For Rakel Iren Lillehaug Pedersen (28) fra Steigen i Nordland har samisk vært både en byrde og en glede. Under et foredrag i forbindelse med samisk uke på det lulesamiske senteret Árran i Tysfjord i forrige uke, viste hun til at det å tørre å ta samisk i sin munn var en vanskelig barriere.
På ungdomsskolen skjulte hun sin bakgrunn, men da hun begynte på videregående skole, kjente hun noe som gjorde at hun etter hvert turte å være seg selv.
Vanskelig prosess
Men det var ei vanskelig tid, og en vanskelig prosess hun gikk gjennom. Og avgjørelsen kom først da hun skulle bli mor.
– Og det var bevisst da jeg gikk gravid med mitt første barn. Dette skulle jeg videreføre, selv om jeg ikke visste hvordan jeg skulle gjøre det. Det var et valg jeg tok da.
– Egentlig var det ikke et tungt valg i seg selv, siden den mangelen og det tapet man har kjent selv, vil man ikke videreføre.
For steigværingen føles det annerledes fordi hun i dag står fram som same.
– Det er ikke nødvendigvis negativt. Det er bare det at fornorskninga gjorde en god jobb i Steigen. Og at de er så uvante til å forholde seg til det samiske. Det er vel der problemet er?
Museumsleder Harrieth Aira og seniorrådgiver Anne Kalstad Mikkelsen (tv i bildet) ved Árran under utstillingsåpninga 'Queering Sápmi' som ble foretatt av Erlend Elias Bragstad. Bragstad foreleste også på seminaret torsdag sammen med Rakel Lillehaug Pedersen.
Foto: Sander Andersen / NRKEn slags takknemlighet
Lillehaug Pedersen har ikke vokst opp med bevissthet omkring det samiske, selv om hun visste om sin bakgrunn. Ei heller ikledt seg kofta. Og på en måte er hun takknemlig for den manglende oppmerksomheta omkring dette.
– Jeg forstår valget, siden det var knallhardt å vokse opp i Steigen med det samiske og kofta og det hele. Jeg kan på mange måter forstå det valget, og i dag føler jeg en slags takknemlighet for det. Fordi det var knallhardt å vokse opp i Steigen da med dette som bakteppe.
Det samiske var ikke borte og utslettet for den unge steigværingen. Bare i dvale, som hun uttrykker det selv. Derfor kjenner hun at det er hennes oppgave å vekke det opp igjen.
– Det er viktig å, poengtere at det samiske i meg ligger i dvale. Det er ikke kvalt, og ikke borte. Og det føler jeg det er min jobb da, å vekke det opp av dvalen igjen. Å bli helhetlig igjen.
– Og det er det jeg ønsker å gjøre overfor mine barn, at de skal føle den helheta jeg har følt mangel på.
Vanskelig skoletid
Selv om de selv visste om at de var samer, var det ikke noen i ungdomskolen som visste det. På videregående skole i Hamarøy snudde situasjonen. Der møtte hun sine egne holdninger i døra.
For Rakel Iren Lillehaug Pedersen var skoletida ei brytningstid. (Illustrasjonsbilde)
Foto: Scanpix– Jeg så verdiene i mine samiske medelever, og begynte å se verdien i meg selv også. Både ungdomskolen og videregående skole var ekstremt vanskelig for meg med tanke på å plassere meg i forhold til det samiske.
– På videregående fortalte jeg ikke at jeg var samisk. Men jeg tok samisk på skolen, og kom med argumenter for hvorfor jeg gjorde det. Det er lurt å kunne flere språk, og det er nært hos oss. Det var min vei å gå for å styrke meg selv, og finne styrken i meg selv.
Ensomhet
Rakel Lillehaug Pedersen fornektet sin samiskhet, og ble ikke riktig godtatt av de andre samene ved skolen. På den måten fikk hun kjenne på sin ensomhet.
– Etter hvert kom jeg inn på hvem jeg var i slekt med, men jeg turte aldri å stå fram og fortelle at jeg var samisk. Igjen kom det en annen følelse. På en måte forlater man den fornektelsen at man er same. Og i tillegg følte jeg meg ikke akseptert blant samene heller. Jeg vil ikke si at det var deres feil. Man er så usikker på seg selv at man kanskje tar avstand fra dem. Så jeg opplevde en enorm ensomhet, avslutter Lillehaug Pedersen.
