Star Wars i Finnmark

– For lenge siden, i en galakse langt, langt borte...

Slik starter alle Star Wars-filmene. Kort fortalt dreier science fictionfilmene til George Lucas om kampen mellom jediene og sithene. Jediene er de gode, mens sithene er de onde.

Den skjulte trusselen

I «Fjellfinnhua» er det ikke tvil om hvem som er jedier og hvem som er sither, sett og følt fra regissørens ståsted. Men det fine er også at det er mulig å velge hvem man vil identifisere seg med når man ser «Fjellfinnhua» - alt ettersom hvor man står.

Jediene er de som søker fred, kunnskap og harmoni. De levde også et enkelt og lite materialistisk liv. Sithene var mest opptatt av lidenskap og hadde sinne som drivkraft. Og det utviklet seg til en brutal krig; og det startet med Den skjulte trussel (Episode I).

Den skjulte trusselen heter særrettigheter i Guro Saniola Bjerks galakse. Hennes jedier - blant annet representer ved Ingalill Olsen - føler seg truet av sithene Niillas A. Somby og Jánoš Trosten. Når disse to og høytutdannede same-sithene tar hevn (Sithene tar hevn, Episode III), blir det umulig å bli værende og leve det gode liv i Finnmark. Gjennom finnmarksloven skal Egil Olli, Ole Henrik Magga og alle de andre lage sitt eget imperium.

Det gode liv

Regissøren viser gjennom nære og konkrete historier hvordan folk flest i Finnmark bruker og elsker naturen. Laksefiske, røyefiske, elg- og rypejakt og scooterturer. Det oser «det er her vi hører til»-fryd når deltakerne tar Bjerk med seg til sitt eldorado. Gleden deres smittet gjennom tv-ruta.

I denne utstrakte og glade livsutfoldelsen blir det liten tid til å sette seg inn i hva bedrevitere og super-sither har funnet på gjennom å vedta finnmarksloven. Men følelsene forteller at det er noe farlig; og følelser skal man jo ta på alvor. Og det fine med «Fjellfinnhua» er at mennesker med slike følelser endelig får dem ut i verden, og mange har etter å ha sett filmen, identifisert seg med dette. Gjennom sin soleklare ytringsfrihet får Bjerks jedier beskrive sin virkelighetsoppfatning slik de føler den.

I sju år krysset regissøren Finnmark til lands, til vanns og i lufta (det var stadig vekk en widerøepropell som var klippet inn) på jakt etter den skjulte trusselen. På denne ferden ble hun til og med drapstruet, og hennes jedier ble også skremt til taushet. Filmen forteller aldri om det var jedier eller sither som kom med truslene, men det er ikke så nøye. Dette var et godt virkemiddel i dramaturgien.

God dokumentasjon

En god dokumentarfilm skal dokumentere at det er slik regissøren mener virkeligheten er. Det lykkes Guro Saniola Bjerk hundre prosent med.

Hun dokumenterte all frykten som bor i mange finnmarkinger. Hun dokumenterte også virkeligheten på en annen måte; jediene får nemlig bruke finnmarksnaturen nettopp slik den fryktede finnmarksloven gir dem anledning til.

Gjennom finnmarksloven sikret fiskeren fra Båtsfjord seg rettigheter slik at han ikke behøver å være redd for sithene. Men likevel gnog frykten der han satt ved elvebredden og drømte om den store laksen.

Det er mulig jeg ikke fikk med meg det som dokumenterte at det ulmer i Finnmark, og at det er like før en krig i galaksen bryter løs, men jeg følte at det var deltakelsen til Niillas A. Somby og Einar Hagalid som var dokumentasjonen.

Grev Dooku og Luke Skywalker

At en mann setter to dynamittladninger under en bro er bekreftelse nok på at man kan føle seg fram til en konklusjon om at dette er ment som en advarsel: – Kom dere vekk. Med andre ord: De er troende til hva som helst; omtrent som grev Dooku. Og når man i tillegg krever retten til land og vann så er det jo sant, kan man føle.

Fint var det også å se at regissøren hadde tenkt på samisk kultur. Niillas A. Somby hadde både pesk og kofte på seg, men jeg skjønner ikke hva den store brune hunden under brua skulle symbolisere. Kanskje en klonekriger på jakt etter en jedikommandør?

Historien til Einar Hagalid, mannen som bladde i Samemisjonens tidskrift, var rett og slett rørende og et scoop. Her kommer en fredfull mann til Finnmark, slår seg ned og bidrar til vekst på en beundringsverdig måte. Det er viktig å få fram slike historier. Det var det gode som kom til et rikt land; en Luke Skywalker.

Det onde fikk seire

Og regissøren dokumenterte også gjennom Einars beretning at samene ønsket å innlemme ham i det gode.

En samekvinne brukte sitt siste klede til å sy Tana-kofte til mannen fra Hjelmeland. Bedre bilde på godhet, nestekjærlighet og inkludering finnes knapt nok.

Men så var det likevel det onde som overmannet bonden som i løpet av årene hadde opplevd å få halvparten av barnebarna halvparten samiske. Han møtte dessverre på en same uten folkeskikk utenfor kirka etter en påskegudstjeneste. Ordene til samen hadde virket så sterkt at koftene til Hagalid rett og slett var forduftet. Selv ikke etter intens leting sammen med filmskaperen klarte han å finne disse.

– Med hvilken rett bærer du den kofta, hadde samen sagt til Hagalid.

Dette var sannsynligvis en dokumentasjon på at det ulmer i Finnmark og konfliktene er i ferd med å utvikles.

Uansett lot Hagalid det onde seire over det gode. Trist.

Seks Star Wars-filmer er laget. Jeg håper Guro Saniola Bjerk lager «Fjellfinnhua II - Slik gikk det med jediene mine». Da kan vi se hvordan det gikk med dem. Hvis regissøren bruker like lang tid som på den første, så er den premiereklar i 2018. Jeg gleder meg allerede.

Hva passer vel bedre enn å avslutte denne kommentaren med et gammelt jediordtak. Den passer godt til «Fjellfinnhua» slik den ble presentert for tv-seerne.

«Med uvitenhet kommer usikkerhet. Med usikkerhet kommer frykt. Med frykt kommer hat.»

Ordtaket er litt kunstnerisk omskrevet fra orginalen som lyder slik:

«Fear is the path to the dark side. Fear leads to anger. Anger leads to hate. Hate leads to suffering.»