Anna Tollan
Foto: Monica Falao Pettersen / NRK

Anna skal bli reingjeter

Anna (18) har aldri sett et reinsdyr på ordentlig, og ikke vært lenger nord enn Trondheim. Nå forlater hun Lillestrøm i sør for å jobbe som reingjeter på Finnmarksvidda.

– Hvordan skal det gå, jeg er jo så liten i kroppen. Kommer jeg til å klare bruke en lasso?

Ikke nødvendigvis en bekymring uten hold. For Anna Tollan er ikke spesielt høy. Ikke er hun kraftig bygd heller. Hvordan skal hun klare å dra til seg et reinsdyr som stritter imot i det øyeblikk tauet treffer hornene? 18-åringen resonnerer seg frem til at hun kan få mye hjelp av gjeterhundene. Og snøskuterne.

– Men det er kanskje vanskeligere enn å kjøre traktor? For det har jeg lært meg, nemlig. Det er nok farligere terreng på vidda enn hjemme på gården.

Anna smiler lurt. Hun skjønner at hun har mye å lære. Ikke det at hun ikke er lærelysten, hun har bare innsett hvor annerledes ting er. Hvor mye nytt hun må kunne til fingerspissene. Nye impulser, kaller hun det.

De slipper meg inn på noe som ligger hjertet deres nært. Og det er ganske sårbart. Jeg kommer nok til å tråkke litt varsomt på grunn av det.

Anna Tollan

Ingen vidde i Akershus

Det regner i Lillestrøm. Gradestokken viser langt over null, og det første snøfallet som kom i går, er for lengst smeltet bort. Noen steder kan man skimte litt sørpe i veikanten. Myke trafikanter må holde seg unna veien for ikke å bli gjennombløte av vannspruten som står etter bilene. Anna vil vekk fra byen sin.

Anna har hørt om Rolffa, Mari Boine og «han kjekke, svenske reineieren som joiker». Bli bedre kjent med 18-åringen fra Aurskog her:

– Det helvetes lyskrysset blir jo aldri grønt. Jeg hater å stå og vente sånn som dette. Det kommer jeg nok ikke til å oppleve i Finnmark.

Nei, det gjør hun definitivt ikke. I Norges nordligste fylke finnes det nemlig ikke ett eneste lyskryss.

– Åh, er det sant? Haha.

Finnmarksvidda betraktes som en fjellvidde i Finnmark, ligger på omlag 500 meter over havet og har en rekord på antall minusgrader på 51,4. Og hit vil Anna. Til det fylket som innehar mest rein, størst vidde og lavest befolkningstetthet. Eventyrlysten og viljen overstiger frykten, og ting hun ikke har kjennskap til, kan hun lære.

På Lillestrøm videregående skole er Anna snart i mål med tre års skolegang. Hun er opptatt av å ikke gi opp, men hun er lei. Vil ut å gjøre noe annet enn alle andre. Bakcpacking jorda rundt eller språkreise til Bali er ikke helt hennes greie. Og, hvor mange kan si at de som «søring» har reist til Finnmark for å drive med reingjeting? Det var her på skolen hun virkelig fikk fart på reingjeter-drømmen. To samiske veivisere hadde tatt turen for å fortelle om samisk kultur. Anna falt pladask.

Anna Tollan

Anna har alltid vært glad i dyr, men aldri vært i nærheten av reinsdyr. Det skal snart endre seg.

Foto: PRIVAT

– Jeg ble fascinert. De fortalte om det å være samisk, om kultur og språk, uten å prakke det på oss. Det fikk meg til å ville lære mer.

Anna dro hjem fra skolen, skrev på en kjedelig oppgave hun ikke kom noen vei med. Så åpnet hun Google, og prøvde å finne frem til ledige stillinger som reingjeter. Søket var forgjeves. Der lå det ingenting annet enn en reineier i Canada som ønsket noen som kunne ta over flokken hans på 4000 reinsdyr. Det var litt i overkant, tenkte Anna.

Googlesøket endte opp med at Anna ble sittende å stirre på den nå kjente reingjeteren og musikeren Jon Henrik Fjällgren.

– Han er så innmari kjekk. Og med fin musikkvideo. Han inspirerte meg også litt, kan du si... I tillegg til veiviserne på skolen, filmen om Kautokeino-opprøret og samisk barne-tv.

Nå har Anna fått kontakt med flere som kunne tenke seg å ta imot en uerfaren tenåring. For selv om Anna ikke har en imponerende reingjeter-CV å vise til, mangler det ikke på pågangsmot. Ingenting er avklart og ingen kontrakter er underskrevet, men hun har fått den kontakten hun ønsket å oppnå med reineiere i Sápmi. Nå er det bare å finne ut hvor hun ønsker å være, pakke snippsekken og dra.

Hvor mange kan si at det har vært i Finnmark for å jobbe som reingjeter?

Anna Tollan

Og takke seg til at det er internettilgang også på de fjerneste stedene lengst borte fra sivilisasjonen. Bare sånn i tilfelle Anna havner akkurat der med reinsdyra.

– Det er nok internett på vidda, sier Anna.

– Det er det nok. Du må jo sende snapchats, så jeg kan se med egne øyne hvordan du har det, sier Ingvild Hetleid. Venninnen beskriver Anna som åpen og sosial.

Ikke nødvendigvis et «must» for jobben som reingjeter, men absolutt viktig i møte med nye mennesker og levemåter.

– Åh, jeg kommer til å savne deg sånn, utbryter Ingvild.

Anna Tollan
Foto: Monica Falao Pettersen / NRK

Det er friminutt på skolen, og jentene har søkt tilflukt i et av musikkrommene. Venninna spiller piano, Anna ser på. Nynner litt. De klemmer. Anna skal ikke reise helt ennå, men savnet kommer til å bli stort. De ser for seg at sommeren kanskje blir det kjipeste.

– Blir det like varmt der som her?

– Det kan hende det. Hvis ikke får du komme ned hit igjen. Jeg gleder meg uansett til å høre hvordan det går med lille deg og lassoen. Du er spretten, iallefall! Det vinner du nok litt på. Sånn at du får tak i reinsdyra.

Anna har også en annen venninne, hun er fra Latvia. Der har hun vært flere ganger, meldt seg på latvisk folkedanskurs, kjøpt seg en latvisk stol man kan henge i taket og gått på språkkurs.

– Jeg vil jo gjerne kunne snakke det samme språket som henne. Også liker jeg å lære språk. Og lære om kulturer som jeg ikke kan noe om fra før.

Det samme planlegger hun å gjøre med samisk. Hittil har hun lært seg noen få ord. Mer skal det bli i tiden fremover. Såpass må man kunne forvente av en som flytter oppover, mener Anna.

– Hui buorre. Veldig bra. Høybarre, det kan jeg huske på. Samisk er hui buorre.

Er du villig til å stå på, til å fryse? Når du først har fått muligheten, må du ta den.

Hanne Karin Tollan, mor
Mamma, pappa og anna

Mamma Hanne, Pappa Ivar og Anna ser på bilder av hva Anna kan vente seg på Finnmarksvidda.

Foto: Monica Falao Pettersen / NRK

Individualist

Anna er oppvokst på Bogstad Gård i Aurskog. Midt blant jorder, traktorer og husdyr har hun vært barnet i midten i søskenflokken på tre, med et sterkt behov for å gjøre ting på sin egen måte. Hun kaller seg selv en individualist.

Hjemme rundt middagsbordet kan mamma Hanne og pappa Ivar si seg enige i det. De er godt vant med at Anna ikke følger strømmen. Derfor ble de heller ikke overrasket da hun meddelte at reingjeter var henne neste og største drøm for det kommende året.

– Du har alltid ønsket å bli noe for deg selv. Hun har måttet finne sin plass i søskenflokken, og er nok veldig selvstendig på grunn av det, sier Hanne.

Pappa Ivar nikker.

De to foreldrene lærte ikke stort om det samiske da de gikk på skolen. Det var før Sametinget ble opprettet, og i den tiden hvor det som ble presentert i skolebøkene var stereotypiske fremstillinger av «de der oppe i nord».

Anna Tollan og Sandra Skiaker

Sandra Skiaker er en god venninne av Anna, og er ikke overrasket over at hun nå har bestemt seg for å flytte til Sápmi. – Det er typisk henne.

Foto: Monica Falao Pettersen / NRK

– Det var ikke på den tiden man løftet samisk kultur høyest. Vi lærte litt om reinbeiting, husker jeg.

Anna har et bedre grunnlag for læring om kulturen enn foreldrene sine. Det er hun klar over, og kommer til å benytte seg av. Mamma Hanne er begeistret over datteren sitt valg.

– Du må lære deg konservering av mat, Anna! Salting og tørking. De har jo mye mer kunnskap om naturen enn det vi har.

– Tror du jeg får lov til å prøve kofte, spør Anna.

– Det hadde jo vært veldig morsom for deg hvis du fikk, sier mamma.

– Bryllup! Jeg vil gjerne delta i samisk bryllup, det har jeg hørt er store saker, med masse gjester og mye mat. Jeg har hørt at hvis det var to menn som ville ha den samme jenta, dro de i beltet hennes, og den som kunne dra lengst fikk jenta. Det er fra gammelt av, da.

– Det hørtes jo morsomt ut, sier mamma.

– Jeg skjønner ikke at de tør å ta meg imot. De aner ikke hva de får.

– He he he. Det er fantastisk at du får en sjanse.

Anna på rommet

Anna er oppvokst på Bogstad Gård i Aurskog. Her på jenterommet.

Foto: Monica Falao Pettersen / NRK

Det er nok ikke alle 18-åringer som kan like mye om samisk kultur og skikker som det Anna kan. Hun kaller det en fascinasjon. Det er viktig med kunnskap. Selv tror hun at hun ikke er den verste «søringen» de kan velge. Hun gjør ting hundre prosent. Allikevel er hun redd for å bli sett på som uvitende.

Anna langer ut om fornorskningspolitikken, samer før og nå, urfolkspolitikk, hvordan den samiske kulturen gradvis er i ferd med å forsvinne.

– Jeg har mye å bevise. At det er et realt kvinnemenneske som kommer, at jeg kan en del, men vil lære enda mer, og at jeg ikke sitter på rumpa og blogger hele dagen, for det gjør jeg virkelig ikke.

Anna ser klart for seg hva det er hun kan bidra med som reingjeter. Til tross for frykten om at arbeidsgiveren hennes skal komme til å angre. Den må hun bare legge fra seg en gang for alle.

– Når jeg bestemmer meg for noe, går jeg inn for det hundre prosent. Det skal mye til for at jeg gir opp. Så lenge begge parter er innstilt, tror jeg dette kommer til å bli et eventyr.

Og de 51,4 minusgradene det var snakk om på vidda? Ikke noe problem for Anna Tollan!

– Phø. Det er bare å kle på seg, det. Jeg kommer ikke til å reise hjem på grunn av litt kulde.

Se Anna forklare hvorfor hun vil flytte til Sápmi!

Anna Tollan