– Garra Boya? Nei, det er ikke meg!
På Myspace ligger profilen
(ekstern lenke). Når et nytt spor blir lagt ut, oppdaterer Wimme Saari sin status på Facebook. Stemmen på de skranglete lydfilene ligner hans. Men Wimme har (ekstern lenke), og hevder Boja er en venn.Tekstene kan tolkes til å blant annet handle om om kjærester og utroskap.
– Garra Boja har fortalt meg at alt han synger om faktisk har hendt ham. Han vil fortelle at tekstene er sanne. Han har fått beskjed fra meg om å sette det på nett – det er så friskt og nyskapende.
Venter på Facebook-tommel
Wimme smiler lurt og smatter på lapskaus i teltet på Riddu Riđđu. Han har akkurat ankommet fra Nord-Karelia. Med seg har han fire musikere, en lydmann som også avspiller lydlandskap, og en manager som gjerne vil se Kåfjord.
I desember ga Wimme ut sin syvende soloplate, «Mun», som er en mer organisk utgivelse enn de tidligere elektroniske. Nå gjelder ordentlige instrumenter framfor maskinell pling-plong.
– I flere år har meningen vært å få mye mer luft i musikken.
Wimme er likevel ikke redd for data.
– Jeg har lært meg Photoshop og begynt å male digitalt. Når et bilde er ferdig setter jeg det på Facebook og venter på tommelen opp.
Afrikansk fjærkre
Musikken har i årevis blitt til i tett samarbeid med produsent Tapani Rinne som også spiller blåseinstrumenter, og Matti Walenius på strengeinstrumenter.
– Tapani er bedre på instrumenter og bakgrunn. Jeg lager melodiene og ordene.
– Vi vil leve i tre år med «Mun», og gi konserter rundt om i verden blant annet på festivaler. Samtidig vil vi sakte lage ny musikk.
Wimme har fra første utgivelse vært tilgjengelig internasjonalt og kan se tilbake på konserter verden rundt. Underveis har opptakeren vært med, og bandet har malt landskap av lyden av bølger i Indiahavet, og skrudd bassfigur av lyden av fugl i Durban.
– Når man titter på avregningen fra det finske vederlagsbyrået, kan man se at jeg blir spilt på radio i Israel. Men jeg liker ikke å reise. Jeg har regnet ut hvor mange uker jeg har sittet på flyet, hvor mange måneder eller år jeg har bodd på hotell. Å reise er det siste jeg behøver.
Bryter med tradisjonene
Wimme bor i et hus i skogen. Han forteller at han er gift, for å si det slik, og at forholdet er grunnen til at han bor der. Han har vært hjemmeværende far i tyve år og har fire barn.
Han har et vokalt uttrykk preget av joiker i moll og sterk rytmesans.
– Jeg hører på musikken og vil lytte og lage nye farger og linjer. Jeg holder meg ikke til femtoneskalaen som de fleste nord-samiske joikene. Jeg reiser fritt. Jeg vil bruke alle toner som finnes og føler hvor jeg vil fly.
I motsetning til de fleste artister, har ikke Wimme egen høyttaler på scenen.
– Det er ganske uvanlig. Mange lydfolk blir sjokkert. Men for meg er det lettere å joike når jeg kan jobbe med stemmen jeg hører der ute blant publikum. Jeg kan ikke fly uten at lyden er fjern. Den blir et slags speil. Slik klarer jeg å lage nye melodier, improvisere og leve meg inn i musikken, sier Wimme og tar et tygg av brødskiven.
Det smeller fra nabobordet i teltet, hvor noen gutter klemmer i stykker et Mack-glass.
– Slutt! beordrer Wimme og tar seg til ørene.
I dag går 50-åringen med ørepropper til enhver tid, selv her inne. Vill snøskuterkjøring i ung alder og turné med folkrockbandet Hedningarna på 90-tallet har gjort at han er svært følsom for lyd.
Eventyrlig reise
Blant samene er Wimme mest kjent for låta «Texas».
– Alt er så stort i Texas, hester og macho menn. «Texas» gir uttrykk for en synsvinkel. Jeg kan leke, men jeg vil også være dyp og seriøs. Jeg vil puste fritt.
– Det er avspilleren som er best for å spille gamle sanger. Jeg vil ikke være en avspiller. Eventyret blir å oppsøke nye landskap og finne ut hvordan jeg kan overleve. Når jeg blir fornøyd, reiser jeg videre.