Fra millionbyer til veiløs bygd

Det lille de vet om plassen de skal til, har de bare lest på internett.

– Vi så Wikipedia-siden om plassen, så man vet bare det grunnleggende.

– Jeg har lest litt om samer. Over hele Norden er det jo samer. Er det ikke?

Denne helgen i slutten av februar skal Kostya, Pari, Hilton, Philipp og Andrea få opplevelser som de kommer til å huske resten av livet. De bare vet det ikke enda.

– Det var litt derfor at vi ble nysgjerrige på plassen. At det er en levende samisk bygd.

Vi sitter på hurtigbåten «Lurøyprinsessen», som er på tur til Musken i Tysfjord. Turistene kommer fra langt sydligere breddegrader, men de har tatt konsekvensene av å være så langt nord, og kledd seg omstendig. Med pelsluer, tykke gensere og skjerf.

Hjembyene deres er Melbourne, Hong Kong og Milano med henholdsvis 4 300 000, 7 200 000 og 1 300 000 innbyggere.

I Musken bor det 25 personer.

Spesielt studie

De fem studerer samme fag ved Luleå tekniske universitet (LTU), avdeling Kiruna, og det er ikke et hvilket som helst fag.

– Vi studerer romfartsteknologi.

– I Kiruna finnes det et studietilbud som spesialiserer seg på det. Vi er utvekslingsstudenter fra universitetet i Melbourne. Vi skal være i Sverige i ett år.

– Vi ville ikke gjøre det i Australia, så vi havnet her. Det vil være en god erfaring å ta med videre.

Forventninger

Det var på nettstedet Airbnb (se faktaboks) at de fant et hus som var tilgjengelig.

– Vi hadde tenkt oss til Narvik, men der fantes det ikke noe. Så fant vi noe her i Musken. Vi sendte en melding om vi kunne booke huset.

– Den personen vi møtte på nettstedet sa at vi måtte reise dit med båt. Det gjorde det ekstra spennende at det ikke gikk vei dit.

De speider ut vinduet på hurtigbåten for å se om de nærmer seg. I mørket er det kun lysene fra oppdrettsanleggene som lyser opp. Da er det ikke så langt igjen.

– Det er veldig eksotisk for oss å være så langt nord. Det er så annerledes. Vi kan ta helgeutflukter, slik som nå.

Ankommer Musken

Hurtigbåten legger til kai, og de fem forventningsfulle studentene går på land. De lokale er nysgjerrige, og vil hilse på gjestene.

– Folkene som bor her er veldig imøtekommende og vennlige.

Midt i kaoset med bagasje og høylytt hundebjeffing, blir de henvist bak i en rød Toyota varebil.

– Vi fikk skyss med bil når vi kom hit, uten at vi hadde bedt om det. Det gjorde at vi følte oss ekstra velkomne.

Naturen

Etter frokost neste morgen bærer det rett ut døra.

– Snø er ekstremt eksotisk, ihvertfall for oss som er fra Australia. Det er veldig annerledes.

Etter noen turanbefalinger fra de lokale, begynner de på oppstigningen til gapahuken.

– Vi vil bare gå hele dagen. Det er helt fantastisk her oppe i dalen, og naturen her er vakker. Man ser ikke sånt der vi kommer fra.

De bruker mye tid på å fotografere de stupbratte fjellene som omkranser den lille lulesamiske bygda.

– Vi tok sikkert tusen bilder. Dette er en bra plass.

Fra store byer

– Når man kommer fra store byer, så er det å reise rundt ensbetydende med å booke et hotellrom, og deretter må man selv finne ut av hva man skal gjøre.

De har tydeligvis ennå ikke landet etter den hyggelige velkomsten som møtte dem.

– Å bli imøtekommet med folk som hilser, og stiller opp med bil, det er veldig fint. I båten så kom de og spurte om vi hadde fått med oss alt av bagasje.

– Hele samfunnet her er i bevegelse for å få oss til å føle oss vel. Det skjer aldri der vi kommer fra.

– Savner dere byen?

– Egentlig ikke. Jeg liker å ha det stille rundt meg. Her hører man ikke støy slik som i byene. Her blir man heller ikke presset til å gjøre noe. Man kan føle seg fri. Men det er noe man må oppleve for å forstå, sier italieneren Andrea.

– Kunne dere tenkt dere å bo slik som dette?

– Jeg kunne ikke tenkt meg det i starten. Jeg har levd 18 år i Hong Kong. Byen er full av tilbud. Jeg begynte å kjede meg i Melbourne, da jeg flyttet dit. For første gang kjente jeg savnet av å bo i en virkelig stor by. Den byen var faktisk for liten for meg. Men så kom jeg til Kiruna. Der var det nesten ikke butikker og kjøpesentre. Også kom jeg hit. Da gikk det opp for meg, at det er dette jeg vil. Jeg skiftet mening. Hong Kong er alt for stort meg. Jeg vil være her, sier Hilton, eneste jente i flokken.

– Jeg som friluftsmenneske nyter å være her. En av grunnene til at jeg kom som utvekslingsstudent hit nord, var at jeg ville gjøre vinteraktiviteter. Som skøyting, gå på ski og fiske på isen, skyter Philip inn.

Trives her

Det er blitt søndag, og de må vende snuten hjemover.

– Jeg begynner å like dette. Disse omgivelsene og de kalde temperaturene. Det er fremmede folk, med en annen oppfatning av tid enn oss. De stresser ikke, og det er så beroligende.

«Lurøyprinsessen» begynner å nærme seg kaia. De er kommet i prat med Anders, en av de lokale her inne.

– Vi pratet litt om det før vi dro fra Melbourne, at vi måtte møte noen samer på reisen. Også endte vi opp her. Wow!

– Jeg har lyst å høre på samisk musikk. Og noen samiske eventyr.

De tar farvel med folket. Hilser og nikker, og på engelsk sier de «see ya». Men det gjør de sikkert aldri.

– Vi har lært noe her. Noe vi ikke helt kan forklare.

– Vi gjør oss noen helgeutflukter mens vi er utvekslingsstudenter, men jeg tror at akkurat Musken er noe vi kommer til å huske resten av livet. Det er så unikt her.

Båten gir gass, og med vemodige blikk ser de Musken forsvinne i snøbygene.

– Ingen av oss hadde regnet med så mange opplevelser i en så liten bygd.