Sametingspresident Egil Olli blåser støvet av sitt tidligere forslag om urfolksavgift for de nye næringene i samiske områder, og sier at forslaget er .
Da forslaget ble lansert første gang i forbindelse med ny minerallov møtte forslaget mye motbør, og ble
.
Selv om man tar høyde for at forslag som blir lansert fra samisk hold automatisk kan utløse en negativ ryggmargsrefleks blant lokale og regionale politikere, så spørs det om ikke forslaget kommunikativt og politisk burde vært håndtert på en annen måte fra Sametingets side.
- Les også:
- Les også:
De «nye» næringene
Olje- og gassvirksomhet, mineralutvinning, vindkraftutbygging og fiskeoppdrett er næringer som i økende grad ønsker å etablere seg i samiske områder. Det vil fremover være et sterkt og vedvarende press om etablering av slik virksomhet fra sentralt politisk hold, fra selskaper som ønsker å etablere ny virksomhet, og ikke minst fra de som ønsker ny aktivitet og nye arbeidsplasser i sitt lokalmiljø.
Alt dette skal veies opp mot eksisterende virksomhet og konsekvenser de nye næringene vil ha. Det er ikke realistisk å stanse enhver etablering, de vil komme. Spørsmålet blir da i hvilken grad og på hvilken måte man kan være med på å legge premissene.
Det er ikke bare Sametinget som er opptatt av at lokalmiljøet og regionen skal ha noe igjen for næringsvirksomheten og for de ressursene som hentes ut.
Lokalpolitikere i Finnmark som straks avviste sametingspresidentens forslag var i neste omgang bekymret for at lokalmiljøene ville bli sittende med de negative konsekvensene og lite av inntjeningen.
En slik tankegang har stor støtte, både blant politikere og i lokalmiljøet.
Egil Olli trekker frem Canada som eksempel på hvor urfolk nyter godt av royalties fra blant annet mineralvirksomhet. Royalties er altså en allerede etablert ordning som multinasjonale selskaper er vel kjent med. Verdien av naturressursene som potensielt kan utvinnes i samiske områder har svimlende verdier, og dette alene forklarer presset som nå kommer fra mange hold.
Tid for alliansebygging
Det er bred støtte for at regionen bør ha en andel av verdiskapningen. Spørsmålet er da hvordan man får gjennomslag for en ordning med royalties.
Dersom man ønsker å nå målet om royalties av en størrelsesgrad som gjenspeiler verdiskapningen, er det nødvendig å skape en bred, politisk allianse i nord.
- Les også:
En allianse av Sametinget, de tre fylkeskommunene og kommunene i nord har potensiale til å være en politisk kraft som ikke kan ignoreres, og som kan legge et press på sentrale myndigheter for hvilke rammebetingelser som skal gjelde for selskaper som driver de nye næringene i nord.
Det er liten tvil om at urfolksrettigheter kan være nøkkelen som gjør det mulig å etablere nye ordninger. Det er nok også derfor sametingspresident Egil Olli bruker urfolksavgift som begrep når han nok en gang aktualiserer dette spørsmålet.
Olli understreker at urfolksavgiften skal komme alle til gode. Sametinget bør likevel vurdere om hva som er viktigst: navneprinsippet eller resultatet. Det blir pedagogisk svært utfordrende for Sametinget å selge budskapet om at en «urfolksavgift» kommer alle til gode.
Bør forberede seg
Et initiativ overfor kommuner og fylkeskommuner, kombinert med en klinkende klar kommunikasjonsstrategi om royalties, er muligens noe som kan få saken til debatt på et høyere nivå.
Næringer som innebærer olje, gass, mineraler og oppdrett vil gjøre sitt inntog i nord mer og mer, og alle bør være opptatt av å bli enige om hvilke premisser som skal gjelde. Dagens utspill om urfolksavgift vekker ikke mer begeistring enn forrige gang. Derfor bør det politiske samarbeidet om saken etableres fjellstøtt før man bærer ordningen om royalties til dåp for navngivning.
Sametinget skal ikke alene ha ansvaret for alliansebyggingen. Politikere, fylkeskommuner, kommuner og andre bør også se på mulighetene som ligger i et bredt samarbeid om royalties.
Det gagner ingen å måtte se på at lokalmiljøene blir stående utenfor verdiskapningen.
