TEKST OG BILDER: KENNETH HÆTTA
- Det er skummelt!
Kerosene er tatt fram, skallebåndene knyttes, sølja stikkes på sjalet og stoffet over beltet justeres. 17. maisløyfa blir festet på brystet. Det er klart for å gå med kofte på Norges nasjonaldag, i landets hovedstad.
Jeg, en lite erfaren bærer av den samiske folkedrakt i urbane innenlandske strøk, er spent på om dette er lurt.
Ja, vi elsker!
På det lokale bydelskroa hilser kelneren fra Tyrkia særlig lunt denne dagen, før han forpleier oss med pestoburger.
- Så flotte dere ser ut!
De ved bordene, hever øyenbrynene. Noen av dem smiler.
Etter at frokosten er inntatt, går det hundre meter østkantasfalt før en kvinne som kommer i møte, stiller seg foran oss og forventer at vi skal stoppe opp. Hun erklærer:
- Så fine bunader dere har!
Kebab
Ellers så kjølige nordmenn hilser på fremmede. Blir jeg kanskje litt hyggeligere selv også? Er vi ikke alle søsken, i bunn og grunn? Ja, vi elsker!
Ved kebabkøen i folkemassen på tivoliet på Grønland ser vi at vi ikke er alene i kofte. Vi har brøytet oss gjennom mange med pakistansk opphav i dress, og noen med somalisk bakgrunn i hijab. Samene skal ha seg krydret asiatisk mat til lunsj.
Nedenfor slottsplassen kommer en gruppe japanere styrtende. - You look sooo nice! Det jaktes på gruppebilder, og alle har hvert sitt kamera. Vi tar av oss solbrillene, legger armene rundt deres skuldre i tur og orden, og smiler. - Thank you very muuuch!
På Kunstnernes Hus samles deler av skikkelsene i Norges kulturliv. På plenen blir det inntatt dansk pils og spansk sprudlevann, gjerne stående i konversasjon.
Fredrik og Thomas stiller i dress, Maria i kjole. Vi forklarer ivrig til nye venner opphavet til koftene vi bærer, og at nei, jeg er ikke sjøsame selv om kofta er svart, kofter er ikke som bunader, det finnes ikke regler, koftereglene er i hvert fall ikke så strenge som bunadreglene, og kofter kan være like mangfoldig som samer.
På vei opp til Litteraturhuset kan vi høre det, det vi har ventet på hele nasjonaldagen: - "Sámiid Ædnan".
Fra andre siden av gaten. En person i dress har åpenbart en melodi han vil dele med omgivelsene, tross at klokken er tre på dagen. Jeg undrer hvordan det skal imøtegås. Er det et kompliment eller ikke? Jeg viser tommel opp. Amatør. Han slutter ikke likevel. Det blir tvert imot høyere.
Damen i Telemarksbunad i hagen har tatt fram spionzoomen fra håndvesken. Den er rettet mot oss. - Nå blir vi tatt bilde av, ikke se sur ut!
Lapones!
I slottsparken kommer en voksen franskmann løpende. – Just one moment, please! Bak følger to eldre kvinner, begge i designerantrekk og med pocketkameraet klart.
- Lapones! Merci! Lapones! Merci!
Mennene med løse slips strekker ut armene til meg når jeg går forbi. Kjenner de meg? Mon tro om jeg er en representant for alt de måtte knytte til det samiske, enhver same i bekjentskapskretsen, eller kanskje også samen i dem selv.
Ved lyskrysset står Inga Juuso, som har deltatt på Nasjonalteaterets internasjonale 17. maimatiné på hovedscenen.
Vi bestemmer oss for å ta en kaffe. På Karl Johan stopper vi opp for å drøfte hvor vi skal gå. På en fortauscáfe sitter en gruppe mennesker, og stemningen virker høy. En kvinne prikker sin kamerat på ryggen, og peker på oss.
Ta fram kniven
Han tar fram et gasshorn fra lomma, setter tuten mot hodet til joikeren, og fyrer av. Joikeren skvetter, gruppen med mennesker ler. Vi spør hva i alle dager de holder på med, og om det går bra med hørselen. Jeg griper etter telefonen i lomma. Skal vi ringe 112?
- Å nei, skal du ta fram kniven? sier personen med hornet, og flirer.
Vi går.
På vei tilbake i kveldsmørket, konstaterer en gruppe utenfor en pub høylydt:
- Først nå kommer samene!
Bak oss har vi en feiring av Norges uavhengighet og selvstendighet, og kanskje en bekreftelse på at ikke alt skal være i rødt, hvitt og blått.