Samiske stedsnavn i Tysfjord har vært debattert og omtalt i media flere ganger det siste året. Ordfører i Tysfjord Tor Asgeir Johansen har tidligere uttalt at det skal skiltes på begge språk i Tysfjord kommune. Nå støttes hans syn av lokalhistoriker Anders Øgsnes.
– De stedene der det finnes informasjon om stedsnavn, må vi naturligvis også skilte – både på samisk og på norsk. Det handler om vår felles historie.
Ta vare på informasjon
Øgsnes mener at det viktigste er å ta vare på all dokumentert informasjon om stedsnavn, og forsøke å berge det som finnes av muntlig informasjon om stedsnavn, både norske og samiske.
– Vi er en stor del av befolkninga i nord som sitter med en sko og en kommag – og vi ror den samme båten. Vi er Fjordfolk og vi er Vuonaga – og vi er for få her oppe i steinrøysa til å krangle om vår felles fortid, sier Øgsnes til NRK.
Sjøfinner i flertall
Det har vært underskriftskampanjer og brevskriving i spørsmålet om samiske stedsnavn i Ytre-Tysfjord.
Øgsnes skriver i et leserinnlegg i avisa Fremover hvordan befolkningen i ytre Tysfjord har vært gjennom historien. Han skriver at sjøfinnene var majoritetsbefolkning i ytre Tysfjord i mange hundre år, som brukte sitt eget språk «finnagiella», men som også snakket godt norsk. Han viser til at i årene 1609 til 1801 var sjøfinnefamiliene i overtall i folkeregistreringer – i hele Tysfjord, med 79 prosent i 1665 og 76 prosent i 1723.
– Dette er ikke tilflyttede sjøfinner, vi snakker om finneodel. Folk som har vært her i «all tid».
I 1801 er tallet bare 42 prosent.
– Vi ser at etterkommere fra mange av de familiene som tidligere er ført som sjøfinner, nå er ført som norske, skriver Øgsnes.
– Ingen skrev på samisk
Som argument mot mangelen på skriftlig dokumenterte kilder om samiske stedsnavn fra 1500-tallet skriver Øgsnes slik i leserinnlegget:
– Hvem kunne skrive inne i fjordene? Ingen. Verken nordmann eller finn; skolen kommer først 200 år senere, og det skriftlige tas hånd om av embetsfolk og geistlige. De skrev ikke samisk og samisk eksisterte ikke som skriftspråk.
Mangelen på skriftspråk mener han er en av hovedårsakene til at samiske stedsnavn ikke finnes på kart idag.
– Samene hadde naturligvis navn på landskapet rundt seg på sitt eget språk, men det er imidlertid ikke disse menneskers dagligspråk og navn på stedene som havner i protokollene til fogd, fut og prest, skriver Øgsnes i Fremover.
