Uten pappa måtte mamma slåss for Vainos rettigheter

Vaino Rensberg (29) spretter opp og traver i retning kantinedisken.

– Kaffe eller te?, spør hun smilende.

Vi møter henne på Sametinget i Kárášjohka, der hun jobber som presserådgiver.

Hun har bodd i den nordsamiske bygda flere ganger.

Selv er hun same fra sør, og snakker åarjelsaemiengïele – det vil si sørsamisk.

Hennes historie er litt spesiell.

Hun vokste opp sammen med sine to eldre søsken, Lars Emil og Ann Kristin.

Og mamma Mona, så klart.

Men ingen pappa.

Hennes pappa, eller aehtjie som hun sier, var reindriftssame fra svensk side. Mens mamma Mona Dyrøy er norsk og fra Røros.

– Aehtjie døde veldig tidlig, forteller Vaino.

Uten pappa – aehtjie var det ingen selvfølge at Vaino skulle lære seg samisk som barn.

Men hun var heldig.

• Les også: Når barna blir veien inn til språket

Alene med barn og reinflokk

Mamma Mona var bare fire uker på vei med Vaino da mannen døde brått i 1991.

Plutselig var hun alene med en reinflokk, to barn, og en spire i magen.

– Han tok livet sitt, helt plutselig. Det var et sjokk for oss alle sammen, sier Mona åpenhjertig.

Nå var det opp til henne å føre den samiske arven videre.

Men hvordan gjør man det, når man ikke selv kan språket?

– Midt oppi sorgen og sjokket, så følte jeg at det her skal jeg klare, sier Mona.

Under svangerskapet begynte hun og hennes da 12 år gamle datter på samisk kurs.

Begge pratet språket hjemme, og var veldig engasjerte. Spesielt engasjerte var de på fjellet og under kalvemerking.

– Hvis vi ikke hadde hatt rein, så er det ikke sikkert jeg hadde brydd meg så veldig mye om språket, sier Mona.

Hun kjempet hardt for å få lov å beholde flokken.

Som kvinne, norsk og alenemor, var det tøft.

Men det gikk.

– Jeg så det at motgang gjorde meg sterk, jeg var veldig innstilt på at barna skulle være veldig samiske, sier Mona.

– Vi er veldig heldige, som har hatt en såpass fin mamma som har kjempet for både driften og språket, sier Vaino.

– Selv om det er ingenting som tilsier at hun skulle gjort det, hun kunne gitt fullstendig faen, legger hun til.

• Les også: 10-åringen Nathaniel flyttet frivillig til en internatskole for å få snakke samisk

Samisklærer for egne barn

I fire år jobbet Mona som samisklærer for egne barn, i tillegg til egne studier og reindrift.

Hun kjempet også for samisk barnehage i hjembygda, der Vaino gikk før hun fortsatte med samisk i 1. klasse. 

– Hun er ikke samiskspråklig selv. Vi hadde ingen lærer, så hun måtte være lærer selv, forteller Vaino.

– Så hun satt og leste disse nybegynnerbøkene. 

Til tross for en tung livssituasjon klarte Vainos mamma å sørge for at barna hennes fikk språket.

Og i dag mener Vaino at man ikke bare kan skylde på omstendighetene for at samiske språk ikke synes eller høres nok.

– Vi er ikke flinke nok til å bruke det der vi kan.

– Vi alle har et ansvar hvis vi vil at språket skal ha en fremtid. Om du snakker litt feil, so what! Vi forstår det jo, sier hun engasjert.

Takknemlig

Selv får ikke Vaino brukt sørsamisk daglig, fordi hun bor i nordsamiske områder.

Når muligheten byr seg gir det stor glede.

– Man blir jo så glad når man får brukt språket sitt. Det er jo så godt, og man føler seg så hjemme, sier hun livlig.

Hun trives likevel veldig godt i Kárášjohka, omgitt av det nordsamiske.

– Det er flaut hvis man skal flytte herfra og ikke være nordsamisktalende.

– Når man har de mulighetene med gratis læring i form av kolleger og venner, sier Vaino smilende.

• Les også: Samisk diktbok er årets vakreste bok