Spår storrike i Arktis

Johan Galtung spådde Berlinmurens fall. Nå venter han at det reiser seg et nytt fellesskap i Arktis.

Johan Galtung

Anno 2011 avviser mange samer ideen om en egen samisk stat. Johan Galtung synes derimot å bryte med Norge kan være en god idé. – Naturen vil tvinge det fram, sier fredsforskeren på Oslo-besøk.

Foto: Kenneth Hætta

– Det er mange av oss som håper på - nord for den arktiske sirkel - et inuitt-sameland.

– Det er få som snakker høyt om en samisk stat i dag?

– Det går i bølger. Det er helt klart, at hvis du tenker deg Alaska, Nord-Kanada og Grønland, også fram til de nordiske land, gjennom hele det enorme russiske området, Komi og lignende, så har du altså grunnlaget for det. Flagget finnes allerede.

– Hvilket skal det være?

– Jeg synes det samiske flagget som vi kjenner til har en attraktiv kraft. Det er klart at det er basert på samene først og fremst. Det er ingen som har sagt at betingelsen for å bo i dette området er at du har en reinsdyrsflokk.

Samisk flagg

Det samiske flagget.

– Men selve området og det at naturen er karrig og vanskelig fører med seg en livsform, hvor det motsatte vil være i overskuddsområder i det gamle tropiske Afrika eller sydhavsøyer i Stillehavet.

– Naturen vil tvinge det fram. Jeg skal anta at det vil komme. Jeg skal også anta at den globale oppvarmingen vil spille dem kort i hendene, sier Johan Galtung.

– Det hevdes at kvinnene flykter fra Grønland fordi isen smelter og fangskulturen er på vikende front .

– Det som er den generelle regel, oppdaget av en sveitisk forsker på 1800-tallet, er at jo større naturens overskudd, jo mer likhet mellom kjønnene. Jo mere karrig det er, jo mer spilles kvinnene i retning av mennene, fordi de har litt større fysisk styrke. Hvis du har en natur som også skjenker sine frukter blir ikke problemet økonomisk vekst, problemet blir fordeling. Det har alltid vært kvinners spesialitet. Du kan tenke deg trillioner av kvinner som har sittet med naturens frukter foran en ungeflokk på seks unger og et mannfolk, eller et par av dem – en utvidet familie, og delt ut. Jo mer overskudd, jo mer spilles makten over til kvinner. Den viktigste kampen vil ikke lenger være å ta opp kampen med hvalrossen øye til øye.

Barneboken «En flyveappelsin forteller - en fabel for barn og andre mennesker», som Johan Galtung har produsert sammen med sønnen Andreas, er oversatt til syv-åtte spåk. Ifølge Galtung senior er Grønland er det land i verden som har det høyeste prosent av familier som har anskaffet utgivelsen.

– Men jeg tror ikke det er på grunn av konfliktsløsningsbudskapet. Jeg tror det er på grunn av appelsiner, sier Galtung.

Det er en tidlig ettermiddag på Litteraturhuset i Oslo. Johan Galtung (80) har nylig steget av flyet fra Washington D.C. I dagene forut har han ringt fra telefonnummer med amerikanske og franske landskoder.

Galtung lever og arbeider i USA, Frankrike, Spania og i Japan, hvor hans kone Fumiko Nishimura er fra. De har ikke vært berørt av katastrofen.

– Det er ikke spørsmål om å flytte fra Norge til et annet land, men å kunne virke i hele verden. Min kone og jeg oppfatter oss som nomader. Verdensnomader.

Johan Galtung
Foto: Kenneth Hætta

Berbere i Libya blir angrepet, meldte NRK tidligere denne uken .

I nomadisme og urfolk ligger mye fred for Johan Galtung.

– Urfolk var i stor grad nomadisk. Nomader flytter seg i sirkler, ikke linjært – det ville være en folkevandring. Dette er jo kjent fra reindrifta, hvor det dreier seg om klare kretsløp. Erfaringen stort sett er at urfolk ikke hadde kriger. De hadde feider, de hadde krangler, av og til brukte de vold, men det som vi forbinder med en krig kom senere. Krigen kom for det første med at man ble fastboende, og for det det andre med at det begynte å utkrystalisere seg en krigerkaste som hadde det som sin profesjon. Hvis de hadde krig som profesjon, ble det i seg selv i en drivkraft. De ville selvfølgelig vise hvor flinke de var. Du kan regne med at dette skjedde for ti tusen år siden.

– Urfolk hadde gjensidige rettigheter og plikter. Når de drev med sine kretsløp som nomader var det klart at de støtte på hverandre, men de utviklet en tradisjon rundt håndteringen av dette. Man må selvfølgelig merke seg at de hadde tusener av år på seg, med andre ord er storparten av den menneskelige historie forut for det som skjedde for ti tusen år siden. Av den kan grunn kan man si at urfolk utviklet tradisjoner som virket fredsskapende fordi de var konfliktløsende.

– Det er svært mye å lære av dette. Det er ikke slik som de moderne samfunn som har jobbet med fredsproblematikk i kanskje to hundre år, da dette med fred dukket opp som en problemstilling som noen skulle prøve å få til. Da kan man diskutere når det begynte. Én måte å svare på det er etter Napoleon, hvor det oppsto en femlandskonstellasjon som hadde vært mot Napoleon og som hadde som neste problem å sørge for fred dem imellom. Napoleon, et av de mest krigerske vesener Europa noen gang har produsert, bidro i en viss forstand til å skape en fredstanke. I løpet av disse to hundre årene har vi ikke kommet så fryktelig langt. Samer og andre har derimot hatt tusener av år på seg.

Det var de primitive som var de fredelige

– Vi har opplevd en arroganse mot det primitive. Fred er godt, primitivt er ille, altså kan det ikke være tilfelle at de primitive er fredelige. Altså finner man alle mulige forsøk på å lage en forskjell som skal delegitimere det primitive. Vi kan finne eksempler på det. Da vi i 1959 startet Institutt for fredsforskning var et av våre første prosjekter basert på ganske imponerende data fra Yale University. Hvis samfunnene var nomadiske og ikke hadde annen inndeling i klasse enn alder og kjønn, kanskje en sjef, en høvding, hadde man det mest primitive og det var ingen tvil om at de samfunnene var de mest fredelige. Jo mindre primitive de var, jo mer krig hadde de.

– Der må man skille mellom to former for krig. Én er krig for vinning, økonomisk eller politisk, en annen er krig som ritual, hvor to hoper med som regel mannfolk stormer mot hverandre, som regel med spyd eller noe lignende, og det hele er over når det ligger en mann på bakken. Ikke nødvendigvis død. Det dreier seg om å avgjøre en konflikt gjennom et kollektivt slagsmål. Krig for vinning kom senere. Det har skutt i været med moderniseringen. Med andre ord er dette akkurat det motsatte av det bildet man har forsøkt å skape. Det var de primitive som var de fredelige.

– Et eksempel er romfolket. For femten år siden sendte generalsekretæren for romfolket i Europa et brev til romfolket. Vi er så og så mange millioner, vi har eksistert i uminnelige tider, man kan si meget om oss, men krig har vi aldri hatt. Hvordan kan vi best bidra til fred i dag? spurte han. Vi hadde flere møter. Det bildet man lager av romfolket, er av knivstikkeren og tyven. Det er noe i det. Men det er noe annet enn krig. Det er småtteri.

Johan Galtung

– Jeg håper på en samifisering av Norge, ikke på en fornorskning av samene, sier Johan Galtung.

Foto: Kenneth Hætta

Johan Galtung har ikke bare kommet til Norge for snakke med NRK og TV2 og være midtpunkt i debatter i Det Norske Studentersamfund i Oslo og Studentersamfunnet i Bergen. Fredsnettverket han har grunnlagt og leder, Transcend, arbeider med et skoleprosjekt om konfliktløsning.

– Barna oppfatter hovedpoenget fra lærerne umiddelbart. Hovedpoenget er å høre hva den annen part ønsker, ikke bare definere ham som tullete, ond, jævlig eller noe sånt no. Bare høre hva han vil. Du vil noe og han vil noe, også får man bare se om det går an å få det til å gå i hop. Barn lærer det på et par uker. Også begynner de voksne å plukke det opp fra barna, fra tekstene og konfliktteppene vil legger på gulvet.

Om samene, Nord-Europas urfolk, har det blitt sagt at de er et fredelig folk, men sjelden at de er fritatt fra konflikter.

Johan Galtung har sett en vidde som beveger seg, med samme farge som vidda.

– Reindriftsutøverne har eiendomsrett til reinen og har merket ørene ganske godt. Men de har ikke eiendomsrett til jorden de beveger seg på. I «primitive» folk fantes ikke begrepet «eiendom». De disponerte naturen som man oppholdt seg i, og som var til for alle. I det øyeblikk man blir fastboende, dukker eiendomsbegrepet opp. Også er det en mellomting som har vært veldig viktig historisk sett, nemlig at alt tilhører oss alle, men du kan få deg en liten flekk som du kan bruke privat hvis du bruker den godt. Før eller siden stikker noen innom og ser om du har ødslet med naturens rikdom eller utnyttet den godt.

– Det var Paraguays enorme styrke. Da Paraguay ble kolonisert, ikke av den spanske krone men av jesuittene, fordi den spanske krone var av den oppfatning at det ikke fantes noe gull der og derfor fant det unyttig og lot jesuittene leve med de ville, ble Paraguay uten sammenligning Latin-Amerikas rikeste område. Med sin nomadisme og sine landsbyer ble de så rike at de overskygget alle de landene som er bedre kjent - Argentina, Uruguay og Brasil. Disse tre landene ble mobilisert av den britiske konsul i Buenos Aires, for å gå til krig mot Paraguay. I dag er Paraguay Latin-Amerikas fattigste.

Johan Galtung er opptatt av fred. Likevel uttrykker han klar uenighet med motstandere av samiske kommunenavn og veiskilt . Slikt kan det bli bråk av.

Du kan altså bruke litt kjennskap til stjernene, planetene, månen og solen

– I det numeriske demokrati, som har slått gjennom, blir samene en minoritet. Jeg oppfatter det som en skam for norsk parlamentarisme at det ikke til enhver tid er minst én same på Stortinget. Problemet er ikke om samene har nok stemmer. Problemet er at samene er en stemme. For at den stemmen skal kunne høres, må den være på landets høyeste forsamling. Det skal inn i grunnloven. Det skal ikke være en tilfeldighet. Et eksempel fra et helt annet land: Påskeøya har en veldig lang historie og er kolonisert adskillig. Chile virker som Norge – et søtt, pyntelig lite land. Men når man ser hvordan det har oppført seg på Påskeøya, og overfor urfolket i Sør-Chile, altså mapuchene, får man et helt annet inntrykk. Påskeøya har ingen representant i den chilenske nasjonalforsamling, men er så vidt representert i kommunestyret i Valparaiso, havnebyen som knytter øya til fastlandet. En skam.

– Samene vil få mer og mer, nå også grunnlovsrett til Stortinget?

– Her er det to ting som støter sammen. Det numeriske, å telle stemmer og sedler, på den annen side har du det at hver kultur har en stemme. Det kunne tenkes at Stortinget samtidig er et kulturting. Da vil altså samer i Norge og ikke-samiske nordmenn telle likt. Jeg tilhører dem som mener at det numeriske skal ha overtaket. Men de andre skal høres, slik at de kan påvirke debatten. Et land skal prise seg lykkelig jo flere kulturer det har. Også kunne du selvfølgelig si at enhver kultur har en vetorett når det gjelder ikke å bli tråkket på tærne. Noe av det har samene fått, kjempet seg til, over lang tid. Vi har beveget oss en del fra Kautokeino. Noe av det interessante med filmen om opprøret i 1852, var at samer ikke sto overfor nordmenn. Samene sto overfor dansker og svensker, selv om Norge på det tidspunktet hadde frigjort seg fra Danmark, i 1814. Den mobilserende læstadianismen var svensk. Du hadde et slags underlig svensk-dansk opprør som samtidig foregikk. Vi har beveget oss et stykke fra den tiden, men ikke langt nok.

– I det øyeblikk to kulturer møtes går man gjennom fire faser. Første fase er intoleranse, og den har vi hatt mye av ovenfor samene. Henge dem opp i en krok og ikke tilkjent dem de samme rettighetene som andre. Så kommer toleranse – jeg tolererer at du eksisterer, men jeg har ikke noe å lære av deg, og du får være litt diskré og ikke presse deg på meg, men det er ok at du er her. Så kommer de to neste fasene, som er de interessante, og der tror jeg ikke man er kommet særlig langt i nord. Den tredje fasen er dialog, og dialogen går ut på at man er dypt interessert, har respekt og nysgjerrighet. At samene har hatt respekt og nysgjerrighet for det norske er det ingen tvil om. Til dels har de vært tvunget til det og til dels har de vært drevet til det av nødvendighet, men det motsatte har det vært smått med. Poenget med fasen er at den er symmetrisk. I den fjerde fasen begynner det å gli sammen og du får en overbyggende kultur. Det er ikke tvil om at det i Europa i dag, med fellesskapet i den europeiske union, foregår mye av dette. Man låner av hverandre uten å selv å være oppmerksom på det lenger.

Johan Galtung

– Erfaringen er at det er ingen konflikt som med litt tålmodighet og kreativet ikke kan forsvinne. Det kan ta tid. Vår løsning ikke et kompromiss. Det som er kjernen i det vi sier er å lytte til alle parter, analysere problemet og finne variablene.

Foto: Kenneth Hætta

– Se på maten, hvor utrolig mye bedre og velsmakende mat har blitt i de perifere områder av Europa ved å kontakt med de kulinariske hovedsteder. Fransk, italiensk og spansk kokekunst sprer seg nordover. Jeg tror også det i noen grad går i motsatt retning. Ganske mye av helsen i Norge kommer av at vi spiser råvarer rett fra naturen, enten det er fisk eller blåbær. Det eneste vi gjør med fisken er koke den og ha på litt salt. Urter og grønnsaker, det som vi kan plukke. De vanene har spredt seg sørover, og spiller en viss rolle for andre folk. Slik har gjensidigheten, som skaper nye kulturer, spilt inn. Det har jeg ikke sett så mye av i Finnmark. Derimot har jeg alltid sett arroganse, og Arbeiderpartiet har alltid vært noe av de mest arrogante. Det henger nok sammen med bakgrunnen som norsk lavere klasse, og dets behov for å ha noen som er enda lavere.

Ved å se seg tilbake kan motsetningene innad i det samiske samfunn og mellom samer og andre reduserers, mener Johan Galtung.

– La oss ta fire konflikter: reindriftssamer mot reindriftssamer - der ligger det altså et par tusen års erfaring bak, reindriftssamer mot fastboende samer, reindriftssamer mot nordmenn, og fastboende samer mot nordmenn. Hvis vi nå sier at reindriftssamer har et par tusen års erfaring, så vil det være veldig fint om man kunne finne ut hva deres formler er på å løse konflikter. Altså så å si lage en liten lærebok på grunnlag av det. En arkeologisk undersøkelse. Jeg er sikker på at det er mange som har studert det, men jeg er ikke sikker på om de vet nok om konflikter. La oss si at man finner på en veldig lur løsning. Som for eksempel har å gjøre med adgang til vann. Da er det klart at du to har to klare måter å gjøre det på. Du kan dele rommet i deler eller du kan dele tiden i deler. Du kan altså bruke litt kjennskap til stjernene, planetene, månen og solen. Denne tidsbolken er din, den andre er min, eller du kan kombinere det med arealer. Jeg er sikker på at det finnes dypt nedgravet visdom som kan hentes opp, som har overlevd fordi den har fungert. Men så kommer eiendomsrett og bindingen til et territorium, hvor man sier dette er bare mitt. Nomadisme tar mye plass, sprer seg over store områder. Enorme områder. Men den sprer seg tynt, og den sprer seg innenfor visse tider, og den legger ikke beslag på de stedene de er på som i dette er vårt, bare vårt, men den sier her må vi ha adgang i en viss periode for et visst formål, som beiting, eller på vei til kysten for at dyrene kan legge seg på svøm over til øyene. Det store arealet kompenseres ved veldig tynn eiendomsrett. Mens derimot de som har mindre naturressurser, mindre areal, har en veldig tykk og fet eiendomsrett som er absolutt. Så kan man spørre, kan det være en mellomformel her som er interessant? Også griper man fatt i det med felles eie, men du har retten til privat privat nytte hvis du gjør det bra, også må du ha monitoring, en viss overvåking av det. Innenfor dette ligger det mange muligheter til å løse konflikter.

Å være urfolk i det moderne Norge i dag er ikke det samme som å være urfok før, selv om man kanskje ikke merker det. Urfolket i Norge er i endring, mener Galtung.

– Amerikaniseringen av Norge har vært en enorm prosess og spilt en veldig stor rolle. Slikt skjer umerkelig og langsomt. Det er ingen naturlov som sier at samer alltid skal forbli det de alltid har vært. Alt endres, og det endres på grunn av krefter og motkrefter. Hvis samer presser på for å være det de har vært tidligere vil det oppstå motkrefter. Motkreftene vil virke inn på samene selv. Det interessante er om man kan styre det i en ny retning. Det er ikke spørsmål om å legge av det samiske og bli vanlige nordmenn. Det er spørsmål om å man kan få til noe nytt som vil være spennende og interessant.

– Vil det skje?

– Det skjer nå. Men jeg tror ikke at man nødvendigvis merker det.