– Jeg går ut på tynn is nå, men det ligger i min natur. Jeg må kjenne sjøen under meg for å føle at jeg lever, sier Mari Boine.
Idag er den tynne isen det å skulle gi ut et engelskspråklig popalbum – langt fra det Norges internasjonale verdensmusikkstjerne har gjort de siste 30 årene.
– Det ville vært trygt å gjøre mer av det samme, Boine på samisk er en suksess, sier hun uten falsk beskjedenhet, før hun setter øynene i deg og påminner:
– Da jeg begynte for 30 år siden, var det også på tynn is: Da var mitt språk sett ned på.
Så ler hun og mykner tilbake igjen. Legger til:
– Jeg tror jeg er her på jorden for å snu alle steiner. Akkurat som da jeg var liten og stilte spørsmål ved alt, hele tiden. Faren min sa til meg, "ikke still spørsmål, bare tro". Da mistet jeg ham.
Tok frem sårbarheten
En samtale med Mari Boine kan lett gå slik – på eggen mellom munterhet og alvor, mellom de store ting og de små. Fra der hun sneier innpå sin læstadianske oppvekst og undertrykkingen av det samiske, som gjør at hun kjente seg igjen i den autistiske forfatteren Donna Williams beskrivelse av å "være inni et hjørne, inni deg selv" og hvordan tørre å nærme seg livet derfra.
Til å sitte på en kafé på Kampen – bydelen hun bodde sine siste år i Oslo i – og fleipe om at hun ikke bør kalle huset sitt i Finnmark, der hun bor nå med nærhet til familie, for "bestemorhuset sitt".
– Jeg bør jo ikke si sånt når jeg skal slippe popplate, ler Boine (60) om artistbransjens oppheng i kvinners alder.
Til gjengjeld låter stemmen hennes på «See the Woman» makeløst ung ut.
– Da jeg begynte, måtte jeg gjøre meg sterkere, og lage meg et panser. Det var som å gå gjennom ild og vann. Det panseret har jeg begynt å plukke av meg nå. Kanskje det er derfor de sier stemmen høres så ung ut, fordi jeg tør ta frem sårbarheten?
Tilbake til ungjenta
For det har Mari Boine gjort nå – etter i flere tiår å ha vært opptatt av det hun kaller "det store prosjektet": Både å løfte frem sin samiske arv, verdien av sitt eget språk og kultur ved hjelp av sjamanistiske rytmer, og samtidig selv å bli hel.
– Da jeg oppdaget stemmen min, og begynte å lage sanger for å bearbeide traumene mine gjennom musikk, ble jeg plutselig en talskvinne for et helt folk som det vakte gjenklang i. Det viet jeg 30 år av livet mitt til, og det er jeg stolt av. Men nå må jeg få med resten av meg, sier Boine, som er stolt av det som har skjedd – og hvordan det blomstrer blant yngre, samiske artister.
– Det er en evig kamp som pågår for at vår kultur skal respekteres, men nå er de unge der i front. Da kan jeg gjøre "det andre prosjektet", der jeg vender tilbake til den unge jenta jeg engang var; den unge kvinnen med alle drømmene, og tar frem denne siden ved meg, sier Mari Boine.
– Da måtte det bli på engelsk. Kanskje det var for nært ellers, funderer hun.
Synger om kjærlighet
Det er ti år siden hun begynte å skrive engelske tekster, samtidig som hun samlet på andres dikt og sanger som berørte. Tittellåten er skrevet av den amerikanske urfolkspoeten John Trudell, som begynte å skrive etter at hele familien hans ble utradert i en mulig mordbrann og sa om sine dikt at de "egentlig er livliner som jeg holder meg fast i".
– Det er akkurat som noe jeg kunne sagt om mine egne sanger. De var livbøyer, jeg hadde aldri planlagt å bli artist, sier Boine, som på platens 12 låter synger hun om kjærlighet, noe hun knapt har gjort på sine samiskspråklige skiver – så vel som om sårbarhet, lengsler og skuffelser.
– Jeg synger om menneskelivet, ikke bare kvinnelivet. Vi må lære å se på sårbarheten som en styrke, at vi kan være både sårbare og sterke. Jeg vil dele den styrken, den visdommen, sier Mari Boine.
Hun valgte popformatet for å nå bredere ut. Derfor fant hun frem til Tobias Fröberg, kjent fra sitt arbeid med Maggio, Greni, Eidsvåg, Alsos og Ane Brun, som produsent. Nå er hun spent på mottagelsen, også blant sitt eget publikum.
– Jeg utfordrer dem også. Er de så frie som de sier de er? Til å la meg være fri? sier Mari Boine, og fastslår at "See the Woman" er noe hun gjør nå.
– Det er ikke noe enten eller. Jeg vil gjøre flere ville sanger!