative nok. Han trenger nemlig rom for sin egen personlighet, i musikalsk forstand. La oss oppsummere kort: 46-åringen er en norsk-samisk musiker som lever og ånder for det meste som har med rytmer, toner, melodier, joik og sang å gjøre. Foruten bandet Locomotives har han blant annet også gjort seg kjent gjennom samarbeid med eksempelvis Mari Boine og Niko Valkeapää. Nå står han imidlertid støtt alene som en profilert, samisk musiker, i ordets rette forstand. Det har han gjort lenge.

– Det skal sies at jeg er veldig glad i urytmisk musikk også, altså. Jeg liker snål musikk, lyder som mange ville ment var falskt, for eksempel.

– I hva slags sjanger kan vi plassere din musikk? Finnes det en riktig bås?

– Jeg har slitt litt med det. Jeg er nok forankret i en slags verdensmusikk. Men det begrepet er veldig utslitt. Jeg liker folkemusikk fra hele verden. Trommer fra Brasil, musikk fra Øst-Afrika. Inuittiske sanger og strupesang. Jeg er nok en hybrid.

Ulike hatter

I den sammenhengen er det kanskje også passende å nevne at 46-åringen fra «et sted ved Mjøsa» ikke bare vet å klimpre på en gitar. Han skriver låter, for eget bruk og for andres. Disse låtene kan han også finne på å produsere, gjennom sitt eget musikkselskap Duippidit. Han er akkompagnatør, komponist, produsent, låtskriver, gitarist. Kjært barn har mange navn, og mange hatter.

Georg Buljo

Han har studio på Vålerenga i Oslo. Fra terrassen har han god utsikt over Oslo.

Foto: Monica Falao Pettersen / NRK

– Jeg liker godt når jeg kan ta på meg en hatt som inneholder kreativt arbeid. Men det er vanskelig å skifte hatt raskt. Det å skulle sitte i studio å lage musikk, til å plutselig skulle forfatte en pressemelding... Det er to hjernehalvdeler som er litt vanskelig å kombinere.

Studioet som Georg prater om, ligger i 5. etasje i et bygg på Vålerenga i Oslo. Det er der vi sitter nå. Fra den tilhørende terrassen har han utsikt helt over til hoppbakken på Holmenkollen. Ut dit går han ofte for å lufte hodet. Innimellom har han selskap av to duer som setter veldig pris på å få bo i fred under plankene ved terrassedøren. Han kaller dem Inga og Ailu. Etter ingen ringere enn Inga Juuso og Ailu Gaup, såklart. De kurrer og inspirerer stadig. Når han skal hjem, hopper han på sykkelen, tråkker avgårde i nøyaktig 11 minutter. Så er han hjemme. Til kone, to barn og en hage som han elsker å stelle i. Tven bruker de aldri. Til det er barna for glad i iPad. Georg leser litt innimellom, helst pocket på turné, det går fortere. Krim og faglitteratur er populært.

– Datteren min liker Justin Bieber. Det er helt greit for meg, det. Men jeg tar gjerne en diskusjon med henne om han. Da får hun høre min mening, og jeg hører gjerne på hennes.

– Kan en musiker som deg ha en absolutt favorittartist?

– Nei. Det kan jeg ikke svare på. Men folk som har med seg hjertet i det de gjør er jeg nok glad i. Også liker jeg musikk med litt skurver, at det ikke er så glatt og polert og søtt. Det må ikke være for sminka.

Georg Buljo

Gitaristen og rockeartisten Georg Buljo for 25 år siden, fra den tiden han spilte i Locomotives.

Foto: Locomotives/privat

Du kan ikke bruke meg som speiling på hva mannen i gata mener. Det er helt klart.

Georg Buljo

Georg er en direkte fyr. En «rett ut fra levra-person», som han beskriver seg selv. Men for all del, han mangler ikke på de diplomatiske egenskapene av den grunn. Det er en viktig beskrivelse å kunne putte på lista over personlige egenskaper når han jobber med det han gjør. Han må passe på å ikke såre folk, og ikke ta på seg en analytisk og kritisk, negativ brille. Selv om, av og til, må den jobben også gjøres.

Det hender Georg sier nei til jobb. Det kan være fordi det ikke samsvarer med stilen hans. Eller fordi han er for opptatt. Det skal sies at det er svært få som kommer og spør Georg om han vil spille popgitar i bandet til Skal Vi Danse eller lignende show. Det kunne skjedd for 25 år siden, men han ville ikke sagt ja da heller.

Georg Buljo er halvt-halvt. Litt samiske aner fra Máze, litt hedmarking. Født i Oslo, og nå har han bodd der i flere- og tyve år. Hva han er mest, er vanskelig å svare på. Det er ikke noe motsetningsforhold, ifølge Georg. Man kan være litt av hvert.

– Vi har jo landegrenser som går på tvers av det samiske. Jeg er en hybrid i dette tilfellet også. Mine norske gener er sterkt tilstede.

– Litt udefinerbar norsk-same?

– Ja.

Smugspilt

Tilbake til studioet på Vålerenga. Det er her Georg spiller inn egen musikk, produserer andres, forfatter pressemeldinger. Lager kaffe til artister og eventuelle gjester.

– Vil du ha påfyll? Det går med noen kopper om dagen, kan du si.

– Ja, takk.

Studioet er som en liten leilighet. Kjøkken, bad, sofa, tepper. Gamle lamper, kanskje like gamle som Georg selv. En utstillingsdukke med et headsett på hodet. Flere gitarer enn én hånd kan telle. Mindre kan man vel ikke be om når man er på besøk hos en gitarist.

– Jeg har alltid sunget og slått på ting, joiket. Men jeg begynte ikke i korps da jeg var liten fordi jeg ikke fikk lov til å spille trommer. Da kunne det være det samme. Det har jeg tatt igjen til gangs og spilt masse trommer i etterkant. Så blir det gitar. Etterhvert har jeg smugspilt i alle sjangre.

For Georg sto hans fremtidige karriere mellom noe grafisk eller musikken. Men det var ikke akkurat sånn at han tok noe valg. Det bare ble slik. Musikken valgte han.

– Det måtte bare bli sånn.

Og dermed måtte det også bli samisk musikk og joik. Det valgte han helt bevisst. Han ønsket å fortelle folk hvorfor samisk musikk er så mye. Det er kanskje derfor han fikk forespørsel om å være Årets Profil under Festspillene i Nord-Norge. Og kanskje derfor han samarbeider med så mange samiske artister. Selv joiker han innimellom. Synge gjør han også.

Se og hør Georg produsere musikk til en naturfilm. – Naturfotografene liker musikken min, tydeligvis, sier han.

– Kan ikke-samiske joike? Er meningen bak joiken den samme når de joiker?

– Det betyr kanskje ikke det samme. Det er bare musikk. Men så må man ha respekt for at noen opplever det som noe større og mer meningsfullt. I noen situasjoner er joiken noe, og for andre noe annet. I noen tilfeller kan man kanskje si at man fjerner seg fra kjernen i joiken. Men så er jo joiken forskjellig for alle, og det er noe av det fine med den.

Georg tror ikke det går an å skille samisk musikk fra annen musikk. For å få til det må man gå inn i identiteten til hver utøver og se etter hva det er som definerer akkurat det de gjør som samisk. Og hva er egentlig det?

– Man har kanskje kjennetegn i hver musikk som gir et hint, men sånn er det med tradisjonsmusikk. Sjangrene blues og reggea spilles av musikere over hele verden, og blir ikke mindre bra eller viktig at den grunn. Vi må passe på å ikke bli politi. Det finnes nok av de som kommer med pekefingre.

– Som når da, for eksempel?

– Når noen som ikke er samiske spiller samiskinspirert musikk.

Vi har jo landegrenser som går på tvers av det samiske. Jeg er en hybrid i dette tilfellet også. Mine norske gener er sterkt tilstede.

Georg Buljo

Elendig teft?

Georg Buljo

Georg spiller ofte konserter, blant annet med Mari Boine. Her i slutten av november i Oslo.

Foto: Monica Falao Pettersen / NRK

Telefonen ringer. Det tikker inn en mail. Vi er langt ifra innenfor den tidsrammen som ble satt for Georg Buljo-prat. Han har mye å gjøre, den mannen. Denne aktuelle dagen jobber han med å spille inn musikk til en naturfilm. Det har han gjort før, og gjør det gjerne igjen. Han foretrekker å se råstoffet før han produserer musikken. På den måten kan han bedre føle stemningen. Det er mange naturfotografer som foretrekker musikken til Georg.

– Jeg tror de ser natur bare de hører musikken. Og det er jo et godt utgangspunkt.

– Hvordan jobber du som musiker, da?

– Jeg har et kompass som ligger inne i magen min. Det er basert på min smak og mine retninger, mine drifter og ønsker. Det trives jeg godt med. Jeg liker å jobbe ukommersielt. Jeg er ikke så opptatt av hva mottakeren skal oppleve eller høre. Det er ikke derfor jeg skaper de musikalske produktene. Det handler om å uttrykke seg selv.

Georg mener han har elendig kommersiell teft. Som den gangen han satt med en kald pils i hånda og hørte igjennom «Luring» med Odd Nordstoga, før det var utgitt og før han slo igjennom. Georg liker godt å samarbeide med Odd, men gjettet aldri at han skulle slå så til de grader an.

– Du kan ikke bruke meg som speiling på hva mannen i gata mener. Det er helt klart.

– Men du har vel litt anelse om hva folk liker og ikke?

– Joda. Noe musikk er veldig slitesterk og ser ikke ut til å gå ut på dato. Den siste CDen jeg kjøpte, var til sønnen min. En brukt plate med Michael Jackson, men coveret var skinnende rent, og musikken likeså. Den satt vi på høyt, og rocket litt rundt hjemme i stua. Det var liv. Sånne konserter er morsomme.