Lager kniver med bare ei hand

– Jeg tenkte at dette blir aldri å gå bra.

Slik startet duodjekarrieren til Inge Olsen fra Drag i Tysfjord.

– Men etter mange mislykkede knivemner som gikk i søpla, så fikk jeg noen kniver som jeg var fornøyd med. Da så jeg at det allikevel gikk bra.

For syv år siden fikk Inge et kraftig hjerneslag. Han ble lam på venstre side, og fikk redusert syn.

Det var ingen selvfølge at han skulle overleve.

– Med et handicap så har man noen ekstra utfordringer. Jeg har dårlig syn i tillegg, så man må være ekstra påpasselig.

Duften av treolje ligger som en eim over verkstedrommet på Tysfjord Asvo, men den får snart konkurranse av en annen lukt. Duften av nypusset treverk kan få de fleste til å dagdrømme, men Inge holder konsentrasjonen oppe.

– Jeg har ikke noe til å støtte kniven opp med. Det har vi løst med et hjelpemiddel.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Med jevne bevegelser glir pussepapiret med kornstørrelse 800 over knivskaftet. De tykke murveggene skaper en akustikk som får pussetakten til å høres ut som ren musikk. Knivbladet er festet i arbeidsbordet med en spesialbestilt knivholder.

– Det er noe man kan feste kniven i, så kan jeg dreie på kniven for å komme til, rundt. Men hvis jeg skal bruke store maskiner må jeg ha hjelp fra andre. Ellers kan det være sjanse for at det blir stygt.

Har det som plommen i egget

Tysfjord Asvos formål er å drive arbeidstrening, praktisk opplæring, produksjon og tjenesteytende arbeid. Her har Inge jobbet siden 2011, og det er ham du møter i resepsjonen om du stikker innom. Med det karakteristiske lure smilet forteller han om hvor godt fornøyd han er med hvordan bedriften har tilrettelagt for ham.

– Med god tilrettelegging og veiledning så går det som regel bra. Det er absolutt ingen unnskyldning til å drive på med det.

Mens han sitter der på verkstedet kommer en av bedriftens ansatte å spør om han trenger hjelp til hempen på den nye knivsliren. Etter noen ordvekslinger blir de enige om å ta det etter påske.

– Jeg har ikke drevet med dette hadde det ikke vært for Asvo. Man får nesten ikke lov til å gi seg. De tilretteleggerne som jeg har hatt med å gjøre er veldig flinke til å motivere. Mattias, som er duodjeveileder er kjempedyktig. Han er faglig flink, og ser løsninger. Han er en stor inspirasjon for meg.

Duodjeveileder Mattias Harr er glad på Inges vegne, at han har mulighet til å drive med duodje. Og Mattias roser Inge for hans arbeidsinnsats.

– Det er enormt imponerende. Han brenner virkelig for å få sløyde. Saker og ting tar selvfølgelig litt lengre tid, men han får det til. Og pent blir det også, sier Mattias Harr.

Tålmodighet

– Man må ha god tålmodighet. Jeg har vært så heldig å hatt gode folk rundt meg som har backet meg opp og støttet meg, sier Inge, og viser graveringen på den nye kniven hans. Han gjennomførte et kurs i tregravering for et par dager siden, hvor nevnte Mattias Harr var veileder.

– Det er en spesiell situasjon for meg som veileder også. Man blir utfordret. Min måte å gjøre ting på, og hvordan jeg holder verktøyene, det går ikke alltid for ham å gjøre. Han finner sin egen metode, sier Harr.

Han er begeistret over hans velvillighet, til tross for nedsatt funksjon i venstre arm.

– Det er aldri et hinder. Han løser alltid problemet, eller vi løser det sammen.

Har utviklet seg

Siden Inge begynte her på Tysfjord Asvo, har han laget åtte kniver. De første knivene var i følge ham selv ikke noe å skryte av, men så er det bare blitt bedre og bedre.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

– Etterhvert blir man litt mer bevisst både på materialvalg og kvalitet på arbeidet man gjør. Da er det ikke sikkert at man syns at tidligere verk er så bra. Men etterhvert så har man utviklet seg. Det er nesten som en yrkesskade, at man blir kvalitetsbevisst. Man går rundt å kikker på andre sine verk.

På bygda snakkes det om Inges ferdigheter. Familie og venner har allerede sett resultatene.

Inge retter på brillene. Småbeskjedent svarer han på spørsmålet om hva folk rundt ham syns om det han driver med.

– De er positive til det jeg lager. Også med tanke på at jeg har et handicap. Det overrasker folk at jeg får det til. De uttrykker at de er imponert. At det er mulig. At man faktisk klarer å produsere et produkt som holder god kvalitet.

Til slutt vil Inge at andre også skal delta på de forskjellige kursene som Tysfjord Asvo og det lulesamiske senteret Árran holder.

– Duodje er en viktig kulturbærer. Så jeg håper at det fortsettes med tilrettelegging. Det er artig å være i et slikt duodjemiljø. Og så ønsker jeg andre velkommen til å delta.