Etterlatte har manglende tillit hjelpeapparatet

Sitatet er hentet fra en mor som mistet sønnen sin i selvmord.

– De klarer ikke å tenke på det, men at vi har vårt system, vi har vårt regelverk å forholde oss til og that´s it, sier moren i studien.

I siste nummer av Sykepleien blir deler av forskningsprosjektet «Etterlatte ved brå død i Nord-Norge» gjengitt i en artikkel skrevet av psykolog Anne Silviken, sosialantropolog og barnevernspedagog Gro Berntsen og sosiolog og forskningsleder Kari Dyregrov.

– Manglende tiltro til lokalt hjelpeapparat synes i denne sammenheng også å henge sammen med hjelperes manglende kompetanse på krise- og sorgfeltet generelt, og i forhold til samisk kulturkompetanse spesielt, skriver forskerne.

Ny forskning

Funn som de tre har gjort, viser at etterlatte i samiske områder, uavhengig av etnisk tilhørighet, opplever utfordringer i møte med lokalt hjelpeapparat.

– I tillegg viser resultatene at noen samiske etterlatte har manglende tiltro til hjelpeapparatet med hensyn til hvorvidt hjelperen har tilstrekkelig kulturkompetanse og -forståelse, noe som er i tråd med tidligere forskning, heter det i artikkelen.

Brå og uventet død representerer en akutt livshendelse som kan medføre belastende stressfaktorer for de etterlatte, og er mer traumatiserende enn naturlige dødsfall.

Det er tidligere ikke forsket på etterlattes erfaringer med hjelpeapparatet i samiske områder i Norge.

– Når forventningene ikke innfris kan det oppleves som at man ikke har fått den støtte eller hjelp man har behov for. Eller som flere informanter påpekte; man blir usikker på hva man egentlig fikk eller «hvem» det var som kom, skriver Silviken, Berntsen og Dyregrov.

De mener at manglende tillit kan forsterkes i situasjoner hvor brukerne tilhører en kulturell minoritet, mens hjelpeapparatet representerer majoritetskulturen.

– Den samiske befolkningen i Norge kan som følge av historiske prosesser som kolonisering og ufrivillig assimilering, utvikle negative holdninger og mistillit til det offentlige hjelpeapparatet som de opplever er fundert på majoritetsbefolkningens premisser, skriver de.

– Du har det så fint hjemme

Det er foretatt 31 dybdeintervjuer. Flertallet av deltakerne hadde mistet sine barn, mens de andre hadde mistet et søsken, foreldre eller nevøer eller nieser. Totalt hadde ni etterlatte mistet en nærstående i selvmord mens de øvrige etterlatte hadde mistet i ulykke.

Tid siden dødsfallet på intervjutidspunktet varierte mellom to til ti år. Gjennomsnitt var fem år.

Et gjennomgående tema i intervjuene var utfordringer knyttet til opplevelser av et hjelpeapparat som ikke hadde tilstrekkelig kompetanse til å møte etterlattes særegne hjelpebehov.

– Informantene stilte spørsmål ved hjelpernes profesjonalitet og faglige kompetanse på krise- og sorgfeltet. Noen etterlatte ga uttrykk for direkte mistillit etter sitt møte med hjelpeapparatet. En mor som mistet sin sønn i selvmord fortalte at et medlem i krise-gruppen kom hjem til henne, og satt der i en og en halv time uten å si et ord, for så avslutningsvis å kommentere hvor fint hjem hun hadde. Denne moren opplevde at hennes behov for hjelp verken ble sett eller hørt, refereres det i artikkelen.