Ny bok: Samene har lite å si i forvaltningen av egne tradisjonsområder

– Situasjonen i nord med når det gjelder statsallmenningene er svært forskjellig fra Sør- og Midt-Norge. Her er det også en samisk befolkning, men i Nordland og Troms har de ikke noen lov som åpner for lokal deltakelse. I Finnmark er det ikke særlig mye bedre, sier professor Ravna.

Ravna og Eriksen har skrevet den nye boka «Allmenningsretten i Norge - Ulike regler for like arealer».

Denne boka omhandler forvaltningen av de offentlig eide utmarks- og allmenningsområder i Norge.

– Veldig store forskjeller

Ifølge forfatterne har de samiske lokalsamfunnene og rettighetsbærere knapt mulighet til å delta i beslutningsprosesser og annen forvaltning av ressurser i sine lokale tradisjonsområder.

I Finnmark må befolkningen sette sin lit til at Sametinget og fylkestinget i Troms og Finnmark ivaretar interessene når de oppnevner medlemmer til Finnmarkseiendommens styre.

Professorene skriver videre at Nordland og Troms må de samiske lokalsamfunnene og rettighetsbærerne stole på at Statskog tar de rette beslutningene.

Allmenningsretten er et av våre eldste rettsinstitutter. Det er en rett til naturressurser knyttet til bygdene som har festnet seg opp gjennom historien.

– Hovedsaken i boka er å beskrive de veldig forskjellige måtene offentlig eid utmark blir forvaltet på i Nord-Norge og Midt-Norge, forklarer professor Øyvind Ravna.

– Lokalbefolkningen har lite å si

Det er snakk om tre forskjellige forvaltningsregimer.

– Vi har Finnmarkseiendommen og Finnmarksloven. I Midt-Norge, i Trøndelag har vi statsallmenningene og Fjelloven. I Nordland og Troms har vi ikke noen lov i det hele tatt. Her forvaltes statens eiendommer kun forvaltes ut ifra de rammene eiendomsretten til staten gir, opplyser Ravna.

Eriksen opplyser at befolkningen i Nordland og Troms i 1918 mistet sine allmenningsrettigheter ved en høyesterettsdom. Det skjedde ved Veikvatndommen.

Professor Ravna sier at de oppdaget mens de jobbet med boka hvor ulike disse forvaltningsordningene er.

– Lokalbefolkningen både i Nordland, Troms og Finnmark har liten påvirkning på både styring og forvaltning av for eksempel jakt- og fiskeressurser, påpeker Ravna.

Veldig like, men veldig forskjellige

Ravna mener det er viktig å påvise disse store forskjellene i områder som ellers er veldig like.

– Det er lokalbefolkningen som bruker utmarka i både Finnmark, Troms, Nordland og i Trøndelag. Det er samiske interesser i varierende grad i hele dette området. Også reindrift, forklarer Ravna.

Dette er i stor kontrast til Sør-Norge, der de har fjellstyrer.

– Der er det lokalbefolkningen som bestemmer jakt- og fiskerettigheter innenfor rammen av viltloven, samt laks- og innlandsfiskeloven, forteller Ravna.

Han påpeker at dette ikke innebærer at andre ikke har adgang til å jakte og fiske.

– Det betyr at lokalbefolkningen har innflytelse på jakt- og fisketider, samt kvoter og slike ting. Det skal ikke bare styres ovenfra og ned. Det vil si fra departementet eller som i Finnmark, der det er et sentralstyre som bestemmer det hele, forklarer Ravna.