Ollis sorti

– Når du er sametingspresident må du stå fokuset ut, ikke sant. Det er jobben din. Da kan du ikke begynne å planlegge hva du skal gjøre til neste år.

– En stilling på Arbeiderpartikontoret i Oslo?

– Politikk er det nok slutt på.

– Jeg slutter vel ikke å dra på møter i partisammenheng. Men jeg tror det er riktig at når man først skal slippe andre til, må de få lov til det.

Sametingspresident Egil Olli har varslet at han ikke vil være president etter valget i 2013.

Nå river han never av treet og retter på brillene omringet av stikkende mygg.

– Utmark, natur og frihet - det er hva vi er opptatt av.

Tiden ved elvebredden ved Sađejohka noen mil utenfor Karasjok sentrum har vært resultatløs siden seks i morges. Et napp glapp - i årets siste uke for fangst.

I forrige uke plukket han multebær, og fiskelykken ble utprøvd også i går ettermiddag. I dag står han tidlig i vadestøvler fordi han ble egentlig skulle vært på ferie med eldste barnebarn på landskytterstevne på Vestlandet, og fordi han ble spurt.

Dagens Finnmark Dagblad melder at det er opprør i Ap i Sametinget (ekstern kopling) etter at Olli har uttalt at sametingspresidenten bør kunne snakke samisk. På NRKs nettsider parerer Olli kritikken fra Nordlysredaktøren om at Sametinget er gørr ved å vise til at han ikke regjerer et underholdningsorgan for norsk media.

Da han var bonde hadde han også rett til å fiske med garn. Nå for tiden er sametingspresidenten mest vant til sluk.

– Jeg har enda mye å lære med denne, sier Olli - og kaster med fluestanga han har overtatt etter sønnen.

63-åringen skjærer hjemmelagd spekelaks, men den er fra fjorden, broren og hjemtraktene i Trollholmsund i Porsanger.

– Der bodde vi veldig isolert, uten vei eller strøm. Vi ble ikke fornorsket. Jeg kunne ikke norsk da jeg begynte på skolen.

Barnebarna drikker Sprite i baksetet i Sametingets leasede Toyota Avensis. Jo mer du kjører Avensis jo billigere blir det, og presidenten har førsteretten til å sitte bak rattet. Den private Subaru er parkert.

– Gammel-áddja (bestefar red.amn), jeg har vært her før! sier minstemann Jan Egil og peker ut mot Lakselv sentrum.

– Leatgon leamaš dáppe ovdal? gjentar sjåføren på samisk.

– Juo.

– Det er rart med språket. Det er mye følelser i det. Da jeg begynte på skolen arbeidet bare norsktalende lærere sørfra. Da vi fikk barn selv snakket vi et halvt år bare samisk med eldstegutten, sier Egil Olli.

– Men jeg hadde i bakhodet hvilke utfordringer jeg hadde opplevd selv. Familien på begge sider snakket norsk til barna. Så ble det til at vi også begynte å snakke norsk med våre barn. Det er norsk som har blitt språket vi bruker med våre barn. Men de kan samisk.

– Og det bør også en sametingspresident kunne?

– Alle i Arbeiderpartiet som ønsker å bli president må prøve å lære seg samisk. Språket har vi prioritert i Sametinget i alle år og noen krav må vi stille til oss selv.

– Hva tenker du i forhold til samene som ikke har språket, kanskje spesielt utenfor de såkalte kjerneområdene, og deres forhold til å delta i det samiske demokratiet?

– Vi har veldig dyktige politikere i Sametinget som i dag ikke behersker samisk, og som jeg har kolossal tillit til og som gjør en kollossalt god jobb. Så det har ikke med det å gjøre. Jeg ser at dette er en debatt, og det er bra. Det gir status til samisk språk. Presidentskapet er et verv og presidenten skal være et ombud for samer.

– 75 prosent av samer kan ikke samisk, ifølge enkelte tall. Altså kan bare én av fire samer bli sametingspresident?

– Hvorfor det? Skal en president nekte seg å lære seg samisk? Er ikke samisk språk et gode? Er det ikke derfor vi driver samepolitikk? Kan man lære seg engelsk, bør man også kunne lære seg samisk.

– Det har kanskje ikke vært så problematisk i forhold til identitet å snakke engelsk som samisk?

– Ja, og derfor trenger samisk større status innad. Det må være et stort pluss.

– Mener du at Arbeiderpartiet kan nominere en ikke-samisktalende kandidat?

– Ja, men jeg mener at vedkommmende da bør lære seg samisk.

– I etterkant av nominasjonen?

– Jeg vet i hvert fall at tida strekker ikke til for en president. Man burde helst kunne det før.

Vi tar en avkjørsel fra E6 sør for Indre Billefjord og inntar en severdighet. Vi kjører mellom 700 millioner år gammel dolomitt og gråberg i Trollholmsund i Porsanger i Finnmark.

Hans mintblå Nokia ringer. Det er NRK i Troms som vil snakke om verdens urfolksdag i morgen tidlig.

– Hva slags spørsmål får jeg hos deg, da? spør Olli.

En representant for romfolket i Norge har vært på tråden tidligere i dag. I sommer fikk Sametinget kritikk for å være passive og ikke gripe inn i forhold til leiren utenfor Oslo.

– Det er mulig vi burde ha reagert før. Samtidig er det viktig for meg å understreke at situasjonen må løses av folket selv. Men Sametinget skal selvfølgelig støtte opp.

Her ble Olli født i 1949. Oppveksten ble tilbragt på sjøen, med hesjing og på ski - som han har fortsatt med, også med gæver på ryggen.

Vi ankommer hytta og holmen hvor flo og fjære kan isolere sauer, en steinkast unna barndomshjemmet. Det er ingen tyske campingbiler her nå. Viserne på klokka bryter stillheten. Det er ikke innlagt strøm. Parafinlampene tennes når det er mørkt.

– Jeg håper at jeg nå når jeg blir pensjonist kan være mer her, sier Olli.

Olli legger hodet på skjeva og svarer på om det er et slit å være sametingspresident.

– Du har fått et ansvar og du er en offentlig person. Men jeg hadde ikke vært det uten å ville det. Det har vært engasjerende og interessant, og slik som nå skal det ikke så mye til før debatten blusser opp. Det er ikke slik at jeg er en privatperson.

– Det er derfor mine uttalelser blir tatt alvorlig - kanskje litt for alvorlig.

– Det er ikke Egil Olli som sier noe - det er sametingspresidenten.

– Og det må jeg leve med.

– Ett år til.

– Hvis jeg nå er det i ett år til - det kan man aldri vite.

– Jeg var ikke så veldig utadvent i barndommen. Jeg var ikke den som pekte seg ut. Slik er jeg vel i dag også, sier Olli - og ler forsiktig.

– Da er det naturlig å være sametingspresident?

– Jeg har jo meninger. Min mor pleier å si at hvis jeg har bestemt meg for noe er det ikke bare å få meg fra det. Jeg har hele tiden satt meg mål.

Med hans kommende svigerbror Herman Amundsen i omgangskretsen ble Olli medlem i Kolvik AUL som 14-åring, og leder to år senere etter brevkurs i henholdsvis «Demokrati på arbeidsplassen» og «Norge - kongedømme eller ei». Bjarne Store-Jakobsen sto da i bresjen for Finnmark AUF. Han var rådgiver for Olli, inntil han måtte gå i fjor.

– Også i regjeringen byttes statsråder som gjerne skulle ha fortsatt, som Erik Solheim, sier Olli.

Da naboguttene i 1968 med bil støtte på en syklende Olli og spurte om han ville bli med sitt livs første tur til Karasjok, møtte han bondejenta Anne. Det endte med ekteskap, småbruk, tre barn og et knippe barnebarn.

Søsknene er vant til å ha en finger med i spillet, enten det er direktør Jan i Finnmarkseiendommen, kommunestyremedlem Kåre, eller Anne Karin - ordfører i Måsøy kommune - for Høyre.

– Min kone, og min familie, har vært min støtte i alt jeg har gjort i politikken, sier Olli.

Verv i småbrukerlag, idrett og kommunestyre, landbruksnemd, jordstyre og meieri fulgte. Utdanningen har han utenfor utdanningssystemet.

Sykkelen la han ikke fra seg - de Olliske ben har trødd Trondheim-Oslo fire ganger.

– Hva er det største du har oppnådd som sametingspresident til nå?

– Det er vanskelig å fremheve noe, vi har jobbet med mye. Finnmarksloven har vi jobbet med lenge. Det var veldig interessent det året jeg ledet Finnmarkseiendommen, i 2006, første året vi startet. Jeg satt i styret helt til jeg ble president i september 2007. Så...

– Enn den største enkeltsaken som president?

– Jeg mener kystfiskesaken var et viktig kompromiss med regjeringen. Det første steget tror jeg var viktig å oppnå. Vi er ikke ferdig med saken.

– De historiske retttighetene?

– Ja, de fikk vi ikke med. Der nådde vi ikke frem. Men jeg var jo sentral også i Finnmarkslovprosessen - som gruppeleder. Jeg var med president Sven-Roald Nystø og vi kjørte saken sammen.

– Hva har vært den største nesetyveren?

– Man er veldig utsatt som president. Det er klart at saken med Brennpunkt-programmet «Førsteretten» i fjor ikke var noen artig sak, egentlig. Det var jeg nok litt for godtroende. Det er ikke bestandig man burde vært det, sier han - og flirer kort.

– Men sånn er det nå. Da må man tåle litt negativt. Men sånn må man regne med.

– Det jeg gjorde feil var å snakke for åpent.

– Kan man snakke for åpent?

– Ja, man kan vel det.

– Hva ligger i det?

– Det er ikke noe feil å snakke åpent, men jeg ble intervjuet flere ganger og siste gang i Kirkenes i forhold til Neiden-prosessen. Da hadde vi forskjellig forståelse.

– Ja, ja - og det er et vanskelig tema også, sier han og drar på ordene.

– Blogger Pål Hivand, som også deltok på et møtet i Samisk programråd hvor de kritiserte programmet, beskrev deg som «nølende, uklar, stotrende, uforberedt og kunnskapsløs».

– Ja, man må gå inn i seg selv, men... når man vet at, men at man har prøvd å gjort en sak der, men det er nok en lærdom jeg har tatt.

Med tre forgjengere fra NSR er Egil Olli den første sametingspresident med partibok og rød rose - i likhet med Kongen i statsråd.

– Det som er veldig viktig er Sametinget og samene du representerer. Slik som regjeringsmedlemmene også representerer regjeringen. Og det har gått veldig bra, egentlig. Men man må være veldig klar på at det, ikke sant, at vi går de formelle linjer.

– Du kan ikke ringe til Raymond Johansen?

– Du kan jo ringe, ikke sant, men det skal være konsultasjoner.

– Jeg tror vi gikk en skole da jeg ble leder i Finnmarkseiendommen. Da var det endel som mente at jeg burde fulgt Finnmark Arbeiderparti og Arbeiderpartiet. Men det sa jeg plent nei til. Jeg representerer Sametinget. Jeg tror det var viktig å fastslå. Da jeg ble president var mye allerede på plass. Og det er sikkert de som mener at jeg burde vært mer partimann. Men der har Arbeiderpartiets sametingsgruppe gitt full støtte.

Det han trodde var klare løfter om et eget urfolksvederlag fra daværende næringsminister Dag Terje Andersen knyttet til den nye mineralloven viste seg å ikke holde vann i 2008.

Helga Pedersen, nestleder i Arbeiderpartiet, ankom møtet i Finnmark Ap og fastslo at det ikke skulle bli noe urfolksvederlag.

– Kunne hun vært en god sametingspresident?

– Man har nok sine forskjellige posisjoner der hvor man sitter, og man må da jobbe utfra det flertallet man representerer.

– Vi må fremme den samiske saken. Det er det er vi må.

– Jeg er glad for at vi startet debatten, og at kommuner følger etter med å kreve at næringen sprøyter penger tilbake til lokalsamfunnet. Det må bli igjen noe mer.

– Jeg setter pris på Egil både som politiker og person, forteller Helga Pedersen.

Arbeiderpartiets nestleder mener sametingspresidenten har en betydelig del av æren for anerkjennelsen av det samiske. Egil Olli har også vært en god støttespiller som har bidratt med kloke råd til yngre partifeller, mener Pedersen.

– Hva folk flest neppe vet er at vi i fellesskap eide noen verpehøns for noen år siden, som vi overtok fra ungdomsbedriften på landbruksskolen i Tana.

– Avtalen var at Egil skulle gi dem husly, og at jeg skulle stoppe og hente egg når jeg kjørte forbi, sier Helga Pedersen.

To år etter at urfolksvederlaget ikke ble en realitet er Olli er skuffet over regjeringen og sitt eget parti fordi arbeidet med den nordiske samekonvensjonen er utsatt.

«Jeg har ikke lurt noen når jeg har bedt folk stemme på Ap til Sametinget, men jeg stiller nå spørsmålet om mitt parti, Ap er det rette partiet til å styre landet når det gjelder dagens samepolitikk», sa han.

– Jeg var veldig skuffet, jeg innrømmer det. Samepolitiske saker er ikke enkle. Det som har vært viktig, og det ses først nå, er innflytelsen sameting i andre land har i sine regjeringer. At Arbeiderpartiet skulle gå i sametingsvalget har vært en stor suksess for samene i Norge. Vi har ikke vært enig i alt, men partiet må ta standpunkt og hele apparatet er i sving med samiske saker. Det har gjort at flere har fått kunnskap og interesse for samiske spørsmål. Det har vært mye støtte å få i Arbeiderpartiet - og på Stortinget - utenom fra Fremskrittspartiet.

Han mener det kan være utfordrende å se forskjell på posisjon og opposisjon i Sametinget.

– Ja, det tror jeg. Er du for samepolitikken - for samisk språk, opplæring og mineralrettigheter - er du for. Ellers er du imot. Med unntak av Fremskrittspartiet er de fleste for alt dette. Det som er forskjellen er veien dit.

– Hvilket møte du skal innom?

– Hvilket møte du skal innom.

Samisk naturbruk og rettssituasjon fra Hedmark til Troms kan bli brennhett for hans etterfølger.

– Språk, opplæring - og jeg regner med at den store saken, vi kommer vel i gang denne perioden, blir den politiske behandlingen av Samerettsutvalget II (ekstern kopling). Det blir være en stor oppgave.

– Landforvaltning kan bli spesielt komplisert og vanskelig. Spesielt er sørsamene ikke fornøyd med det samerettsutvalget har foreslått.

Utvalget foreslår en form for statsforvaltning i sørsameområdet, mens det lengre nord er tale om en annen forvaltningsmodell, men ikke lik løsningen i Finnmark.

– Samene er i mindretall overalt i disse områdene. Jeg er litt spent på hvordan Sametinget skal forholde seg til det.

– Hvor er guttene?

Vinden fra Porsangerfjorden kommer inn verandadøren. To poser med skjell legges ut over stuebordet, og Olli belønner de unge kamerater med brødskive med syltetøy.

Barna er voksne og har flyttet ut. Men Egil Olli og konas hjem er et beredskapshjem, et privat hjem som er funnet godt egnet til å ta imot barn og ungdom for akuttplassering og korttidsplassering på kort varsel.

Egil Olli har vært på kurs for å bli kvalifisert. Sist bodde en jente i underkant av et år hos ekteparet.

– Det er behov for flere samisktalende beredskapshjem, sier Olli og titter ut av vinduet.

Han er vant til at det kan bli værhardt.

– Det er ikke så artig å lese at et medlem innad i partigruppa mener seg krenket, ikke sant. Det som er utenfor er mye lettere å blokkere.

Tilværelsen er ikke fri for bekymringer. Egil Olli har sittet og tenkt at «det ikke er verdt det».

– Det er klart at slike tanker kommer nok. Men når du mener selv at det du gjør er riktig, er det lett å gå på videre.

– Hvem mener du bør være neste sametingspresident?

– Det har jeg ikke noe svar på.