– Hei Kolbjørn, vi kan ta intervjuet på Tvibit! Jeg bruker å øve der før konserter og sånt. Det er en kjempebra plass, sier rapperen.
Som sagt, så gjort. Jeg møter Nils Rune Utsi (31), eller Slincraze, på ungdomshuset Tvibit i Tromsø.
Nytt språk, nye muligheter
Vi tar med oss en kaffe og går ned til ett av studioene for å snakke om den nye EP-en hans.
Slincraze har stort sett rappet på samisk i 15 år, men «Echo Chamber» har kun engelske låter.
– Jeg ser at en del norske og utenlandske fans ber meg oversette sangene mine, så den er til dem, sier han.
Han innrømmer samtidig at han ønsker at det han forteller skal nå ut til flere. De som har fulgt han, vil nok kjenne igjen historien.
– Jeg forteller min egen historie, men på engelsk, sier han.
Tung historie
Det er gått noen år siden jeg møtte Slincraze sist. Det var på Riddu Riđđu, før pandemien. Da var han nettopp blitt pappa.
Pandemitiden har han brukt på å være pappa, skrive og tenke. Han har fått mye tid med tankene sine og de har ofte gått tilbake til barndommen.
– Jeg har tatt opp mobbingen flere ganger gjennom årene, men har vel egentlig aldri gått inn i dybden, forteller han.
I noen av sangene på plata går han mer i dybden enn det han har gjort før.
– Jeg prøver å gå inn i de situasjonene jeg var i. Jeg tror ikke jeg har gjort det i de samiske sangene.
I «Forget and Forgive», ser han tilbake på hvordan det var å være ung hjemme.
Det som skulle vært helt normalt, som at faren skulle vekke ham, ble til slutt et symbol på noe fælt.
– Det var ikke det at pappas stemme var fæl, men det var symbolikken. Nå må jeg på skolen igjen og jeg vet hva som venter der, forteller Nils Rune.
Påvirker ham fortsatt
Sangen tar opp mange situasjoner, og de som har bedt om tilgivelse, har fått det. Men hva med de som aldri ba om det?
– Det er da dilemmaet oppstår. Skal jeg bare glemme det? Spør han.
Nils Rune forteller at det nesten er en forventning fra samfunnet at man skal tilgi og leve videre som om ingenting har skjedd.
– Mange tror det er over når du blir eldre. «OK, du klarte deg. Nå er du voksen. Det er over», og så kan du gå videre i livet. Det er ikke sannheten, forklarer han.
Frustrasjonene bare bygger seg opp, når han leser om nye mobbesaker i media.
– Jeg forstår at det er barn og at de ikke tenker så langt. De er barn og kan si og gjøre ting som de angrer på senere, sier han.
Det er her han føler at samfunnet svikter i dag. Det har aldri konsekvenser for mobberen. Det er alltid mobbeofferet som må flytte eller tilpasse seg.
Kan hjelpe
Siden jeg har snakket med en av Sápmis mest kjente rappere, er det naturlig å ta kontakt med Isak Brodahl. Sammen med Tommy Tee, leder han «National Rap Show» på NRK P3.
Brodahl ser at det å være personlig er i vinden nå.
– Jeg tror det. Det er ikke bare rappere, men menn generelt er blitt flinkere å snakke om følelsene sine, sier han.
– Det er kult at folk tør å snakke om sårbare ting, legger han til og han håper det noe som fortsetter.
I rap har det ofte vært snakk om det som er hardt eller det som er gøy, som festing.
Da er dette bra for lytterne av rap, som ofte har vært blant de svakeste i samfunnet og hatt utfordrende liv.
– Nå får de se det at «Oi, de jeg ser opp til har de samme problemene som meg og kanskje verre», sier han.
Åpent Sápmi
Mens historien bak sangene blir fortalt, sitter jeg som journalist med følelsen at Slincraze er utrolig åpen.
– Har du latt seg inspirere av at det samiske samfunnet styrer mot mer åpenhet?
– Jeg har alltid skrevet mine sanger fra mitt eget synspunkt, så det er egentlig ikke nytt for meg, forteller han.
Nils Rune er fornøyd med retningen samfunnet har tatt. Mer åpenhet gjør at flere tør å snakke om det som er vondt.
– Det er kommet med den nye generasjonen og internett. Det er så mye lettere å være seg selv, der man før måtte være en av mange, avslutter han.
Vi pakker sammen sakene våre og trasker ned mot sentrum av Tromsø. Mens vi går viser han at telefonen er full av planer til flere prosjekter.
Slincraze har fremdeles mye å fortelle.