Same i enklaven

- Neste stasjon Ammerud!

De har levd lenge i området av Norge som spås å bli tømt for såkalte etnisk norske innbyggere.

• Les også: Byggeboom i Groruddalen
• Les også: – Fokuseres for mye på innvandring

Fremskrittspartiets Christian Tybring-Gjedde har omtalt bydelen som en enklave, et landsstykke fullstendig omringet av et fremmed område.

Oslo beskrives «Norges største samekommune» i festtaler. Ingen vet egentlig hvor landets 40 000 samer bor. Men det bor samer i Groruddalen, hvor andelen innvandrere er høyest i Norge.

Folketilveksten i Norge i tredje kvartal i år var høyere enn noen gang før. Det er nå 4 908 100 innbyggere her i landet. 597 000 bor i Oslo, viser tall fra Statistisk sentralbyrå som ble offentliggjort denne uken.

En helt annen kultur enn oss

Mange kommer østover til Groruddalen med T-bane. På turen fra hovedstadens sentrum forsvinner noe av urbaniteten. De klassiske bygårdene blir tilbakelagt. Frostrøyken står i luften mot en bakgrunn av hard betong. Det er reklame for Ryanair på kiosken. Siluetter av det modernistiske boligprosjekt, blokkene, åpenbarer seg.

Viggo Johannes Aune (60), fra Vesterelv ved Varangerbotn, opppvokst med Smuk-familien og rein, har bodd i Groruddalen i 20 år.

I dag bor han og kjæresten her i rekkehuset i Ammerudveien.

– Vi har et godt nettverk med mange gode venner. Vi er glade i Ammerud. Her er det fint å bo. Vi trives, sier han og serverer kaffe.

Aune jobber til daglig som senioringeniør. Han sier han har sett mye gjennom sin jobb.

– De med en annen bakgrunn har en helt annen kultur enn oss, som de lever ut til fulle. Det er merkelig å se hvordan de gjør det. Uansett om det er fint vær må de være inne bak sine gjentrukne gardiner. Og ikke snakker de norsk. Her i gården sa styret «lær dere norsk», men de vil ikke.

Før bodde paret i høyhuset ved siden av. Etter tretten år fant de ut at de måtte flytte.

• Les også: –Ingen vil kalle seg groruddøl

– Vi er redd for ghettoen i blokkene. De har en tendens å grise noe jævlig. Kaster søppel ut av terrassen og dritbleier inn i sjakta uten pose. Det tok oss bare tre måneder å flytte. Vi pakket sammen og flyttet ned hit. Vi forlater ikke Groruddalen. Jeg vil anbefale folk å etablere seg her.

Parkerer midt i krysset

Viggo Johannes Aune forteller at han har inntrykk av at kriminaliteten i området tok seg opp etter at politiet la ned sin stasjon.

– Det er ikke til stikke under en stol, jeg ser utviklinga. De står og banker opp parkeringsvakta etter å ha parkert midt i krysset. Det er ikke en hvit mann som ville gjort noe slik. Det er ikke en Osloborger som gjør slikt. De kan gjøre akkurat det de passer dem.

– I de fire blokkene der oppe bor det like mange mennesker som i Vadsø by. De er ikke snille mot hverandre. Pakistanere liker ikke negre. De prøver å sluse seg inn på hverandres markeder når det gjelder stoff og smugling.

– Du vet, når du har bodd her i tyve år ser du mønsteret. Det er ikke bare jeg som sier det. Vi er langt fra rasister. Jeg har reist mye omkring i verden. Jeg var blant annet sjømann i ti år. Sentral-Asia, Middelhavet, Karibia, Pakistan, India og you name it - jeg har vært i hvert fall i hundre land.

– Hvis de har en holdning som ikke passer her i det hele tatt, synes jeg de skal tenke på det. Det er vi som har skapt holdninger i vårt eget land, og de mangler respekt. Det er jævlig å tenke på at folk som har flyktet fra undertrykkelse kommer til et annet land og viderebringer samme metoder som de rømte fra. Det synes jeg er veldig rart.

– Opplever du det som spesielt å si dette når du har samisk bakgrunn?

– Nei, det synes jeg ikke. Det å være samisk hører ikke med til diskusjonen når vi snakker om integrering. Vi er norske, mer norske enn nordmenn. Så det tar jeg med knusende ro.

Mange velger å flytte

Aune er medlem i samemantallet, men ser egentlig at Sametinget legges ned og spør hva Sametinget gjør for den vanlige same.

– Jeg vil ikke settes i bås. Jeg vil bare si hva jeg mener, sier Aune.

– I vår oppgang kan det dufte både av reinkjøtt og krydder, sier Rolf Olaf Balto (63) på Stovner, opprinnelig fra Karasjok. Han jobber med IT og leverer tjenester til Nordea-banken.

– Man ser det med en gang det blir en rekkehusleilighet lagt ut for salg. Kjøperne er fra utlandet, og det er gjerne to generasjoner som flytter inn i én boenhet. Da kan det bli problemer, sier Balto, som har bodd i byen siden 1966. Han forteller om at det er få «etnisk norske» på skolen i nabolaget, men at han trives.

– Naboene vi har er så godt som norske, sier han.

– Samene har jeg inntrykk av bor på Grünerløkka, sier Balto.

Datteren Nina Balto (49) holder hus ved siden av. Samboeren heter Snella og er hund.

– Utlendingene holder seg for seg selv, føler jeg. Man har mye å lære av hverandre, men mange velger istedet å flytte.

Stillasjemontør John Laiti, også fra Karasjok, bor ute ved Stovner, på Bånkall. 57-åringen har i motsetning til mange andre i bydelen enebolig med romslig tomt og lavvo på utsiden.

– Her er det fint å bo. Jeg er isolert, sier Laiti.

Enkle løsninger

Per Johnskareng (59) jobber som vaktmester med ansvar for over tre hundre leiligheter på Romsås. Her har Karasjokværingen jobbet i åtten år. Han har leilighet i samme borettslag.

– Jeg tror vi er vitne til en generasjonsovergang. Gjennom jobben møter jeg mange av guttene og jentene som lever her. De har vokst opp med meg. De er uoppdragne til å begynne med. Men når de kommer opp i tenårene endrer oppførselen ofte seg. Det gjelder også norsk ungdom som har vært ute på galeien, sier Johnskareng.

– Alle hilser på den gamle vaktmesteren, sier han inne i varmen på verkstedet på Svarttjern borettslag.

– Jeg skjønner at folk reagerer og stemmer Fremskrittspartiet. De tilbyr enkle løsninger. Men for meg er det helt uaktuelt.

– Det blir endel kollisjoner som er uakseptable. Men her henger alle de yngre sammen, uavhengig av bakgrunn. Jeg tror problemene vil forsvinne om noen år, sier Johnskareng.

Sara Danielsen Virtanen (18) har bodd i Groruddalen hele sitt liv. I hennes klasse på Bjerke videregående skole er åtti prosent av utenlandsk opprinnelse, anslår hun.

– Vi er vel fem i klassen som er norske.

– Og du er vel samisk?

– Ja, det er sant. Fire da! sier hun.

Hun ler. Snart går bussen.

– Jeg føler egentlig ikke at det er så negativt å bo her som det har blitt fremstilt.

– Men kulturforskjeller vises. Når vi skal ha turer med klassen, kan ikke alle bli med fordi de ikke får lov til å sove borte og sånn.

Hennes bestevenner er fra Algerie, Marokko og Chile. Til våren venter russefeiring på flere språk.

– Det er litt spennende også, da. Man lærer om andres kultur. De fleste jeg kjenner er integrert i det norske samfunnet, men det er nok ikke alle som går like godt inn, sier Sara, som er tredje generasjons sørsame bosatt i Groruddalen, med opphav fra Femund reinbeitedistrikt.

Samer er ikke hvite

Jamil Sayed kom til Norge fra Pakistan i 1972.

– Majoriteten ville ikke ha så mye med samene å gjøre, men så kom pakistanerne og da slapp samene å få høre så mye. Deretter kom somalerne og nå slipper pakistanerne å få høre så mye.

Sayed (42) er involvert i Groruddalssatsingen, et offentlig prosjekt med formål å bedre miljø- og leveforholdene i Groruddalen. Han jobber med konflktløsning.

– Jeg har en en sak hvor en nordlending har kalt en nabo for «svarting». Same eller ikke, vi er alle mennesker. Jeg er ikke for integrering, men inkludering, sier Sayed.

– Det vi trenger å sette oss ned og spise sammen i tre timer. Da sier alle etterpå: det var det vi trengte!

Kari Helene Partapouli, leder i Antirasistisk senter, mener det er vanskelig å si om samer er mer eller mindre tolerante ovenfor innvandrere. Hun synes derimot samer bør tenke seg om to ganger før de generaliserer grupper med innvandrerbakgrunn.

– Husk hva man sa om samene i Norge for noen år siden, sier Partapouli, som selv har samisk bagrunn.

39-åringen mener samer som har følt diskrimering på kroppen og opplevd negative holdninger til sin folkegruppe, bør gå i inn i seg selv.

– I enkelte deler av Nord-Norge omtales fremdeles samer som ikke-hvite.

Hennes 75-årige far har ikke vært en stolt same, forteller hun. For ham kommer bevisstheten nå, relativt sent.

– Det er klassisk at hvis man kjenner én pakistaner eller en same, tror man at man kjenner alle. Det blir en generalisering utfra hendelser man har sett og erfart.

Vil lære av samene

I Partapoulis verden utgjøres mangfoldet i Norge av innvandrere, samer og nasjonale minoriteter - tatere, kvener, skogfinner og jøder. Behandlingen av disse gruppene er ingen stolt historie for staten, mener hun. Hun fremhever at parallelene er mange når det gjelder undertrykkelse - tvangssterilsering og fornorskningsprosesser, og i dag, nedleggelse av lokale skoler.

Lederen i Antirasistisk senter, som er sosialantropolog, viser til at samene er den opprinnelige befolkningen og har en tidlig erfaring når det gjelder hva storsamfunnet kan finne på, hva slags konsekvenser det kan få og hva identitet kan bety.

– Vår organisasjon burde jobbe nærmere med de samiske organisasjonene. Vi har noe å lære fra den rasismen den norske stat har utvist den samiske befolkning gjennom årene.

Sara Danielsen Virtanens mor Marit F. Danielsen (40), lærer på Lørenskog videregående, elsker hjemstedet. Hun fremhever nærhet til naturen som ekstra forlokkende for en bysame.

– I travle nordmarka på en søndag går du i kø på ski. I usjenerte østmarka er du alene. Du kan tenne bål, plukke bær og sopp. Jeg hadde skiene stående utenfor døra før. Det er nært til fiskevann. Det kryr av punkter man kan møtes og være sammen, uansett hvor man kommer fra. Vietnamesere er også glad i å fiske.