– Vi dør her

Innbyggerne i indianerreservatet Fort McKay i Canada, er omringet av tjæresandindustrien. De kan ikke engang ta seg en dusj i vannet som visstnok skal være renset.

Foto: Roger Manndal, NRK

Fort Mcmurray, Alberta. Canada`s olje-hovedstad.

Flyplassen er skinnende ny, og her reklameres det over store flatskjermer om flyruter direkte til Las Vegas. På kiosken selges det kritthvite T-skjorter med påskriften "Oil Sands".

Oil sands
Foto: Roger Manndal, NRK

Sex, drugs and money

Tidligere kalte alle, industrien inkludert, dette for tjæresand. Men nå heter det ”oljesand”, kaller du dette for tjæresand blir du øyeblikkelig stemplet som motstander av industrien.

Olje sand høres bedre ut. Olje høres ut som penger, og som noe som er ok å hente ut av jorda til alles glede. Tjære er noe man smører båten med.

- Dette er Canada`s olje-hovedstad, ja. Men det er også Canada`s narkotika-hovedstad, prostitusjons-hovedstad, og kriminalitets-hovedstad, forteller taxisjåfør Aziz når han kjører meg inn til byen.

Taxisjåfør Aziz
Foto: Roger Manndal, NRK

- Jeg er ganske sikker på at du ikke vil finne en eneste en som synes at det er fint å bo her. Men her er penger, og penger veier opp for det meste.

Mistenkelige dødsfall dysses ned

Fort Mcmurray vokser i et ekstremt tempo. På 70-tallet bodde om lag 7.000 mennesker her, i dette som gjennom endeløse generasjoner har vært befolket av urbefolkningen, med Cree-indianerne som de dominerende.

Nå passerer byen straks 100.000 mennesker, oljearbeiderne inkludert.

Penger tiltrekker lysskye aktiviteter, som kriminalitet, narkotika, vold og prostitusjon. Det sies at det dør et menneske her annenhverdag av årsaker som ikke tåler dagens lys. Dette kommer sjelden ut i mediene.

– It is the smell of money...

Fort Mcmurray er Alberta og Canadas gullkalv. Produksjonen skal trappes opp betraktelig, Alberta trenger arbeidere og investorer. Medaljens mørke bakside i alle dets mindre vakre avarter dysses derfor ned.

Det ligger en tung eim av noe som minner om nylagt asfalt over byen, men jeg ser ingen asfaltutlegger. ”It is the smell of money”, sies det.

Grønt gress og bison-okser

Like nord for Fort Mcmurray, på begge sidene av Athabasca River, ligger hovedtyngden av tjæresandindustrien. Fra hovedveien ser man bare brøkdeler av anleggene, store jordvoller skjermer for produksjonsområdene.

Jeg kjører nordover gjennom lukten av asfalt, og plutselig dukker det opp et skilt hvor det står "Wood Bison Viewpoint".

Dette er selskapet Syncrudes stolthet, et rehabilitert tjæresandfelt hvor de faktisk også har satt ut bison-okser for å gresse i de grønne åsene som skrår ned mot en av giftdammene.

Wood Bison Viewpoint

'Historisk sett, så har bison vist seg å ha et stort talent for å ta til seg hva enn det måtte være Moder Jord har tilbydd dem...' Syncrudes anlegg i bakgrunnen.

Foto: Roger Manndal, NRK

Verdens største byggeprosjekt

Tjæresand industrien er i dag verdens desidert største byggeprosjekt, og tjæresanden dekker et område på størrelse med Nordland, Troms og Finnmark. Kun omlag fem prosent av dette er utvunnet sålangt, selskaper fra hele verden står i kø for å starte opp.

Og alle får klarsignal fra Alberta`s og Canada`s myndigheter, det har sålangt ikke hendt at et selskap har fått avslag

De regner med å tredoble produksjonen innen 2020.

Tjæresand

Flyene som flyr mellom utpostene i Alberta, har måttet legge flyruten om etter at industrien vokste. De flyr nå i utkanten av industrien. Anleggene skaper sitt eget vær, med mye turbulens.

Foto: Roger Manndal, NRK

Pumper ut 250.000 tonn gift i døgnet

Klimarforskere har regnestykket klart; om all tjæresanden i Alberta skal utvinnes, kommer vi til å koke jorda pa grunn av CO2-utslippene denne industrien medfører.

Det brukes enorme mengder kjemikalier til å utvinne tjæresanden. Disse pumpes ut i kunstige sjøer, som kalles "Tailing ponds". Noen av disse sjøene er nå blitt så store at de faktisk kan ses fra verdensrommet.

I ett av Syncrudes mange Tailing ponds, pumpes det ut 250.000 tonn giftige kjemikalier i døgnet. Mange av disse sjøene ligger tett inntil bredden av Athabasca river, kun adskilt fra elva med en sandvoll.

Tailing pond

Det høres ut som jakta er igang på giftdammene i Fort Mcmurray. Haglskudd på haglskudd avfyres fra lydkanoner, for å hindre fugler i å lande på disse store sjøene.

Foto: Roger Manndal, NRK

"Dark satanic Mills"

Midt i blant alle disse gigantiske verkene, som National Geographics gav betegnelsen ”Dark Satanic Mills”(fritt oversatt ”Mørke Sataniske Plantasjer”), ligger indianerreservatet Fort Mckay.

Ironisk muligens, men stedet fikk faktisk navnet sitt fra Dr William Morrison Mckay, den første presidenten i Albertas legeforening i 1912.

Det bor om lag 800 mennesker i Fort Mckay; Dene-, Cree, og Metis-indianere.

Walkman

Støvskyene legger seg brune over den hvite bilen, idet jeg stanser ved veikanten øverst i et av boligfeltene. Det har ikke vært regn på lenge her, og hver gang en ATV suser forbi meg med hvinende ungdommer, virvles alt støvet fra grusveien opp igjen.

En mann kommer syklende tungpustet mot meg, og jeg tar av meg hatten og hilser forsiktig på herren som faktisk hører på musikk gjennom en walkman av typen god gammeldags kassettspiller.

Roy Ahyasou

Roy Ahyasou prøver så godt han kan å trimme for å få bedre helse, men lungene hans takler ikke lufta i Fort Mckay.

Foto: Roger Manndal, NRK

– Kommer direkte fra sykehuset

Mannen er Cree-indianer og heter Roy Ahyason. Han vil aller helst sykle videre, men når jeg forklarer han at jeg kommer fra broderfolket i det høye nord, og jeg kommer i fred, trykker han etter hvert stopp-knappen på walkmanen og plukker av seg ørepluggene.

- Jeg har akkurat vært på sykehuset med lungebetennelse. Det er bare to måneder siden sist jeg var inne på sykehuset, den gangen med dobbelsidig lungebetennelse. For tre år siden hadde jeg hjerteinnfarkt.

- Jeg er bare 50 år gammel, jeg røyker ikke, jeg drikker ikke. Hva blir det neste?

Roy forteller at folk i den lille bygda dør av kreft, både gamle og unge. Til og med små barn. Og til tross for at vannet i kranen visstnok skal være renset, så er det ingen som kan drikke det. De kan ikke engang dusje i det.

- Vi er omringet av åtte olje-anlegg, så uansett hvilken vei vinden blåser, så kommer giften over oss. Om sommeren regner det sur nedbør, og snøen som faller om vinteren er brun.

- Vi kan ikke dusje, vi kan ikke bade. Føttene mine er fulle av utslett fra vannet. Vi dør her, rett og slett.

– Små barn dør av kreft her

Like bortenfor der vi står, bygges det merkelig nok mange ny hus. Og flotte hus.

- Folk vil ikke innse alvoret her, de lever fortsatt i drømmeverden. Jobbene i oljeindustrien er godt betalt, og gir alle de materielle gode man kan ønske seg. Men hva med barna deres? Noen av de små barna vil dø før de rekker å fylle ti år, det er så trist at jeg ikke har ord.

- Hvorfor flytter du ikke herfra?

- Hadde jeg hatt penger, ville jeg flyttet for lenge siden. Men jeg har ikke det, forteller Roy for han setter seg på sykkelen og jobber seg videre oppover veien.

Fort Mckay

Follow your dreams...in Fort Mckay...

Foto: Roger Manndal, NRK

– Bo her? Aldri i livet...

I sentrum av bygda holder de på å rigge til den årlige sommerfesten hvor de feirer traktaten som ble gjort mellom Canadiske myndigheter og urbefolkningen i 1899.

Der møter jeg Norman Busher som har kjørt fra Edmonton for å få med seg festen. Han er opprinnelig fra Fort Mckay, men sier han ikke vil bo her for alt i verden:

- Aldri i livet. Jeg kommer kun hit engang i året, og det er når vi feirer traktaten.

- Familien min her vil gjerne at jeg skal komme og bo her, meh jeg tør rett og slett ikke. Jeg har allerede fulgt altfor mange av dem til kirkegården.

Foto: Roger Manndal, NRK

-En gang levde vi på og av elva her, forteller Norman Busher. Han har flyktet fra hjemstedet sitt.

Statoil

Eimen av nylagt asfalt blir mer og mer intens i denne vakre sommerkvelden i Fort Mckay. Athabasca River renner sakte forbi, og folk sitter og døser i solveggen på balkongene ved elvebredden. Ja, man kan nesten kalle det idyllisk.

Jeg kjører ut av bygda, til tonene fra Syncrude Oils klangfule reklame på nærradioen om hvor viktig det er å ha et godt forhold til naboen. Og om hvordan Syncrude i så henseende er et forbilde, med tanke på det eksepsjonelt gode forholdet de har til urbefolkningen i Alberta.

Jeg kjører ut av bygda velvitende om at jeg til en viss grad er delansvarlig i at folket her dør mens vårt oljefond vokser til enda større og enda mer ufattelige summer. Vårt flaggskip; statseide Statoil, er med på denne karusellen.