Sønnen tar bedriften mot nye høyder

Mellom Røros og Brekken ligger Botnlia, nærmere bestemt Botnkollen. I det man svinger til høyre opp en vei ligger et rødt hus, med tre-fire biler utenfor samt en hvit lastebil med henger og reinslakteriet som ligger 10 meter fra huset.

Der bor familien Bransfjell/Fjellheim.

Nest eldste sønnen, Tåamma, kommer med trøtthet i øynene og smiler. Han forteller at han er på vei til bestefaren sin for å skifte dekk på bilen.

Ute i lastebilen er det lyd av en vannspyler og plutselig dukker eldstesønnen Maahke opp. Vinker, smiler og fortsetter og vasker lastebilen innvendig. Maahke og faren har vært i Elgå ved Femunden kvelden før for å slakte med sitt mobile reinslakteri.

Inne i huset er sitter faren, Nils Tonny Bransfjell. Med mobilen ved øret ønsker han velkommen og gir en klem i det han fortsetter med samtalen sin i den andre enden.

Inn gjennom verandadøren kommer Maahke.

– Vi drar en tur til Stensaas for å hente skrotter.

Hele familien står på

Etter henting av skrottene går ferden inn på eget slakteri. Der inne står mormor Erna.

– Hallo, aahka. Hvordan går det med skjæringa?, sier Maahke.

– Hallo, det går bare bra, svarer hun.

Far Nils Tonny Bransfjell og mor Unni Fjellheim startet dette slakteriet for 20 år siden. På den tiden har de fått fire barn, Maahke, Tåamma, Maajja-Krihke og Piere Åvla. Alle i familien har sin plass, men det er eldstesønnen som nå blir sjef og tar over roret.

– Slakteriet er hjemme på gården vår, på mitt barndomshjem. Her har jeg vært hele livet mitt og jobbet her i mange år, sier Maahke.

Han gleder seg til å være spydspissen for bedriften.

– Jeg synes det blir artig å bli sjef her. Fokuset mitt er å selge godt kjøtt og gode produkter.

20 år med masse arbeid

Mye har skjedd på 20 år. På den tiden Nils Tonny og Unni startet opp fantes det ingenting som kaltes for regelverk, og han forteller at det var mye frem og tilbake om myndighetene skulle godkjenne slakteriet, og det var den ene beslutningen etter den andre.

– Vi ble fortalt at vi måtte ha samme system som Gilde, men de mente i samme åndetak at det var kanskje dumt når det var snakk om en så liten bedrift.

Den 27. oktober 1995 satte de kniven i den første skrotten på slakteriet.

– Det er unektelig litt rart å tenke på.

Unni sitter på kjøkkenet i slakteri-bygget og drikker kaffe. Hun tar en pust i bakken etter rydding i papirer. I tillegg til slakteriet er hun leder for reinbeitedistriktet Gåebrien Sijte.

– Det har vært mange netter hvor jeg har hengt opp kjøtt, sjekket at kjøttet har vært ferdig røyket for så gå å legge seg og stå opp igjen. Sjekke at ungene var klar til skolen for videre og fortsette i slakteriet, sier hun.

Hun forteller om at det har vært tunge tider gjennom årene, og nevner en gang da Maahke var liten og egentlig lå og sov da foreldrene var i slakteriet.

– Han hadde på seg lue, jakke, cherox og gikk i bleie. Det var vinterstid og det var bare flaks at vi hørte at han banket på døren, smiler hun og rister på hodet.

Har stor tro på fremtiden

Inne på kontoret står far og sønn. Tiden hvor alt skal være på papir er over, og det meste skal digitaliseres mener Maahke.

– Det er veldig mye rot i papirene. Jeg skjønner ikke hvordan du tenker når du legger ut lapper, sier Maahke til faren.

Nils Tonny gleder seg til å se hvordan Maahke skal drive bedriften videre, når han selv skal fortsette med sitt mobile reinslakteri.

– Nå er han moden for å ta ansvar og drive på. Det er veldig positivt. jeg gleder meg til å se hva han får til, sier han med et smil om munnen.

Maahke vil satse mot det private markedet, at alle skal kjøpe få kjøpe reinkjøtt.

– Jeg tror den beste måten å selge reinkjøtt er via nettbutikk. Og også å selge via standard leveringsruter at man kjører rundt, litt som en isbil, sier han.