– Jeg kjenner at jeg er mest samisk inni meg, men det forsterker samiskheten min når jeg kan ta på kofta, og kan duodji (samisk håndtverk. red.amn), og kan litt samisk. Det trygger meg mer i min samiskhet. Men egentlig er det viktigste hva jeg føler inni meg.
Wilhelmsen fikk vite at hun er same da hun var i tenårene.
Hun fant en gammel kiste som tilhørte hennes oldemor. Kista var full av samiske gjenstander. Etter hvert fikk hun vite at oldemor på hennes morside heller ikke lærte seg norsk før på skolen.
– Så da ble det sånn «ok, er jeg samisk på den siden også?» Jeg begynte å lure på hvem jeg er og hvem familien min er. Jeg åpnet meg mer for å finne ut hva slags bakgrunn jeg hadde., forteller Wilhelmsen.
– Min bestefar døde nylig. Han var ikke en som snakket mye om følelser. Men han sa; «Jeg er veldig stolt over at dere har kofte på, og at dere er glade og stolte over den. For da vi var små, så ble vi mobbet og kalt for negative ting hvis man gikk med skaller på skolen». Han kjente på det hele livet, forteller Marianne med litt tårer i øynene.
For 2 år siden lærte Marianne Vorren Wilhelmsen å sy, og nå har hun mistet tellingen over hvor mange kofter hun har sydd.
Foto: Máret Biret Sárá Oskal / NRKKjenner en ro
Prosessen med å finne sitt samiske «jeg» har vært vanskelig.
–Føler du deg god nok same?
– Ja nå gjør jeg det. Det har vært en lang prosess. Nå er det flere i familien som også vil ha kofte, men det er også noen i familien som ikke vil være same. Det er litt rart, men det er i orden, jeg vil ikke påtvinge noen sin samiskhet. Men jeg har kjent en slags ro i å få vite hvem vi er, forteller Altajenta.
– Hvorfor føler du at du må kunne mer samisk?
– Jeg ser hva språket har gjort med meg. Jeg føler at jeg får innsikt i en verden som har vært lukket for meg. Det å få mer forståelse for det samiske og det at mine forfedre snakket samisk gjør at jeg også vil kunne det. Det samiske språket er en rikdom, forteller Marianne.
