NRK Meny
Normal

Kampen om vannet

Etter flere tiår med rettighetskamp er fortsatt vann den største kampsaken for verdens urfolk.

Mayra Gomez på UNPFII 2011

BILLEDUTSTILLING OM VANN OG URFOLK: Mayra Gomez (t.v.) her sammen med det yngste medlemmet av Global Women`s Caucus, Quetzilla Enrique (14) på FNs utstilling om urbefolkningens vannrettigheter.

Foto: Kenneth Hætta / NRK

Potri Ranka Manis

Potri Ranka Manis ber om solidaritet fra resten av urbefolkningssamfunnet.

Foto: Siv Eli Vuolab / NRK

– Våre innsjøer er ikke lenger våre. Demninger og vannkraftverk har ført til at mange har blitt flyttet vekk fra de tradisjonelle bosetningsområdene. Regnskogen er hogd ned. Vårt hav som en gang var full av fisk er nå forvandlet til et giftig vann uten liv. Multinasjonale selskaper eier vårt vann og vi har ikke tilgang til det, sier Potri Ranka Manis fra Fillipinene.

Innsjøenes folk uten vann

Potri Ranka Manis er en av naturfolket maranao – som betyr innsjøenes folk. Maranao-folket har i uminnelige tider bodd og livnært seg av landets nest største innsjø Lake Lanao, men livsgrunnlaget blir stadig mindre i dette området. Her er nemlig også det største vannkraftverket i landet lokalisert som produserer mer enn 70 prosent av all strømmen i hele regionen.

I tillegg til mangel på drikkevann er også Maranao-folkets tradisjonelle fiske sterkt truet av industri og plantasjedrift. På grunn av forurensning og slam fra de ulike industrinæringene er fisken nesten forsvunnet fra elvene. Og den fisken som er igjen gjør folk syke.

– Det handler om å overleve. Det er et spørsmål om liv eller død.

En av syv drikker skittent vann

FN slår fast at omkring 884 millioner mennesker mangler tilgang til rent drikkevann. Det betyr at en av syv i verden må drikke skittent og forurenset vann. To av fem mangler tilgang på tilfredsstillende sanitære anlegg, og årlig dør det mer enn to millioner mennesker, de fleste av dem barn, av sykdommer forårsaket av dårlige vann- og sanitærforhold.

– I Amazonas er mange av drikkevannene brune, og man kan ikke drikke av de. Selv om man koker vannet, er det likevel store mengder med giftig mineralavfall i vannet som man ikke blir kvitt, sier aymara-indianeren Mayra Gomez fra Bolivia.

Maria Gomez

– Vann betyr liv. Vi skylder framtida og moder jord å ta vare på ressursene, sier aymara-kvinnen Mayra Gomez.

Foto: Kenneth Hætta / NRK

Tiende sesjon

FNs permanente forum for urfolkssaker har nå kommet sammen for sin tiende sesjon på FNs hovedkvarter i New York. FNs generalsekretær Ban Ki-moon sa i sin åpningstale mandag at selv om veien fram til i dag har vært tøff, er belønningen at FNs erklæring om urfolksrettigheter nå har en solid konsensus.

– Vi må få en slutt på undertrykkelse og vi må sikre oss at urfolk alltid blir hørt. La stemmene deres høres her på forumet og utover. Jeg vil oppfordre verden til å lytte, sa Ban Ki-moon.

Vann som handelsvare

Høsten 2010 vedtok FNs Menneskerettighetsår en historisk resolusjon som anerkjenner retten til rent og trygt drikkevann, samt sanitære anlegg, som en menneskerettighet. FN slår fast at vannretten er juridisk bindende.

Vann er ikke bare en menneskerettighet, det er også en vare som selger.

– Vann er en viktig ressurs, og rike selskaper gjør vannet til en handelsvare. Det er et attraktivt produkt og vannet blir også sett på som et produkt i stedet for som en rettighet som alle har, sier konstituert direktør Janne Hansen i Gáldu.

Stadig flere forskere, organisasjoner og rapporter advarer om en global vannkrise. Ferskvannsressurser reduseres mange steder på grunn av overforbruk, industri og klimaendringer, og stadig flere saltvannsressurser forurenses. For de fattigste er privatiseringen av vann og handel en trussel.

– Mange steder har ikke urfolk beslutningsmyndighet og de har ikke tilgang til sine egne vannressurser, sier Hansen.

Bolivia leder vei

Vi gikk til krig mot regjeringen på grunn av vann. Vi kjenner godt til vannproblematikken som verden nå står overfor, sier Mayra Gomez.

I den bolivianske delstaten Cochabamba førte befolkningen på begynnelsen av 2000-tallet en «vannkrig» mot privatisering av drikkevann. Den daværende regjeringen gav vannkonsesjon til et amerikansk selskap og vannprisen økte med 300 prosent.

Med veiblokkader, streiker, marsjer og demonstrasjoner viste befolkningen tydelig hva man mente om markedspolikken som ble ført i landet, og regjeringen måtte til slutt stoppe privatiseringen. Bolivia har anerkjent retten til vann som en grunnleggende menneskerettighet, men også der har man store utfordringer knyttet til retten til vann.

– Det er et skrikende behov for å utvikle og forbedre blant annet sanitæranlegg og drikkevannskilder. Men så lenge urfolk ikke blir konsultert, vil man ikke komme nærmere en løsning, sier Gomez.

Fortsatt press på statene

Valmaine Toki

Valmaine Toki er maori og fra New Zealand. Hun er et medlem av FNs permanente forum for urfolkssaker.

Foto: Siv Eli Vuolab / NRK

Gomez er en av fem ledere i Women Global Caucus som har jobbet hardt for å få vannrettigheter som et tema under årets permanente forum for urfolkssaker. Det lyktes man med, og førstkommende fredag vil forumet vie en halv dag til å diskutere urfolks vannrettigheter. Det er spesielt viktig med tanke på at det er et globalt problem. Urfolk må nå tilkjennegi seg for verden.

– Vann er et svært viktig tema og urfolk må nå ta et aktivt standpunkt om vannrettigheter. Urfolk må nå sørge for at deres stemmer virkelig blir hørt. Permanent forum vil komme med anbefalninger til statene om implementering av urfolksrettigheter og på den måten utøve press mot statene, sier Valmaine Toki, medlem av FNs permanente forum for urfolk.

Bolivianske Mayra Gomez er enig med forumsmedlemmet.

– Det som skjer med vannressursene er ikke bare et problem for urfolk, men for alle sammen. Vi trenger å pushe statene slik at de er villige til å lytte til oss. Statene må lytte og vi urfolk må jobbe sammen, sier hun.