NRK Meny
Normal

Økende hets mot urfolk

Selv om mange støtter urfolksprotesten "Idle No More", bringer bevegelsen også med seg en økende hets mot urfolk i Canada, skriver kommentator Per Klemetsen Hætta i NRK Sápmi.

Trommeprotest under "Idle No More"

Urfolksledere og aktivister har de siste ukene skapt mye oppmerksomhet rundt kampanjen 'Idle No More'. Men oppmerksomheten har sin pris, skriver NRK Sápmis kommentator.

Foto: CHRIS WATTIE / Reuters

Per Klemetsen Hætta

Urfolksbevegelsen Idle No More i Canada har fått stadig mer oppslutning og oppmerksomhet. Pakken av endringer i lovgivningen, samlet i Omnibus C-45, var utløsende for First Nations-organisasjoner til å mobilisere til kamp mot den konservative regjeringen til statsminister Stephen Harper.

Protestene har vært sterke mot å behandle endringer i flere lover som én sak i parlamentet, men sterkest har reaksjonene vært mot å ta opp saken til behandling uten at Canadas urfolk er konsultert på forhånd.

First Nations i Canada har vært spesielt opptatt av å beskytte etablerte Treaty Rights, og mangelen på konsultasjoner har provosert mange.

Idle No More-bevegelsen har da også inkludert en generell frustrasjon over Canadas urfolkspolitikk og over situasjonen i reservatene, og det settes spørsmål ved den canadiske regjerings agenda i urfolksspørsmål.

Chief Theresa Spence fra Attawapiskat-reservatet har sultestreiket siden 11.desember, og hennes krav har hele tiden vært å få møte statsminister Stephen Harper til samtaler om situasjonen for First Nations i Canada – et møte som nå er planlagt å finne sted førstkommende fredag.

Theresa Spence har ved flere anledninger slått alarm om de sosiale forholdene på hennes eget reservat. Idle No More-bevegelsen har ikke bare et ønske om kunne påvirke politikerne i Canada, men også å gjøre folk i Canada oppmerksom på hvilke utfordringer First Nations har.

Oppmerksomhet har vært stikkordet, og derfor har markeringene vært i form av protestmarsjer, demonstrasjoner, spontane flash mobs på kjøpesentre og julegater, og blokkader av transport.

Veiblokkering under Idle No More

Veiblokkeringer er et av de mange synlige protestene som urfolk tyr til.

Foto: FRED CHARTRAND / Pa Photos

Økende grad av hets

Selv om Idle No More også får støtte fra mange vanlige canadiere, så bringer nyhetsoppslag om bevegelsen og Theresa Spences sultestreik også med seg en økende hets - både mot kampanjen og urfolk generelt i Canada.

Noen av nyhetsoppslagene har vært kritiske til Theresa Spences mål og virkemidler, og i likhet med nettaviser i Norge er kommentarfeltene under disse nyhetsoppslagene vidåpne. Anonymiteten gjør det enkelt å komme med krenkende og rasistiske ytringer, og kommentarfeltene fungerer da også selvforsterkende.

Nedsettende karakteristikker om First Nations og bastante uttalelser om hva de egentlig er ute etter blir fulgt opp av andre, gjerne med et ønske om å være enda mer ekstrem i ytringsformen.

Theresa Spence og andre urfolksledere har vært spesielt utsatt. Reservatenes bruk av penger er et stadig tilbakevendende tema.

Parallell til oss her hjemme

Dette er noe vi kjenner igjen fra vår egen virkelighet. Anonyme kommentarer til nyheter og saker som omhandler samer er svært utbredt, og språkbruken kan være uhyre krenkende. Norske medier har da heller ikke vært overivrige i modereringen av kommentarene, noe som senket terskelen for hva man ytre.

Det er liten tvil om at dette har eskalert kraftig etter at samiske rettigheter er blitt et forhold som det norske samfunnet må ta hensyn til.

Sametinget har fått mer innflytelse, og arbeider for samisk selvbestemmelse innenfor flere saksfelt. Prosessene med Samerettsutvalget II og Finnmarksloven har ytterligere forsterket forestillingen om at nå for samene mer – på bekostning av «oss andre». Samisk motstand mot inngrep i samiske områder, i form av gruvedrift, vindmøller og oppdrett, blir oppfattet som motstand mot utvikling.

I Canada er presset på urfolksområder like stort, også der med fokus på uttak av naturressurser. I andre urfolksområder er situasjonen enda verre.

Amnesty International publiserte i 2012 en rapport om situasjonen for menneskerettighetsforkjempere i Sør- og Latin-Amerika. Her er bruken av vold mot og trakassering av de som arbeider lokalt for å fremme urfolkenes interesser og landrettigheter utbredt.

Det er ikke bare rettigheter til land og vann som vekker reaksjoner. Stedsnavn, skilting og bruk av samisk språk i det offentlige rom har kanskje i enda større grad brakt med seg de negative og krenkende kommentarene – Bodø og Tromsø kan stå som eksempler på nyere saker på det feltet.

Er det de samiske interessenes inntreden som en naturlig del av det offentlige rom som provoserer? At det ikke holdes innenfor et eget samisk «rom»?

Per Kristian Olsens dokumentar «Tilbakeslaget» viser hvordan dette oppleves for mange. Hvordan endte vi opp her, etter en så positiv utvikling rett etter Alta-saken? Hva er drivkreftene?

Fortsatt en kamp

I Tromsø løftet man diskusjonen om det samiske fra kommentarfeltene til det offentlige. Det ble en konkret diskusjon om hvilken plass det samiske skal ha i Tromsø, og hvor alle parter har prøvd å være konstruktive. Resultatet er riktignok ikke gitt, men en nødvendig prosess har kanskje startet.

Idle No More, Tromsø i det samiske språkforvaltingsområde, mapuchenes krav til egne områder i Chile, mistenkeliggjøringen av urfolkssamarbeid i Russland, skilting i Bodø – eksemplene er mange på at å arbeide for urfolk sine rettigheter fremdeles er kamp – ikke minst om å nå frem med hva det egentlig handler om.