Den 11. juni åpner det nye Nasjonalmuseet dørene, og det er utstillingen «Jeg kaller det kunst» som markerer den storstilte åpningen.
Samisk blindsone
De som tar turen innom Nasjonalmuseet fra juni til september, får oppleve alt fra teater, skulptur, performance og maleri til installasjoner, musikk og video. Flere samiske kunstnere er med i utstillingen.
En av dem som har jobbet med å sette sammen åpningsutstillingen er kurator Randi Godø, en jobb hun har gjort sammen med kurator Geir Haraldseth.
Fram til nå har ikke samisk kunst vært sterkt representert i museets samling, og det har fra enkelte røster blitt rettet kritikk mot norske kunstinstitusjoners manglende satsing på det samiske tilbudet.
Godø tar selvkritikk på det hittil manglende fokuset Nasjonalmuseet har hatt på samisk kunst.
– Vi har nok våknet litt mer opp, som jeg ser det, sier Godø.
Hun sier at det samiske for dem har befunnet seg i en slags blindsone, men at de nå internt har dreid fokus over på at samisk kunst også er en naturlig del av samtidskunsten i Norge.
– Vi har gjort flere innkjøp av samisk kunst til samlingen de siste årene og det er et viktig steg vi nå tar, sier Godø.
Viser dette at Nasjonalmuseet, som mange andre her til lands, har for lite kunnskap om det samiske?
– Absolutt, og vi har mye å lære og er fremdeles ikke utlært, svarer Randi Godø.
Kritikk av norske institusjoner
I forbindelse med åpningen av den samiske paviljongen i Venezia-biennalen, var den samiske kunstneren Synnøve Persen kritisk til den manglende interessen for samisk kunst i Norge.
Under åpningen av den samiske paviljongen var Persen til stede, og hun sa den gang til NRK at norske kunstinstitusjoner aldri har sett verdien av samisk kunst.
– Jeg føler samisk kunst er mer kjent i utlandet enn hjemme i Norge, sa kunstneren, som for øvrig gledet seg over at samisk kunst fikk stor oppmerksomhet i Venezia.
Oppsøkende virksomhet
De 147 kunstnerne er valgt ut etter åpen innsending, men også etter oppsøkende reiser rundt i Norge.
– Vi har reist rundt i hele landet, og i Sápmi har vi besøkt samiske museer for å finne kunstnere som ikke er i Nasjonalmuseets samling, forteller Randi Godø.
De besøkte kunstnerne i atelierene deres, og hatt et godt samarbeid med blant annet RiddoDuottarMusea og Sámi dáiddaguovddáš.
Hva synes du at den samiske kunsten tilfører til det nye Nasjonalmuseet?
– Det gir oss en mulighet til å formidle samtidskunst og kunsthistorie fra Sápmi, et perspektiv som vi ikke har vært flinke til å samle inn eller formidle tidligere, sier Randi Godø.
Glad for økt fokus
En av kunstnerne som er med i åpningsutstillingen, er kunstner og kurator Hilde Skancke Pedersen.
Hun synes at det er veldig fint at kuratorene drev med oppsøkende virksomhet i forbindelse med denne utstillingen.
– Det at de besøkte folk over hele Norge viser at de vil ha et større perspektiv innenfor landegrensene, sier hun.
For Skancke Pedersen var det stor stas å bli invitert til utstillinga, fordi hun ser at Nasjonalmuseet ønsker å vise et mangfold av den kunsten som finnes.
Har samiske kunstnere selv vært flinke nok til å bli mer synlige?
– Tidligere ble man møtt med et skuldertrekk, og kunstkritikere fra riksmedia var sjelden å se på utstillinger i Sápmi. Tenkningen har vært veldig sentrert, sier Skancke Pedersen.
Tetter hull i historien
Kurator Randi Godø er enig i at det er økt synlighet av samiske kunstnere, de er mer snakket om og debattert.
Hun nevner kunstner Máret Ánne Sara som en sterk og tydelig stemme, ikke bare i Norge, men internasjonalt.
– Store lokaler gir oss muligheten til å ta inn mer kunst, og det samiske perspektivet vil bli mer synlig, sier Godø.
Hun forteller at dette er en prosess som Nasjonalmuseet kan jobbe mer med fremover. De har oversett samisk kunst, og manglet kunnskap om den.
– Nasjonalmuseet endrer representasjonen av samtidskunstnere og tetter noen hull i kunsthistorien med å vise verk av samiske kunstnere, både i «Jeg kaller det kunst» og i samlingsutstillingen, avslutter Randi Godø.