Anne Berit (19) skal lære nordmenn mer om samene

I ett år lever Anne Berit Pulk (19) som nomade. Hennes oppgave er å reise rundt i Norge som veiviser, for å opplyse norsk ungdom om det samiske. Forsøke å unngå holdninger som at samisk er et kråkespråk.

Det byr på interessante utfordringer. Videregående elever, i slutten av tenårene, er ikke nødvendigvis de letteste å overbevise.Kunnskapen om det samiske spriker i alle retninger, og meningene er mange. Noen mener ikke noe i det hele tatt, andre er overraskende godt opplyst.

Les også: - Samer er fremmede i Norge

– Nivået generelt er at mange ungdommer synes vi er et eksotisk folkeslag som lever helt for oss selv. Og ja, at alle har mange reinsdyr.

Og dermed mer enn nok stereotypier å ta livet av.

Se video av Anne Berit Pulk, og finn ut hvor mye folk på gata kan om det samiske her:

Uvitende søringer?

Det er tirsdag morgen, kalenderen viser ikke lenger november. Kvelden før ankom Anne Berit hovedstaden, og sjekket inn på Thon Hotel Rosenkrantz.

Det er ikke lenger like stas å bo på hotell. Frokosten smaker ikke like godt som den gjorde tidligere. Senga oppleves som mer komfortabel hjemme. Derimot - Anne Berits ønske om å formidle, det forblir like sterkt.

Nittenåringen betaler bussbilletten som skal ta henne til Frogn vgs. i Drøbak, en drøy halvtime fra Oslo. Hun velger det innerste setet langt bak i bussen. Her får hun tid til å slappe av og reflektere over hva hun skal bruke dagen sin på. Klokken har ennå ikke rukket å bli åtte, og ute er det mørkt.

Denne dagen er litt ekstra spesiell. Det er første gangen Anne Berit skal holde foredrag helt alene, uten en medkompanjong - en av de andre tre veiviserne.

– Jeg er alltid litt smånervøs, men det pleier som regel å gå bra. Det jeg er mest spent på, er spørsmålene fra elevene. Hvor mye kan de, hva tror de?

Og selv om det ikke er mange ukene siden Anne Berit først startet i jobben som veiviser, har hun allerede rukket å danne seg et bilde av kunnskapsnivået til norsk ungdom flest. Konklusjonen er at fordommene er annerledes fra nord til sør. I Nord-Norge går mye ut på konflikter i reindriften. I sør derimot, kanskje litt mer naivt.

"Åh, jeg trodde dere skulle komme i kofte. Dere ser jo ikke ut som samer?"

Anne Berit forklarer hvordan hun ofte blir møtt av ungdommen i klasserommet.

Journalisten lurer på hvordan slike misoppfatninger får bein å gå på. Folk sørfra blir som kjent ofte kalt "søringer". Er vi søringer dumme? Uvitende?

– Det kan være uvitenhet. De vet ikke bedre. Hvordan skal man vite noe om det samiske, om ingen forteller dem noe?

Anne Berit har brukt mye tid på å forberede foredraget hun nå holder for tusenvis av elever sammen med de tre andre veiviserne. Det er viktig for henne å svare godt på spørsmålene hun får, det viser jo bare at elevene er interesserte i hva hun har å fortelle. Og ingen spørsmål er dumme.

– Men jeg må ofte tenke litt over hva jeg skal svare, for å ikke virke fordomsfull med tanke på spørsmålene de stiller.

Spørsmålene varierer avhengig av hvor mye elevene selv vet, men de kan handle om alt fra om samene ønsker en egen stat, til hvordan de har klart å lære seg så godt norsk. Mange tror at samer kun snakker samisk.

– Jeg har fått spørsmål om hvor lang tid jeg brukte å øve inn på norsk alt det jeg skulle si i foredraget, forteller Anne Berit.

Jodling og joik

Veiviseren stiger av bussen, ut mot venstre før hun raskt endrer retning til høyre.

– Obs, feil vei!

Ute begynner det å lysne, men desembermåneden setter sitt preg på været og vind, og skumringen tar lenger tid enn vanlig.

Anne Berit har gått denne veien før. Hun var her sist uke, og lærerne ble så begeistret at de ville ha henne igjen. De har spesialbestilt en time hvor Anne Berit skal prate om religion og tro i den samiske kulturen.

– Jeg opplever elevene som glade for at vi kommer på besøk. De blir begeistret, for de forteller at de aldri har sett en same før, smiler hun.

Innerst i gangen i et foredragsrom på skolen, er elevene i ferd med å finne plassene sine. I front står Anne Berit og skuer ut over publikum.

Når roen har senket seg, får elevene spørsmål om hva de forbinder med det samiske. Flere forslag kastes ut i luften.

– Fine klær.

– Reinsdyr.

– Jodling!

– Joiking, mener du kanskje?

Klassen bryter ut i latter, Anne Berit trekker på smilebåndet.

– Kan du joike for oss, spør en av elevene.

– Ja, det kan jeg, svarer Anne Berit rolig.

Hun velger en joik hun kan godt, og mottar stor applaus.

Senere forteller Anne Berit at det spørsmålet hun oftest får, er hvorfor ikke alle samer kan joike. Kofte er også noe de fleste kjenner til, men ikke helt vet betydningen av.

– Vi har blitt møtt av lærere som sier: "Åh, jeg ventet å se koftekledde folk.. Jaja, dere er velkomne uansett."

– Hva kommer det av?

– Det har med kunnskapsløshet å gjøre, men hvem kan vi skylde på? Lærerbøkene trykker eldgamle bilder av samer, om hvordan det var før, og forteller kanskje ikke så mye om dagens situasjon.

Anne Berit sier at hun ikke liker å skylde på noen. Men når alt kommer til alt, så bunner det ut i fordommer mot noe man ikke selv er en del av. Og hvor får disse fordommene grobunn?

– Om foreldre går rundt med fordommer og uriktige tanker om oss samer, er det lett å overføre det til sine barn.

Anne Berit er usikker på om det er noe mer samene kan gjøre for å sørge for at folk får mer kunnskap og kjennskap til det samiske.

– Det er vel ingen som går rundt og sprer løgner om samer, at vi alle bor i lavvo og har rein. Jeg ser ikke helt hva mer vi kunne ha gjort. Vi forteller jo sannheten.

Fordom = sykdom

I Storgata 25 i Oslo, skal nestleder i Antirasistisk senter, Ervin Kohn svare journalisten på spørsmål om kunnskapsnivået til nordmenn flest om det samiske, og hvordan dette kan kobles opp til stereotypier og fordommer mot mennesker i små grupper. Han har sterke meningen om dette med minoriteter og fordommer.

– Jeg er mest opptatt av "vondtene" som sitter i majoritetsbefolkningen. Fordommer er en sykdom som må bekjempes. Ikke fordi det er synd på minoriteten, i dette tilfellet samene, men fordi det er synd på majoriteten som er syk.

– Kan du forklare nærmere?

– Fordommer er en sykdom som oftest minoriteten blir et offer for. Det finnes også fordommer blant minoritetene, men det går ikke ut over majoriteten i like stor grad.

Ervin Kohn tilhører selv en minoritetsgruppe. Han er jødisk, og har derfor tilegnet seg kunnskap om hvordan det oppleves å være en del av en liten gruppe mennesker i et større samfunn.

– Hvis en fordom er en sykdom, hvorfor har vi dem da i så stor grad?

– Fordommer oppstår i spenningsfeltet mellom kunnskap og ignoranse. Om kunnskapen ikke eksisterer, er det ignoransen som råder.

Eero Olli ved Likestilings- og diskrimineringsombudet er enig med Kohn. Han trekker også paralleller til fornorskningspolitikken som ikke bare samer, men minoriterer or urfolk generelt har vært utsatt for i historiens løp.

- Man har en lang tradisjon med fornorskningspolitikk, og litt av den norske myten er bygd rundt en tanke om homogenitet. Senere har man bygd Norge videre på en likhetstankegang, og i den likhetstankegangen passer det dårlig med minoriteter, forklarer han.

Det kan sies på ulike måter, og defineres i det vide og det brede. Det hele koker ned til at fordommer er et resultat av uvitenhet. Og hvor er det mest naturlige stedet å starte for og helbrede uvitenheten? Jo, skolen.

En veivisers vei å gå

Men hva hvis skolen ikke setter av tid nok til det samiske? Hvor prioritert skal det samiske være, i horden av andre kulturer og samfunn som også skal læres og pugges?

– Da jeg selv gikk på skolen, husker jeg at vi hadde et lite avsnitt om det samiske i en av skolebøkene. Ti setninger skulle forklare hele vår historie. Er det rart folk tror vi går i kofte hver dag?
Spørsmålet til Anne Berit henger i lufta. Det er lunsjpause på Frogn Vgs. og veiviseren sitter på lærerværelset. For ett år siden var hun selv en av elevene som svirrer rundt i kantina, bruker lunsjen til å prate med venner og klage på for mye lekser. Nå menger hun seg med lærerne, spiser lunsj på skolens regning og holder foredrag om samisk kultur - til ungdom på sin egen alder. Hva skal til for å få en slik tillitserklæring?

– Tja.. Egnethet og sosiale egenskaper, kanskje.

Anne Berit er beskjeden.

– Og at man er flink til å snakke foran andre mennesker, legger hun til.

Veiviseren er fornøyd med spørsmålene hun fikk fra dagens elever.

– Det med fordommer går begge veier. Jeg må være åpen for alle slags spørsmål.

– Blir samer utsatt for rasisme?

– Jeg har opplevd at ungdom kommer med rasistiske kommentarer for å stenge munnen min. For å sette det på spissen, vil de vise makt.

Anne Berit ser ikke ned i bordet, eller er tydelig lei seg. Hun ser rett frem, ut i rommet, smiler litt, og tar seg til øret, hvor de samiskinspirerte øredobbene henger. Kommentarer hun selv bruker som eksempler, kråkespråk og samejævel, skal man ikke finne seg i, og det gjør hun heller ikke. Selv om det skal sies at det ikke er ofte hun har opplevd det.

– Tar du deg nær av alt dette?

– Jeg gjør nok det, om jeg er alene er det ikke gøy å få slike kommentarer. Når man er i gruppe derimot, er man bedre rusta.

Når klokken nærmer seg halv to denne tirsdagen, er Anne Berit ferdig med dagens arbeidsoppgaver. Hun sier takk for seg, småprater med lærerne, og rusler nedover gangen og ut hovedinngangen. Nå skal hun reise tilbake til Oslo og møte en av de andre veiviserne, Sárá Márjá. Enda et foredrag er over, enda en skole er besøkt.

Veiviseren er fornøyd. Atter en gang har hun gjort en god gjerning, og opplyst titalls med ungdommer om hva samer egentlig er. Men til tross for at elevene viste interesse for hva Anne Berit kunne by på av både joik, bilder av kofter og reinsdyr og fortellinger er hun klar over at det fortsatt er mange der ute som går rundt og tror at samer bor i lavvoer. At absolutt alle eier reinsdyr.

- Ikke alle går rundt med slike stereotypier, det skal være sagt. Men mange. Folk må vite at dette ikke er som et museum, hvor vi lever for moro skyld. Dette er livet vårt.