Samefolkets sang – i god nasjonalsang-tradisjon

Like sikkert som at 6. februar nærmer seg opplever vi at siste strofe i den samiske nasjonalsangen debatteres og holdes fram som et nasjonalistisk og ikke-aksepterbart krav eller ønske: “Sameland for samene!”

HER ER TEKSTEN: Samefolkets nasjonalsang (norsk oversettelse)

TEKSTEN PÅ SAMISK: Sámi soga lávlla

Jeg har sågar møtt personer som nekter å synge Samefolkets sang i det hele tatt, bare på grunn av siste linje. De vil ikke stille seg bak et slikt krav. Selv om mange kan oppfatte den samiske nasjonalsangen som problematisk lest med dagens øyne, må vi forstå den i den konteksten den ble skrevet.

Ville ha økt bevissthet

Isak Saba publiserte sangen første gang i den samiske avisen Sagai Muittalægje 1. april 1906, samme år som han stilte som kandidat til Stortingsvalget.

LES OGSÅ: Han skrev samefolkets sang

Selvsagt var det ambisiøst av Saba å kalle sangen “Sami soga lávlla”, Sameslektens sang direkte oversatt, men hans budskap med sangen var nemlig å bidra til økt bevissthet for samefolket. Derfor er sangen full av allusjoner til samiske myter og de gamle episke joikene som beretter om hvordan samene i sin tid fant det landet som var ment for samefolket.

Disse gamle tekstene er nedskrevet av den sørsamiske presten Anders Fjellner i første halvdel av 1800-tallet, og av den finske presten Jakob Fellman som virket i Ohcejohka-området nordligst i Finland på 1820-tallet.

I Fellmans nedskrevne tekst heter det blant annet:

Vi må reise langt bort
Hjem [...]
La oss søke navn til vårt land
landet som vi fant
la ditt navn være Sameland

Solens sønn

I sin oppfordring til fortsatt samisk selvbevissthet og stolthet over egen kulturbakgrunn, valgte Isak Saba å vise til en mytisk fortid som forklarer det samiske opphavet helt tilbake til solen. Av den fikk samene villreinen, som kvinnene siden temte. Solens sønn hentet sin brud i jettenes land. Sammen fikk de Gállábártnit, som var sagnomsuste elgjegere og dessuten var det de som oppfant skiene, så for aldri å glemmes ble de etter sin død opphøyd til himmelen, der de i dag utgjør stjernebildet Orions belte (som altså på samisk heter Gállábártnit).

Dette mytiske folket er samene etterkommere av, og det skulle derfor være innlysende at fiender aldri klarer å overvinne “Beaivvi bártni nana nálli” (Solsønnens sterke slekt) om samene bare tar vare på morsmålet og husker forforeldrenes ord til oss: Sameland for samene!

Saba hadde nemlig i et tidligere nummer av Sagai Muittalægje fortalt om hvor imponert han var blitt av de mytiske fortellingene om samefolkets stolte fortid, som han var blitt kjent med gjennom den finske forskeren Otto Donners bok Lappalaisia lauluja fra 1876.

Slåss mot fornorskningen

I artikkelen lover Saba at han skal bidra til at dette minnet aldri mer blir glemt. Derfor setter han seg fore å skrive en nasjonalsang på linje med tradisjonen for nasjonalsanger, som nevner fordums storhet samtidig som den peker framover ved å love folket og kulturen fortsatt eksistens, gjennom stolthet over egen bakgrunn og tilhørighet.

Det er dette som er hovedbakgrunnen for siste linje i Samefolkets sang, ikke primært et ønske om å kommentere den senere debatten om retten til land og vann. Men som ethvert viktig kunstverk er også denne teksten tidløs, i den betydning at hver tid selvsagt er i sin fulle rett til å lese inn nye tolkninger og betydninger i teksten.

For Saba var det imidlertid maktpåliggende å slåss mot den påtvungne assimilasjonen som var offisiell norsk politikk ved begynnelsen av 1900-tallet, der fornorskningens mål var å tilintetgjøre samisk språk og kultur.

Lik sjamanen som representerer den samiske stemmen i Fellmans tekst “Tyven og Sjamanen”, ønsker Saba å mane sine samiske brødre og søstre til aktiv motstand mot assimileringspolitikken, ikke minst ved å insistere på viktigheten av å bevare sitt eget språk!

I Sabas øyne var det å miste samisk språk ensbetydende med kulturell utarming – et synspunkt som nok fremdeles har stor sympati blant størstedelen av dem som for full hals også i dag slutter seg til spesielt de siste strofene av “Sámi soga lávlla”.

Når det gjelder melodien var sangen opprinnelig skrevet i samme versemål som Fjellners epos om Solsønnen – et versemål som passet godt overens med framføringsformen for de gamle episke joikene, og som også var benyttet for deler av den sjøsamiske joiken.