Normal

Her skal stállu ha blitt drept: – Stakkars barn, dere vet ikke hva dere gjør

Der NRK nå har utviklet en applikasjon med eventyr og fortellinger skal tippoldefaren til Laila (73) ha drept Karasjoks fryktede troll. Det skal ikke bare ha ført godt med seg.

Bilde

SOM HA BESTEMOR I BAKSETET: Anne Biret Holmestrand (21) bak rattet hører Laila Somby Sandvik (73) fortelle eventyr i baksetet. Om bestemor er utenfor dekning, kan Anne Biret likevel finne fram smarttelefonen.

Foto: Kenneth Hætta

Eventyr og fortellinger fra gamle dager tas inn i framtiden gjennom den nye geolokaliseringsappen NRK Jođi.

Kanskje finner du en historie fra et sted nær deg?

Last ned appen nå:

Laila Somby Sandvik (73) er etterkommer av en ekte trolljeger!

Hennes tippoldefar Bieskkán, eller Anders, hadde ord på seg for å være den i Karasjok kommune som tok livet av – stállu - trollet. Historien er slik at stallo skal drept omtrent der hvor NRK i Indre Finnmark i dag har sitt hovedkvarter.

Bilde

TROLLJEGEREN: Bieskkán var Laila Somby Sandviks tippoldefar, og skal ha vært god på troll.

Foto: Privat

En fremtredende sten forsvant da NRK Sámi Radio fikk sine nåværende lokaler på åtti-tallet. Daværende kultursjef i Karasjok kommune, Hjalmar Strømeng, minnes utbyggingen.

– Da vi holdt på grave sto det en eldre mann på andre siden av grøfta og ristet på hodet.

– Stakkars barn, dere vet ikke hva dere gjør. Dere er historieløse, sa han til oss:

– Dere kan jo ikke bygge her.

Pelsene ble våte

På innvielsen av kulturhuset var alle optimistisk, og de fine gjestene hadde lagt pelsene - som da var moderne - i garderoben i kjelleren.

– Underveis i forestillingen ringer vaktmesteren og forteller at jeg må komme i en «helvetes fart». I kjelleren sto det en halv meter med vann.

– I årene etterpå har det blitt pumpet ut jevnlig, sier den daværende kultursjefen.

– Jeg vet at min tippoldefar tok livet av trollet, og at det skjedde der. Så lenge vi kunne se at steinen la der, visste vi at stallo var død og vi trengte ikke lenger være redd for den, forteller Somby Sandvik.

– I dag er stenen borte. Frykter du stallo i dag, Laila Somby Sandvik?

– Nei, jeg vet at stallo er død.

Bilde

TROLLDOM I LOKALENE?: Stenen som tidligere lå her var stallo som ble forstenet da den mistet livet, mener Somby Sandvik.

Foto: NRK

Hun er i dag svært engasjert i samisk kultur og språk. Hun mener vi trenger flere historier i hverdagen.

– Tilbud som «NRK Jođi» er viktig. Historiene blir tatt inn i verdenen dagens barn lever i. Alle barn har ikke lenger personer som bidrar med eventyr og fortellinger rundt dem. Videre bidrar dette til at samisk språk finnes på moderne verktøy.

I dag er det kanskje enda viktigere enn før med eventyr og fortellinger. Det å sitte og lytte kan gi fred og ro, tror hun.

Fantasi og kreativitet

– Barna spør, kan du ikke fortelle om gamle dager? Barna får historie, og etter hvert som de blir eldre begynner de å forstå tiden de selv er i og kan begynne å legge framtidsplaner.

– Eventyr er kultur og språk, gir uttrykk for verdier og normer, er oppdragende, gir spenning, underholdning, utvikler fantasi og kreativitet, og bidar ofte til en voksne og barn-relasjon når det gjelder hvem som forteller og hvem som lytter.

Bilde

BESTEMOR I BAKSETET: Selv vokste Somby Sandvik opp i grenda Bieskkenjarga i Karasjok kommune med tre husstander og en rik fortelltradisjon.

Foto: Kenneth Hætta

– Oppbygningen er gjerne universelle: bgynnelse, spenningstopp og god slutt over et gitt tema.

– Det er kulturoverføring fra en generasjon til den neste. I hvert fall tidligere, før besteforeldregenerasjonen ble ung og travel, fortalte de til barnebarna. Foreldrene var i arbeid.

Da Laila Somby Sandvik var liten gjorde historier om vanndraugen at behovet for å passe på barna når det var vårflom i elva ble mindre. De minste var ikke sarte sjeler. Skumle historier som endte godt gjorde de mindre redd.

– Historiene inneholder ofte moral og etikk og tar for seg det gode mot onde. Stort sett vinner det gode. I den virkelige verden er det kanskje ikke slik. Men i eventyrene, i hvert fall, der ender det gjerne godt.