Fra Afrika til Tana for å svømme

Issvømming er ikke en bedrift for hvermansen. Det iskalde vannet får blodårene til å trekke seg sammen, og er en smertefull prosess sammenlignet med vanlig svømming, som jo er en utfordring stor nok for de fleste.

Men 35 år gamle Cecilia Schutte er ikke som hvermansen. Dette har hun trent på, og vet at kroppen hennes tåler belastningen.

Dermed tok hun reisen helt fra Sør-Afrika til Tanafjorden i Øst-Finnmark. Koordinatene viser 70 breddegrader nord, dermed har hun alt hun trenger for å sette ny rekord issvømming på nordlige breddegrader.

– Jeg var nervøs før svømmingen, mest fordi jeg visste det kom til å bli en kald og smertefull opplevelse. Det var jo kaldt, med minusgrader i lufta, snøfall og vind, og med en vanntemperatur på rundt 2 grader. Men det var derfor jeg var der.

Den gjeldende rekorden var satt i Russland, og lød på rundt 41:57 minutter.

• Les mer om rekorder i issvømming her her (ekstern lenke).

Cecilias tid ble tilslutt 29:57 minutter. Distansen lød på 1,75 mil, nesten 200 meter enn kravet.

– De ekstra hundremeterene var bare en bonus for meg. Nå har jeg virkelig satt standarden for de andre, og har fått bevist at jeg kan svømme fort og relativt langt i iskaldt vann. Ingen har svømt så fort og så langt, så langt nord før. Jeg er fornøyd, sier Shutte.

–«Ikke prøv dette på egenhånd»

Issvømming er en påkjenning for kroppen som ikke er til å kimse av.

– Det er ekstremt det vi holder på med, og det er viktig at folk er klar over at det er farer forbundet med dette før de legger ut på egenhånd. Derfor har vi alltid med oss et sikkerhetsteam som blandt annet består av en lege, for å forsikre oss om at det er helsemessig forsvarlig.

Med vanntemperaturer ned til 2 grader kan kroppstemperaturen falle dramatisk. En kan komme helt ned på 32 grader celsius, som er fem grader under normaltemperatur. En blir hypotermisk, og det er viktig at kroppstemperaturen kommer opp til normalen igjen, men dette må skje gradvis. Derfor er den første tiden etter selve svømmingen kritisk.

– Den første halvtimen etter selve svømmingen er definitivt det som er verst med hele greia. Det gjør så vondt når blodårene skal utvides igjen, og sirkulasjonen normaliseres. Det kjennes ut som om noen river av meg neglene. Likevel holder jeg ut, for jeg vet jo at smerten kun er midlertidig.

Hvorfor Schutte ønsker å utsette seg selv og kroppen sin for dette svarer hun slik på:

– Heder og ære! svarer svømmeren kontant.

Etter litt mer betenkningstid fortsetter hun:

– Det er jo viktig å påpeke at det er ikke issvømming jeg primært bedriver tiden min med. Egentlig er jeg en utendørs langdistanse svømmer, som liker å bruke talentet mitt til å promotere formål jeg bryr meg om. Derfor deltar jeg ofte i veldedighetsløp og slikt, avslutter Schutte.