NRK Meny
Normal

Krigen mellom blomster og sement

40 politi er klare. De pågriper henne. Skrekkslagen må lille ni år gamle Rosa se på mens uniformerte menn fører bort hennes mor.

Mitt hjerte er av blomster, ikke av sement.

Mayakvinnene

Vi er inne i et lite kapell. Et privat kapell. Den velkjente lukten av sandjord fyller neseborene, for gulvet er ikke et gulv, men av jord.

Jorden er essensiell for dem – Guatemalas urbefolkning. Madre Tierra – Moder Jord er navnet de bruker. På veggen er det et alter med et bilde av Jesus. Naturreligion og katolisisme møtes her.

Utenfor leker små hønekyllinger i sollyset. Inne i kapellet er det mørkt. De gråter.

kyllinger spiser fra bakken sammen med hønemor

Familien Díaz Surín har mange dyr utenfor huset, som disse kyllingene som ivrig plukker med seg mat de finner.

Foto: Carl-Gøran Larsson / NRK

Hvem er dem? Familien til Bárbara Díaz Surín. Hennes mor. Søstre. Og fire av hennes sju barn. Blant dem yngste dattera Rosa (9). De holder rundt hverandre. Nærmest utrøstelige. Moren er ikke der.

Hun sitter i fengsel.

Av nesten 9000 sa 4 ja

For å kunne forklare hvordan en syvbarnsmor kan havne bak sorte jerngitter, må vi tilbake i tid.

Guatemala har siden starten av 2000 tallet hatt store konflikter i områder med mineral- og energiutvinning. Lokalbefolkningen er sterke motstandere av inngrep i deres naturområder. De har arrangert utallige fredelige demonstrasjoner, men den nasjonale pressen beskriver dem som terrorister.

NRK har tatt et dypdykk i konflikten som befinner seg bare 45 minutters kjøretur fra Guatemala by – landets hovedstad:

I 2007 starter byggingen av en sementgruve i kommunen San Juan Sacatepequez. En gruve lokalbefolkningen fra de 12 landsbyene i kommunen er sterkt imot.

De får i gang en egen avstemning over om de vil ha gruven eller ikke. Av de 8 952 stemmene er det kun fire som stemmer ja til gruven.

Massene samler seg for å protestere dagen byggeprosjektet igangsettes. Til ingen nytte. Mayaene, som er i overtall i San Juan Sacatepequez, mener myndighetene har misbrukt deres tillit ved å komme med falske forutsetninger:

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Demonstrasjoner mot inngrep i urfolksområder i Guatemala

Siden satsingen på energi og mineraler begynte i Guatemala har de berørte lokalbefolkningene protestert kraftig.

Foto: CPO

– De kom hit og spurte oss lokale om vi var interessert i billig sement. Hvem er vel ikke det? Det tok de som et ja til oppretting av en gruve, forklarer Ana Maria Top, en kvinne av mayafolket Kaqchikel.

Men noen av arbeiderne fant ut av hvor jeg bodde. De visste at jeg hadde vært leder i tre år. De kom inn i mitt hus. Der voldtok de meg. Derfor har jeg forlatt mitt hjem.

Anonym mayakvinne

Frykten sprer seg

Bárbara Díaz Surín er en av hovedpersonene i gruvemotstanden. Hun blir valgt til lokalleder for urbefolkningen.

– Hun har aldri vært redd for å snakke mot gruven. Hun er en menneskerettsforkjemper og beskytter av moder jord, forteller hennes gråtkvalte søster Fermina Díaz Surin.

Jordene som mange jordbrukere har mistet til sementgruven er ikke eneste grunn til den store motstanden. En av hovedårsakene er det som har kommet i kjølvannet av gruven. Konflikter mellom de som er for og de som er mot gruven har oppstått.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Mayakvinnen Ana Maria Top foran sementgruva i San Juan Sacatepequez

Ana Maria Top er bekymret for fremtiden til deres folk. I bakgrunnen er roten for hennes bekymringer, sementgruven San Gabriel.

Foto: Carl-Gøran Larsson / NRK

En annen av maya-kvinnene NRK møter er en tidligere lokal leder i Los Pajoces. Hun er livredd for gruvearbeiderne.

– Jeg var en av lederne i landsbyen min, og jeg hadde mitt eget jorde som var mitt hjem. Jeg var lykkelig. Jeg dyrket mine grønnsaker. Jeg dyrket mine blomster. Men noen av arbeiderne fant ut av hvor jeg bodde. De visste at jeg hadde vært leder i tre år. De kom inn i mitt hus. Der voldtok de meg. Derfor har jeg forlatt mitt hjem.

Stemmen hennes brister. Hun klarer ikke fortelle mer om det som ble gjort mot henne. Navnet sitt tør hun ikke fortelle til NRK. Hun frykter de skal finne henne igjen.

Nå lever hun av det hennes venner kan avse til henne.

Volden og trakassering av kvinner har blitt en del av hverdagen i San Juan Sacatepequez landsbyene. En av kvinneorganisasjonene viser NRK en rapport, der de har samlet inn over 500 menneskerettsbrudd i løpet av en periode på fem uker.

De fleste av bruddene har vært mot kvinner.

En gruvetalsmann blir drept

Den 5. april i 2014 skal det bli verre, forteller Ana Maria Top. En x-militær kommer til Cruz Blanca. Landsbyen til Bárbara Díaz Surín. Han har kommet for å rekruttere arbeidere til sementgruven.

– Mannen roper på torget. Noen blir redde. Andre irriterte. Det er i ferd med å bli full kaos, forteller Top videre.

For å roe ned stemningen går Díaz Surín fram til mannen som taler for gruven, og sier til ham at hverken han eller selskapet hans er ønsket her.

Men mannen som allerede er forbannet blir bare mer hissig. Han trekker fram macheten han har i beltet.

– Da bestemmer Barbara seg for å samle kvinnene og føre dem vekk derfra.

Senere på kvelden får de vite at en mann er drept. Mannen med macheten.

– Først beskylder vennene til han som ble drept Barbara for drapet, men senere finner de dem de mener er skyldige.

Ytterligere to blir drept. Denne gangen av kameratene til x-militærmannen.

– Vi tror at hensikten med å sende inn mannen for å hisse opp stemningen var for å kunne sette inn militæret. Da tør ikke befolkningen protestere mot gruven, sier Ana Maria Top.

President Otto Molina er en tidligere kommandant fra borgerkrigen. Han overså store deler av folkemordet. Mange andre av de viktigste ministerstillingene er fylt av tidligere generaler. I mine øyne går det mot en form for militært diktatur.

Jeff Abbott

Voktes av militæret

NRK var med Top og andre maya-kvinner for å se på gruven som har skapt så mye oppstyr. Området er overvåket av militæret. For å komme inn på grusveien på vei til gruven må man passere en militærpost.

– Ikke vis kameraene, sier Top.

Den gamle minibussen rister godt på veien som svinger oppover gjennom den mektige barskogen. Så dukker det hvite fabrikktårnet opp.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Gule blomster foran hvitt fabrikktårn

– Blomster – ikke sement, sier lokalbefolkningen.

Foto: Carl-Gøran Larsson / NRK

– Her ble det dyrket blomster før, og som dere ser så har mange av trærne begynt å tørke inn, forteller kvinnene.

Det er erstattet med sandstøv fra utgravningene rundt sementfabrikken. Vi ser på kilden til Bárbara Díaz Suríns engasjement.

Politiet kommer ikke

Og hun sammen med dem som er i motstand mot gruven klarte fram til i fjor sommer å forsinke bygnings prosessen.

Så eskalerer konflikten. Fredag 19. september 2014. Skjer følgende, ifølge lokalbefolkningen:

Kvart på ti på kvelden i Pajoques i San Juan Sacatepequez hører flere at det blir avfyrt skudd i nabolaget. En gruppe av de lokale lederne bestemmer seg for å sjekke hva som skjer.

Det de finner er 10 bevæpnede menn. De gjenkjenner dem som arbeidere fra sementgruven.

Uten å si ett ord avfyrer de skudd mot dem. Tre av dem blir alvorlig skadet.

Én av dem er Juan José Pajoc Chajaj. Han dør bare minutter senere.

Sammen frakter de lokale de tre til akuttmottaket. Deretter samler de seg i huset til en av lederne og kontakter politiet.

Politiet kommer ikke.

De fortsetter å ringe. Jevnlig kontakt med politiet gir ikke resultater. 22 timer går. Det er blitt lørdagskveld. Politiet kommer fortsatt ikke.

Syv til av mayaene blir massakrert

Da skjer det igjen.

Skudd.

Mennene som får betalt av sementselskapet dreper ytterligere syv stykker.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Fire døde maya folk ligger på bakken mens masse folk står i bakgrunnen

På bildet ligger fire av de døde etter den brutale massakren i september i fjor.

Foto: Resumen

De guatemalanske myndighetenes versjon er annerledes:

Sementgruveselskapet skulle påbegynne en stor ringvei for å kunne frakte sementen fra fabrikken. Dermed var det noen som solgte sine jordstykker og hus for å gjøre plass til veien.

De som er imot gruven likte, ifølge myndighetene, dette dårlig. De tok sakene i egne hender og marsjerte med macheter til huset til en av dem som hadde solgt til gruveselskapet, og omringet det.

Mannen i huset svarte med å skyte og drepe to av dem som hadde omringet huset. Deretter inntok de resterende huset og drepte han, og hele familien hans.

Resultatet av begge versjonene er den samme. Åtte av maya Kaqchikel folket er drept.

Militæret og politiet okkuperer området

Urfolket benekter myndighetenes versjon på det sterkeste.

– De som ble drept var våre brødre. De kjempet for samme sak.

I stedet mener de massakren var et ledd i å kunne erklære militær unntakstilstand.

Mandag 22. september marsjerer 1200 militær- og 900 politimenn inn i lokalsamfunnene. En ulovlig unntakstilstand i henhold til Guatemalas egen grunnlov. Det skal være 48 timers varsel. Unntakstilstanden er en realitet samme dag som den nasjonale pressen melder om den.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Politiet passer på kvinnelige demonstranter av mayafolket utenfor offentlig bygg i Guatemala

Politiet passer på kvinnelige demonstranter av mayafolket i Guatemala by mens de krever at unntakstilstanden opphører.

Foto: Prensa Comunitaria

De skyldige bak massakren skal finnes sier myndighetene, og befolkningen skal beskyttes.

I stedet starter en massiv arrestasjon av urfolksledere. Hus blir ransaket. Personer på gatene blir avhørt. Selv barna.

De tør etter hvert ikke gå på skolen.

Over halvparten av elevene forsvant

24 år gamle Wilma Janeth Siney Roc har i tre år jobbet som barneskolelærer i Los Pajoques. Landsbyen der massakren fant sted.

– Jeg hadde førti elever. Men nå er det bare ti av dem som kommer på skolen. Selv etter at unntakstilstanden var over, så har de ikke kommet tilbake, og jeg vet ikke om de kommer tilbake, forteller den bekymrede læreren til NRK.

Flere av familiene har flyktet fra området. Det finnes ingen dokumentasjon på hvor de har tatt veien.

Jeg vet aldri om jeg har enkle ting som papirer og blyanter til elevene mine. Jeg må bruke det jeg finner.

Wilma Janeth Siney Roc

Myndighetene lovte at sementfabrikken ville føre til bedre kår for lokalbefolkningen. Det har ikke Siney Roc sett noe til.

– Jeg vet aldri om jeg har enkle ting som papirer og blyanter til elevene mine. Jeg må bruke det jeg finner. De fleste har ikke egen skrivepult.

Mangel på penger til flere lærere er også stor. En klasse på førti elever er for mye for én lærer.

Blomstermarsjen

Unntakstilstanden skulle vare i 15 dager. Men den går langt utover det.

24. oktober 2014 marsjerer et tog med tusenvis av kvinner fra San Juan Sacatepequez til hovedstaden. En mars på drøyt to mil. Blant dem er Bárbara Díaz Surín.

De bærer med seg bannere med skriften: «Mitt hjerte er av blomster, ikke av sement.»

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Mayakvinne holder blomsterbukett med kortet: mitt hjerte er av blomster ikke av sement

«Mitt hjerte er av blomster, ikke sement.» er skriften på blomsterbukken. San Juan Sacatepequez er berømt for sine vakre blomster.

Foto: Carl-Gøran Larsson / NRK

De marsjerer fram til ombudet for menneskerettigheter i Guatemala. Unntakstilstanden må opphøre, og menneskerettsbruddene må ta slutt, er kravet de framstiller.

Ni år gamle Rosa er vitne til at moren blir tatt

Halv åtte på morgenen 29. oktober er Bárbara Díaz Surín tilbake i Cruz Blanca. Hun er på vei til jobb og har sin yngste datter, ni år gamle Rosa, med seg.

40 politi er klare. De pågriper henne. Skrekkslagne lille Rosa står igjen og ser uniformerte menn føre bort sin mor.

Hvorfor hun blir arrestert sier politiet ingenting om. Først dagen etter, i retten, blir hun informert om at hun er fengslet og under etterforskning for drapet på mannen som 5. april kom for å rekruttere arbeidere til sementgruven.

Díaz Surín må sitte i fengsel frem til etterforskningen er over.

Kan bli langvarig

Det kan ta lang tid, forteller advokat Sergio Vives til NRK. Han har i årevis jobbet for menneskerettigheter, og har fått over 30 politiske fanger fri. Alle urfolk.

Advokat Sergio Vives med blå mappe i hånden foran en hvit vegg med halvmåne vinduer

Menneskerettigheter er advokat Sergio Vives sin hjertesak. Han har derfor jobbet for å få fri over 30 urfolksledere.

Foto: Carl-Gøran Larsson / NRK

– Dessverre er det slik at urfolksledere blir kriminalisert, og rettssystemet her er veldig tregt. Så Barbara Díaz Surín kan bli nødt til å vente i over ett år til før hun blir løslatt.

Vives representerer ikke Díaz Surín, men er advokaten til flere av de politiske fangene myndighetene har satt i fengsel. Samme dag som NRK møter han er en ny urfolksleder satt i fengsel.

I februar i år skal gruvemotstanderen igjen til avhør i retten.

Borgerkrigens kalde gufs

31. oktober 2014. Myndighetene tar protestene til etterretning og unntakstilstanden opphører. Imens har byggingen av sementgruven satt fart. Og militærets tilstedeværelse forblir, men ikke i like kraftig grad.

Borgerkrigens lange skygge ligger fortsatt over Guatemala. Og massakren i september i fjor gir befolkningen i landsbyene kalde gufs fra en tid de håpet var forbi.

Den frittstående amerikanske journalisten Jeff Abbott fra Seattle har bodd og dekket saker i Guatemala i to år. Han forteller at den nasjonale og internasjonale pressen har en ensidig rapportering fra gruvekonfliktene i Guatemala.

– Det er slik det presenteres i den internasjonale pressen. Det er regjeringens side som blir publisert, mens de lokale, altså de berørte, ikke får sine stemmer hørt.

Jeff Abbott i en restaurant kledd i gul t-skjorte og rød caps ser mot høyre for seg

Frittstående journalist Jeff Abbott har jobbet i Guatemala i to år. Han tror situasjonen for urfolk i landet er i ferd med å forverres.

Foto: Carl-Gøran Larsson / NRK

Samtidig som regjeringen tillater inngrep i urbefolkningenes områder, så er det mayaene som er Guatemalas turistansikt utad, legger Abbott til. På flyplassen blir man møtt med skiltet «Velkommen til hjertet av Mayafolkets rike.»

– Turisme og investeringer er ønsket av regjeringen, men urbefolkningen, som er grunnlaget for turismen, deres rettigheter blir ikke hensyntatt, men fratatt.

– Går mot en form for diktatur

Etter å ha fulgt sakene de siste årene i Guatemala, har journalisten en dyster spådom for urbefolkningens framtid i landet:

– Situasjonen er i ferd med å forverres. Denne regjeringen er en militaristisk regjering. President Otto Molina er en tidligere kommandant fra borgerkrigen. Han overså store deler av folkemordet. Mange andre av de viktigste ministerstillingene er fylt av tidligere generaler. I mine øyne går det mot en form for militært diktatur.

FN har dokumentert menneskerettsbrudd

Alberto Bruneri sitter som FNs høykommissær for menneskerettigheter i Guatemala. I byjungelen som Guatemala by er, har han sitt kontor i en murbygning med sikkerhetsdører, og tre ubevæpnede vakter.

Bruneri sier det er en stor utfordring å implementere menneskerettigheter i Guatemala, men er mer forsiktig i sin kritikk av regjeringen.

– Fortsatt er det brudd på menneskerettigheter i Guatemala. Massakren i september, som er en av de groveste i nyere tid, er bare en av mange eksempler, det har vært mange tilfeller av både drap, vold og trusler.

Samtidig mener menneskerettskommissæren at det er framgang i landet. Til tross for at folkemorddommen mot tidligere president Efraín Ríos Montt ble annullert, så sier Bruneri at det er en framgang at saken mot x-presidenten kom for retten.

(Artikkelen fortsetter under bildegalleriet.)

Sementgruven eies av en av de mektigste familiene

Sementgruven har fått navnet San Gabriel. Den eies av selskapet Cementos Progreso, som eies av Novella familien, en av de mektigste familiene i Guatemala.

Gruvekonstruksjonen er estimert til å koste 700 millioner dollar, over 5 milliarder kroner. I 2017 skal den være klar til å produsere 2,2 millioner tonn sement i året.

Energidepartementet til Guatemala kansellerte sitt møte med NRK under sitt besøk i Guatemala i desember.

Tårene tørkes

Tilbake i det lille kapellet. Familien Díaz Surín går i gang med en bønneseremoni. Røkelse fyller rommet. Kvinnene og barna ber til Gud og Moder Jord om at Barbara skal slippe fri.

Den tunge atmosfæren letter etter seansen. Tårene tørkes. Seremonien gir håp.

Juan (18), Brenda (16), Felipe (14) og Rosa (9), barna til Barbara, tar oss med ut i sola og viser velvillig fram plassen rundt huset. En liten plass fylt med dyreliv.

Smilene kommer fram.

Rosa har ikke lyst til å snakke om da moren ble tatt. Men det lune smilet og glimtet i øyet hennes forteller at hun kommer fra en familie med sterke kvinner. Bestemor Marcelina Surin var en av urfolkslederne i sin tid.

En dag blir lille Rosa stor. Da er det kanskje hun som står på barrikadene for sitt folk.

  • Se Guatemala sendingen på Urix her
Mayajenta Rosa (9) holder smiler og har sin svarte og hvite katt i fanget

Etter en trist start på dagen, så kommer smilet til Rosa frem når hun viser frem huskatten.

Foto: Carl-Gøran Larsson / NRK