En gutt på 6 år har akkurat opplevd sitt livs verste dag. For første gang i livet kjenner han på redsel og skrekk.
Pappa har krysset en grense denne dagen, og banket opp gutten sin.
– Jeg trodde at jeg skulle dø, forteller Sven Henriksen.
Det var Sven som var den lille gutten. Men han døde ikke, slik som han trodde. I stedet får han se pappa gråte. Mens han gråter, tar han rundt gutten sin og sier «Du er pappas lille gutt er du ikke?»
Lille Sven på 6 år visste ikke på det tidspunktet at dette var starten på en barndom full av vold.
– Jeg levde i et skrekkscenario i 10–11 år av barndommen og ungdomstiden min, forteller Sven.
Bok inspirert av eget liv
De ordene som pappa gjentok etter hver gang han hadde slått, spilles av som et ekko i minnet til Sven. «Du er pappas lille gutt, er du ikke?»
Nå har Sven skrevet en roman om gutten Johannes som også blir slått av sin far. Og tittelen på boken var enkel å velge. Det ble «Pappas lille gutt».
– Det er en fortelling basert på min egen barndom og oppvekst, men det er gjort om til litteratur, avslører Sven.
Lengtet etter en verden der ute
Familien til Sven tilhørte Jehovas vitner.
– Jehovas vitner er en veldig religiøs fundamentalistisk sekt som driver med sosial kontroll av folk, forteller Sven.
I Jehovas vitner sier Sven at han ble isolert fra omverden. Han leste bøker og lengtet etter en verden der ute.
Den forbudte verden han ikke fikk lov å delta i.
Jehovas vitner svarer NRK i en e-post, og kjenner seg ikke igjen i anklagene til Sven.
– Selv om vi ikke kan kommentere denne personens opplevelse og familiesituasjon i oppveksten, er vi svært uenige i tanken om at noen skulle være «isolert fra verden på grunn av Jehovas vitner». Jehovas vitner er et åpent samfunn, sier talsmann i Jehovas vitner, Fabian Fond.
Fond er heller ikke enig i Svens beskrivelse av Jehovas vitner som sekt.
– Denne anklagen er uriktig, foruroligende og krenkende. Jehovas vitner presser eller tvinger ikke noen til hverken å bli, eller til å fortsette å være, et av Jehovas vitner. Hver enkelt treffer sitt eget valg når det gjelder religion. Vi tror på at de som tjener Gud må gjøre det frivillig, sier han.
– Alt som var samisk var forbannet
Sven gikk på en vanlig skole, men skolen var ikke et hyggelig sted for Sven.
Svens pappa var same, men det snakket de ikke om. For faren ville ikke lenger være same.
Han hadde forlatt det samiske i Malangen i Troms til fordel for et nytt norsk liv i Telemark med norsk familie.
– Alt som var samisk var forbannet og ingen fikk lov å ta idet. Det ble prentet inn i hodet at samisk var dårlig og norsk var bra, minnes Sven.
Det var utrygt å være hjemme, og utrygt å være på skolen.
Heldigvis hadde Sven en plass han kunne slappe av. I mormors hage.
– De fineste minnene fra barndommen var å være med mormor i hennes hage. Mormor var gartnerkone og hun lærte meg masse om blomster, forteller Sven.
Et annet lyspunkt i livet var mestring i noen av fagene på skolen.
En skoletur gir ett nytt mål i livet
Mishandling hjemme og mobbing på skolen går sin gang gjennom barndommen.
Men i 8. klasse får Sven et nytt håp, et mål i livet. Klassen drar på skoletur for å se Villanden med Henrik Ibsen på teater.
– Under den forestillingen visste jeg at jeg skulle opp på den scenen en dag! Da så jeg veien lå der, minnes Sven.
Selv om livet fortsatte som før, hadde Sven fra den dagen fått noe å jobbe mot, en konkret drøm. Han skulle bli skuespiller.
Rømmer hjemmefra
Når Sven er 16 år, tar han en avgjørelse som forvandler livet hans for alltid. Han har bestemt seg for å fortelle pappa noe han har kjent på i mange år.
Sven visste at å være homofil i Jehovas vitne ikke var et alternativ, men nå måtte han gjøre noe. Han kunne ikke leve på denne måten lenger.
– Da jeg fortalte pappa at jeg var homofil, sa han at det finnes muligheter for å bli frisk, sier Sven.
Svens pappa ville sende han på homoterapi i Amerika. Der ville Sven ha gått gjennom et program for å «bli» heterofil.
– Jeg tror jeg været fare, og skjønte at jeg måtte komme meg bort. For dette var ikke bra, forteller Sven.
Uten å svare på pappas ønske om homoterapi, går Sven på rommet sitt. Der pakker han en bag og går ut av huset uten et ord.
På det tidspunktet visste Sven at han aldri kom til å se sine foreldre igjen.
Hva følte du da du gikk ut den døra?
– Nei, hva føler du når du er 16 år om mister alt? Jeg ble jo utstøtt av menigheten. Jeg mistet foreldre, venner, nettverk og alt, sier Sven.
Verden utenfor skuffet ham
Da Sven rømte hjemmefra dro han til Oslo. Selv om han var alene i verden, var det også fint. Nå hadde han endelig klart å komme seg til den verden utenfor som han hadde drømt om hele barndommen.
Men det var en ting han ikke hadde tenkt på. Han kunne ikke kodene til verden på utsiden.
Men til tross for dystre tanker har Sven valgt livet. Og han valgte å fokusere på målet sitt. Å bli skuespiller.
En indre driv
Nå sitter Sven her som en 67 år gammel mann og ser tilbake på livet.
Han er i dag en etablert skuespiller både på teaterscenen, i film og i serier. Han klarte det.
Men det har ikke kommet gratis.
– Ingenting av det jeg har gjort har kommet lett. Jeg har måttet jobbe intenst for å få til, og det tror jeg er bra, sier Sven.
Nå høres kanskje Sven ut som en maskin som klarer alt og aldri tviler på seg selv. Men det er ikke tilfellet.
– Jeg var nylig i England for å spille inn en TV-serie, og hver eneste dag da jeg kjørte hjem fra opptak, tenkte jeg at jeg var den dårligste, usleste, jævligste skuespilleren i verden, forteller Sven.
Sven mener at vi ikke må tro vi er perfekte. På den måten kan vi hele tiden jobbe for å bli bedre.
Vil hjelpe andre
Nå er boken «Pappas lille gutt» lansert og han opplever en stor interesse for boken.
– Jeg har brukt mye krefter på å ikke skrive en «stakkars meg, det er fryktelig synd på meg»-bok. Det er ikke synd på meg nå. Det var synd på den lille gutten, men ikke nå, forteller Sven.
Han håper at han med denne boken kan hjelpe andre som befinner seg i samme situasjon som han selv var i barndommen og ungdomstiden.
– Det kan være personer som enten er i et hjem hvor det utøves vold, sosial kontroll, frihetsberøvelse, eller til de som ikke får elske den de vil, sier Sven.
Sven vil ikke råde noen til å ha hans barndom, men han har kommet seg styrket gjennom det. Nå lever han lykkelig sammen med sin kjæreste og lever drømmen.
– Jeg synes livet er et eventyr, avslutter Sven Henriksen.