Sjamanenes kompani

– I morges våkna vi i lavvoen av at noen utenfor ropte «høyre om!». Ka faen, tenkte vi.

Kameraten flirer. Mens Norske Samers Riksforbund vedtar årsmøteresolusjoner og A-ha synger «Summer Moved On» for siste gang ellers i regionen, er velferden til soldatene i Målselv i Troms denne helga okkupert av sjamaner.

Må tro

Isogaisa 2010 har festivalgeneral Ronald Kvernmo kalt arrangementet som er lagt til senteret Istindportalen, bare en kort marsj, alternativt trommereise, fra Heggelia leir og Rusta leir. I midten av et ganske øde område hvor både svenske og norske samer har drevet reindrift avvikles det som kalles verdens første sjamanfestival.

– Alle kan helbrede. De må bare tro på det, sier en anonym selverklært samisk leser, og fortsetter:

– Alle kan bli helbredet. De må bare tro på det.

I senere år har flere samer stått fram offentlig og kalt seg sjaman. Fremdeles foregår likevel samisk folkemedisin mest i det skjulte.

Ut i naturen

Kurs i planter og magedans, debatt om førkristne tradisjoner og «legg bak deg det positive og ta det positive med deg i framtiden». «Første skritt på sjamanens vei» og trommeseremoni med «verdenstrommen» - en slags alternativ olympisk ild, tromme på jordomseiling. Til Målselv direkte fra Canada og etterpå videre til Nederland.

På baksiden av bygget står oppstilt det store forsamlingslokalet - tre større lavvoer slått sammen, leid av Oskal-familien på fjellet. Et par spålavvoer - meny kaffe og tarot, og et knippe telt til forlegning.

I et av dem bor Duff fra Belgia. Han sitter alene i en gammel konferansestol under et tre og spiser brød med banan.

– Det er en drøm å være her i en måned og jobbe i skogen.

Han har haiket rundt i distriktet i snart tretti dager.

– Jeg blir ikke lei. Det er faktisk for lite tid. Livet er for kort. Etter tre dager blir man rolig, alle tanker er i naturen, Det gjør deg sterkere. Alle bør gjøre det her av og til. Bryte ut av hverdagen. Jeg har reist hit fra Kautokeino. Tre fulle samer tok meg med i deres bil fra Heiafestivalen og jeg sov i hagen deres. Nå er jeg plutselig her.

Sjelevenn

Tidligere turnuskandidat i Kautokeino, opprinnelig amerikanske dr. Randall Sexton, holder kurs i «holotropisk pust», en terapiform hvor pust er et redskap for å endre bevissthet og åpne for underliggende følelser, energi og kunnskap i kropp og sinn.

– Det er mye kraft her. Jeg kan merke det, sier en utstiller.

– I kveld skjer det store - trommereise, sier jenta fra sør. Hun har store øyne.

– Tenk, for ti år siden var det alternativt å gå til kiropraktor. Sjamanisme vil nok også bli vanligere og vanligere, sier hun.

– Takk for seremonien. Snart spiller artisten Soulmate, sier seremonimesteren.

Flere har bodd tre dager i telt, helt alene uten kontakt med andre, for å skulle meditere slik som indianere og utfordre egen frykt. Sjamanisme er ikke en hobby, men et livssyn.

– Jeg hadde slått lenge på tromma da jeg kjente det stakk i bakhodet. Jeg trodde trommingen virket og at det åpnet seg opp. Men da jeg kjente etter, merket jeg at det var en klatt med mygg, spøker en engasjert deltager. Stemningen er oppløftet, som på et religiøst stevne.

Kaffebesøk

Vi går inn i en lavvo, og drikker kaffe. Inn i åpningen titter en mann inn, og han blir spurt om han vil bli spådd. Han takker nei, men setter seg likevel ned og forteller om felles slekt og venner.

– Jeg har selv spådd noen én gang, sier han.

– Akkurat. Vil du spå meg, spør kvinnen.

– Ja, ok.

Han gransker bunnen i den hvite koppen.

– Har du vært syk? Syk her oppe, spør han og tar henne på skulderen.

– Ja.

– Du vil bli verre, også vil du bli bedre igjen.

– Akkurat. Det var i nakken.

– Ja, jeg ser det.

Ikke forstå

Kveldsmørket oppsluker felten. Ute er det ingen. Puben melder at soldatene shottet «Monkey Brain» i går og har vel mye strid i tankene i dag.

Lyden av en tromme blir sterkere og sterkere i regnet. Siluetter skimtes i duken i storlavvoen. Et kompani i alle aldre sitter tause rundt flammen, de fleste med øynene lukket. Den monotone lyden av køllen mot skinnet varierer i styrke og tempo, som knitringen fra bålet. «Verdenstrommen» går fra hender til hender. Det er trommereise ved velferden.

Indianeren Jessie fra USA mener man ikke helt skal skjønne hva som skjer.

– Hjernen er ikke din beste venn. Ikke forstå alt. Når har hjertet løyet for deg?