NRK Meny
Normal

Gjenreisning og fornorskning

I løpet av annen verdenskrig, tvangsevakueringen og gjenreisningen av Nord-Troms og Finnmark skjedde det et språkskifte blant mange - fra samisk til norsk som hovedspråk. Mange valgte også å framstå som norske i stedet for samiske.

Finnmark i ruiner etter tvangsevakuering
Foto: Scanpix / NTB scanpix

– Mange har trodd at opplevelsen av å være sørpå har fått folk til å oppfatte seg selv på en annen måte, men det er ikke der forklaringen ligger. Etter brenningen av Finnmark og Nord-Troms i 1944 var alt menneskeskapt borte. Alle bygninger og gjenstander som var spesifikke for samer, kvener eller nordmenn var borte. Det var ikke noe materielle knagger å henge fortida på og som kan fortelle om slekters gang. Også den samiske og den kvenske byggeskikken forsvant. Dette ble erstattet av et stortstilt norsk, nasjonalt byggeprosjekt som heter gjenreisningen.

Det sier forsker ved Universitetet i Tromsø Ivar Bjørklund, som har forsket på temaet gjenreisning og fornorskning.

Behov for å beherske norsk

Forsker Ivar Bjørklund

Forsker Ivar Bjørklund

Foto: Privat

Befolkningen i Finnmark og Nord-Troms (til og med Lyngenfjorden) ble mot slutten av den tyske okkupasjonen evakuert sørover, før «den brente jords taktikk» ble brukt til å ødelegge bebyggelse og andre fysiske installasjoner.

Folkeforflytningen sørover innebar blant annet møter med «det norske» og med enspråklige norske samfunn, i en svært sårbar situasjon. Etter hjemkomst og under gjenoppbyggingen ble behovet for å beherske norsk om mulig enda mer påtrengende. Gjenreisningsbyråkratiet var omfattende - og kun norskspråklig.

– Tusenvis av mennesker var involvert som saksbehandlere, arkitekter, planleggere og kontrollører. Det som alt hadde til felles var at det overhodet ikke tok høyde for det etniske mangfoldet i landsdelen. Man tok det for gitt at det var nordmenn som bodde der. Så ingen av tiltakene var dimensjonert i forhold til det samiske eller kvenske.

Norsk var billetten til framtiden

Det var aldri snakk om at man skulle prøve å forholde seg til lokale tradisjoner i forhold til byggeskikk, og alle papirer, instrukser, søknadskjemaer var trykt på norsk, i tillegg til at alle som folk kom i berøring med var nordmenn sørfra.

– For de samiske samfunnene var dette det første ordentlige møtet med et moderne byråkrati, her kom de for alvor i kontakt med staten og man kunne ikke velge å holde seg unna det, og budskapet var veldig klart, hvis du ikke behersket norsk og forsto det saksbehandleren sa, så kunne du risikere å tape på det.

– Hvor sikkert kan man si at det var en årsak til at man gikk bort fra de samiske skikkene og mye av kulturen?

– Folk så at de som kom seg best ut av dette var de som hadde den første forståelsen av norsk språk og kultur. Det var det som var inngangsbilletten. Dermed trakk folk den konklusjonen at den fornorskningspolitikken som på det tidspunktet hadde foregått i hundre år var noe man måtte forholde seg til. Folk trakk vel den konklusjonen at det var billetten til framtiden. Gjenreisninga av Finnmark og Nord-Troms er det store vendepunktet. Det var et klart eksempel til folk at hvis du ikke snakket norsk og forsto det norske systemet, så kunne du tape og det var ingen interessert i.

Samisk ble kjøkkenspråk

Når man ser på folketellingen har man eksempler på hvordan folk forlot sin samiske identitet mellom 1930 og 1950. I 1930 var flertallet i en kommune i Nord-Troms, 1200 personer, ikke-norsk (det vil si samisk eller kvensk). 20 år etterpå, i 1950, er det bare fem personer som svarer at de er ikke-norsk (samisk eller kvensk).

– Her er det helt klart et skifte i folks preferanser. Etter krigen velger folk å framstå som norske. Man snakket ennå samisk, men det ble mer et kjøkkenspråk. Det hadde ingen offisiell relevans i en folketelling. Det var i denne tiden at norske skikker, norsk skolevesen og alt som tilhører det moderne norske samfunn bryter gjennom. Det er en skred som skjer når det gjelder formidling av norsk kultur og samfunnsliv i de samiske områdene de første årene etter krigen, sier Bjørklund.

Med utgangspunkt i Kåfjord kommune i Nord-Troms har det vært bemerket at det kan se ut som det på denne tiden skjedde en kollektiv beslutning om å slutte å lære barna samisk. I de fleste familiene der dagligspråket før krigen var samisk, lærte barna som var født under krigen bare norsk, og dagligspråket ble norsk. Man fikk da den paradoksale situasjon at mens foreldre og besteforeldre hadde samisk som morsmål, og de eldste barna var tospråklige, lærte de yngste barna bare norsk, og dagligspråket ble etter hvert norsk.