Mobbing: En syk bygd

Karasjoksamfunnet er sykt - alvorlig sykt.

Dette vises og høres på ordfører Kjell Harald Sæther. Mannen har ikke brydd seg om mobbedyret som har bosatt seg i hans kommune. Og dette er på mange måter også et mannsproblem.

Gjennom ordføreren avsløres et mangeårig manglende engasjement blant mannfolka i forhold til mobbingen.

– Hvor har du vært, ordfører?

– Ordføreren kan ikke alene gjøre noe med dette. Vi må samle inn informasjon og få mer kunnskap om det som skjer. Så kan vi prøve å finne en løsning, sier Sæther i et intervju.

I det samme intervjuet forteller han at han ikke har tenkt på hva han vil snakke med barneombud Reidar Hjermann når han i morgen kommer til Karasjok.

Dagen før barneombudet kommer til Karasjok, skal formannskapet snakke om mobbingen etter at fylkesmannen har varslet at han vurderer tilsynssak. Først da skal ordføreren og hans politikerkolleger snakke om problematikken.

"Få mer kunnskap", sier ordføreren. Hvor har du vært? Det mangler ikke på dokumentasjon på mobbingen. I NRK Sámi Radio har flere mødre fortalt om sitt, barnets og familiens helvete. Også avisene har bragt historier som er rystende.

Hvorfor har ikke ordføreren slått i bordet overfor sine innbyggere og sagt: – Nå er det nok. Mobbingen skal vi til livs. Vi skal jobbe sammen om dette.

Laksefiske og skuter

Neida. Det har ikke skjedd. Men har det vært snakk om friere snøskuterkjøring, friere ferdsel med firehjulinger eller laksefisket, så har ordføreren tatt i bruk store ord som passer glimrende som titler i radio og tv-sendinger og i avisene.

Hva som skjer i skolegården eller andre plasser der mobbedyret lever, det har ordføreren ikke engasjert seg høylytt i.

Dette må ikke forstås som et angrep på ordfører Kjell Harald Sæther. Jeg legger på ingen måte skylda på ham fordi mobbingen har fått gode vekstforhold i hans kommune. Men det er noe ved hans reaksjonsmønster og måte å svare på i forhold til mobbingen som er representativ for samfunnet han styrer.

Karasjoksamfunnet våger ikke å ta tak i uvesenet. Eller mer presist sagt: Mennene i Karasjok gir blaffen - og ordføreren er mann.

Kvinnenes kamp

Det er kvinnene som har stått fram og fortalt om mobbingen. Det er kvinnene som i årevis har gitt mobbingen et ansikt. Det er kvinnene som har ønsket å gjøre noe med dette.

Mennene i Karasjok er opptatt av elgjakt, laksefiske, skuterkjøring og firehjulinger. Kulturbygget fylles av menn hvis det er møter om dette. På foreldremøtene på skolen for eksempel, er mennene stort sett fraværende. Det finnes unntak; mange fedre deltar aktivt, la det være sagt. Men hvor er mennene i den offentlige debatten om mobbingen i Karasjok?

Nei, dette temaet skygger mennene unna. Hvorfor? Tsja, kan det være frykten for å få spydige kommentarer og kallenavn av jakt- og fiskekompisene, bli litt mobbet? Og så lenge ingen har såpass "baller" at de tør å ta opp mobbeproblematikken i sitt eget hjem eller utenfor stuedøra, ja så lever det videre.

Kvinnene i Karasjok-samfunnet må få med seg mennene i kampen mot mobbing.

Å bry seg

Mennene må gjøre som ordføreren sier - få mer informasjon og kunnskap - og så engasjere seg. Ikke holde kjeft, slik ordføreren har gjort i årevis.

Kanskje bør enhver av oss tenke: Hva kan jeg gjøre? Hvordan skal jeg snakke om andre mennesker? Er det nødvendig å spre rykter om andre? Hvordan skal jeg forholde meg til mitt barn som mobber eller blir mobbet? Skal jeg holde fast ved "janteloven" og håpe på at naboen mislykkes med et eller annet; for så å kunne si etterpå; "hva var det jeg sa?" Må jeg lage kallenavn på folk som gjør noe "unormalt"?

Det er mye vi kan gjøre. Poenget er at vi engasjerer oss - bryr oss. Karasjoksamfunnet kommer av den grunn til ikke å bli et "kjedeligere" eller alvorligere samfunn. Høyst sannsynlig et bedre og varmere samfunn.

Et lite råd til slutt til formannskapet og ordføreren i Karasjok:

Se hva Kautokeino gjorde i etterkant av overgrepssakene. Se hva Tana gjorde i etterkant av Skiipagurra-trafikken fra øst.

Nabokommunene engasjerte seg på bred front.