NRK Meny
Normal

I "Villrein-eternes" rike

Folket i Fort Chipewyan kan ikke lenger høste av naturen. For tredje gang i historien snur "den hvite mann" opp ned på livet i Canadas villmark. Denne gangen med dødelig utgang.

Fort Chipewyan

– Du kødder ikke med gutta fra Fort Chipewyan.

Foto: Roger Manndal, NRK

Fort Chipewyan, Alberta. Canada.

24 varmegrader og strålende sol fra skyfrihimmel. En frisk sommerbris kommer inn fra Athabascasjøen, og stryker over de små husene som ligger langs vestbredden av den store innsjøen.

Vinden er akkurat sterk nok til å holde myggen unna, og den er akkurat sterk nok til å holde dragen svevende i lufta.

Fort Chipewyan
Foto: Roger Manndal, NRK

Den lille jenta springer så fort de små beina klarer å bære henne langs strandkanten, men dragen krasjlander i sanden.

En gang for ikke så lenge siden, badet barna i Fort Chipewyan på denne lille sandstranden. Men nå gir ikke mamma lov.

Villrein-eterne

Fort Chipewyan

Hudson Bay Comapny regjerte handelsposten her i sin tid, nå står det et museum på tomta

Foto: Roger Manndal, NRK

Fort Chipewyan med omkring tusen innbyggere, er en av de eldste bosettingene i Canada, etablert som en handelspost for pelshandelen allerede i 1877. En utpost uten veiforbindelse nordvest i Alberta.

Den har fått navnet sitt fra Chipewyan-indianerne, også kalt for "Villrein-eterne" (Caribou-Eaters). Helge Ingstad jaktet i sin tid med Chipewyan-indianerne rundt Slavesjøen litt lenger nord.

I Fort Chipewyan bor også Mikisew Cree-, og Métis-indianere.

Vårjakt på ender

Freddy Marcel (54) har bodd her hele sitt liv, og er oppvokst med fangst å fiske. I dag lever han kun av frossen ferdigmat og annet han kan kjøpe i butikken.

Freddy Marcel

- Det fylles fort opp bakom gjerdet der borte, sier Freddy Marcel når vi passerer kirkegården.

Foto: Roger Manndal, NRK

– Jeg spiser ikke fisken her lenger. Vårjakta på ender er nylig over, men jeg sluttet og jakte for flere år siden. Jeg spiser ikke elg, ikke bisonokse, ikke hare, ikke engang bær fra området. Det er farlig, det gjør noe med genene dine, sies det.

Vi er 280 kilometer unna Fort Mcmurray, men når vinden blåser derfra, kjenner vi lukten av tjæresanden. Og vannet her kommer jo fra Athabasca river, som passerer tjæresandindustrien på sin vei nordover.

– Fiskerne begynte å finne flere og flere deformerte fisker i garnene sine, fisker med flere munner og med byller og utvekster. De eldre begynte å snakke om at elgkjøttet smakte annerledes, og at fuglene hadde endret sine vandringsmønstre.

Fort Chipewyan

Enda er det noen som tørker sik her. - Det går visst bra om man kun spiser en fisk i måneden, sier gjengen rundt bordet.

Foto: Roger Manndal, NRK

Whistleblower

I 2006 slo bygdas lege John O`Connor alarm, da han oppdaget at kreft-tallet var over 30 prosent høyere i Fort Chipewyan enn i resten av Canada.

Noe han syntes var veldig merkelig, siden stort sett alle sammen levde hovedsakelig av mat som enten var jaktet eller fisket i denne isolerte utposten. Langt unna industri og storby.

Kreft-tall tilsvarende millionby

I tillegg oppdaget han fem tilfeller av den meget sjeldne og dødelig gallegangskreften. Den oppstår vanligvis i tilfeller på én person per 200.000 innbyggere. Fort Chipewyan med sine 1000 innbyggere hadde fem tilfeller.

Representanter for Alberta`s helsemyndigheter kom til Fort Chipewyan, tappet opp et glass vann fra springen og drakk det foran øynene til engstelige innbyggere. Konklusjonen var enkel; "Det er ingenting galt med vannet her".

Dr O`Connors bekymringsmeldinger ble tilbakevist av Alberta`s myndigheter. Istedenfor ble han anmeldt av myndighetene og satt under en etterforskning som nesten kostet han legelisensen.

Alberta henter i dag om lag 50 prosent av sine inntekter fra tjæresandindustrien.

Lake Athabasca

Athabascasjøen er 283 kilometer lang og 50 kilometer på det bredeste. Ute ved Goose Island jaktet befolkningen her ender om våren. Det gjør de ikke lengre.

Foto: Roger Manndal, NRK

Freddy og Leslie tar med meg et stykke opp Athabasca River med båt, og viser de tidligere fangstplassene. Vi passerer mange småjakthytter langs elvekanten på vei oppover, men de brukes ikke lengre til jakt.

Leslie Lavioette

- Den vakre elva vår, som vi alltid har levd av, nå kan den kun brukes som transport vei, sier Leslie Lavioette

Foto: Roger Manndal, NRK

Kraftverk og demninger

Athabasca Chipewyans var tidligere et nomadisk folk, som fulgte villreinens vandring over enorme områder i Canadas villmark.

Da Europeerne kom og satte i gang med pelshandelen, ble "villrein-eterne" dradd inn i geskjeften, og ble mer og mer fastboende pelsjegere i området rundt Fort Chipewyan.

I 1968 sto Bennet-demningen klar, et enormt vannkraftverk i elva Peace River. Kraftutbyggingen fikk katastrofale følger for befolkningen på begge sidene av den 183 meter høye demningen. Fangstplassene ble ødelagt, og mesteparten av pelsdyrene uteble.

Mange av Chipewyan-indianerne var plutselig uten levebrød, og ble gående motløse og desillusjonerte i Fort Chipewyan. De sosiale følgende gav mange tragiske skjebner, med alkohol, vold og familietragedier.

Europeerne

Først kom europeerne og pelsjegerne, og snudde om på det frie nomadiske livet de alltid hadde levd.

Så kom kraftutbyggingene og ødela det som var igjen av det kommersielle fangstlivet de hadde tilegnet seg.

Nå er oljeindustrien kommet for fullt, og de kan ikke lenger høste noen ting av den mektige naturen og det mangfoldige dyrelivet som omgir dem. Ikke som mye som et lite bær.

Fort Chipewyan

- Jeg vil at min sønn Archie skal vokse opp her blant sine egne, sier Lacie Antoini.

Foto: Roger Manndal, NRK

Fastfood

Tradisjonell kosthold, er byttet ut med frossen pizza og friterte kyllingvinger. Man trenger ikke å gå så lenge gjennom Fort Chipewyans boligfelt, før man ser det synlige resultatet av det nye kosthold.

I tillegg er maten kostbar her, isolerte som de er uten veiforbindelse store deler av året. Fersk mat må flys inn, og koster deretter. Frossen pizza er fortsatt billig.

Fort Chipewyan

Athabasca River er tungt forurenset. Men det er vanskelig å alltid holde barna unna det deilige vannet, når sommeren viser seg fra sin aller beste side.

Foto: Roger Manndal, NRK

– Jeg flyttet til Fort Mcmurray og levde der for en stund, men jeg lengtet hele tiden hjem. Og da jeg fikk min lille sønn, Archie, flyttet jeg tilbake hit.

– Det er skremmende å bo her når det er så mange som dør hele tiden, og så mange som blir syke. Men det er hjemmet mitt, og jeg vil aldre flytte herfra, forteller Lacie Antoini.

Turtle Island

Høvding for Athabasca Chipewyans, Allan Adams, kjemper en innbitt kamp mot industrien som ligger oppstrøms for Fort Chipewyan.

– Det tyngste med å være høvding, er å se på mine barnebarn og vite alle de kampene de blir nødt å gå gjennom i framtida her. Det knuser mitt hjerte.

– De vil ikke kunne få oppleve det livet jeg har fått oppleve her, de vil ikke kunne høste av alt i naturen slik vi gjorde da jeg sprang rundt i skogene her som liten.

– Europeerne forstår ikke de universelle lover, og de har ikke kontakt med Moder Jord. Og de vil aldri få den kontakten, fordi dette ikke er deres hjemland. Dette landet tilhører urbefolkningen på Turtle Island

Chief Allan adam

- Hva skal vi med traktater og avtaler som gir oss rettigheter til å høste av naturen, når vi ikke lenger har noen steder å praktisere det på? spør høvding Allan Adam

Foto: Roger Manndal, NRK