– Jeg er fryktelig skuffet. Jeg hadde sett for meg at dette ville føre til at lokalbefolkningen selv fikk eie og forvalte nærområdene. Så langt har ikke dette ført fram, sier Thoralf Henriksen (64).
Tidligere var det staten som eide stort sett hele Finnmark. Men i 2005 kom en ny lov.
Finnmarksloven.
Den overførte grunnen til innbyggerne i Finnmark.
Et eget organ som skulle eie og forvalte grunnen ble opprettet. Den såkalte Finnmarkseiendommen (FeFo).
Ser om andre kan eie grunnen
Samtidig ble det bestemt at en kommisjon, Finnmarkskommisjonen, skulle kartlegge hvem som har rett til å eie og bruke grunnen i Finnmark.
De skulle se om det fantes områder som kunne være eid av andre enn FeFo.
Dette ble gjort for at Norge skulle oppfylle sine folkerettslige forpliktelser overfor samene.
Så langt har denne kartleggingen ikke ført til noen endringer. I de områdene som er blitt undersøkt er det fortsatt FeFo som skal både eie og forvalte grunnen.
som slo fast at innbyggerne har bruksrettigheter, men at det ikke var av en slik art at de selv kunne få forvalte områdene.
– Ingen forhåpninger
Neste uke skal kommisjonen legge fram resultatene fra kartleggingen i Karasjok.
Thoralf Henriksen er en av 73 personer i Karasjok som har satt fram krav overfor kommisjonen.
Han ønsker at innbyggerne i Karasjok skal eie og bestemme over sine landområder i kommunen.
Men 64-åringen som er vokst opp ved Tanaelva, er ikke videre optimist.
– For å være ærlig så har jeg ingen forhåpninger lenger. Jeg frykter at dommene som har blitt avsagt andre plasser i Finnmark, vil føre til at heller ikke folk i Karasjok får forvalte sine egne områder, sier Henriksen.
Karasjok kom ikke under norsk styre før i 1751. Det er 138 år etter Nesseby, som ble norsk/dansk i 1613.
Samisk område
Professor Øyvind Ravna ved Norges arktiske universitet mener at situasjonen i Karasjok er annerledes enn i de områdene som til nå er undersøkt.
– Indre-Finnmark har i utgangspunktet vært sett på som et samisk område. Kysten har vært betraktet som norsk. Dette ligger også i den kategoriseringen samerettsutvalget i sin tid gjorde, med henblikk på forpliktelsene i ILO-konvensjonen nr. 169 artikkel 14, sier Ravna.
Samtidig påpeker han at Nesseby ble satt i samme kategori som Indre- Finnmark.
Hvis Norge skal overholde sine folkerettslige forpliktelser overfor samene, må lokalbefolkningen i de samiske områdene få mer å si i forvaltningen. Og i bruken av naturressursene, mener han.
– Det som er nokså paradoksalt, er at i områder hvor den norske stat ikke har folkerettslige forpliktelser, da snakker jeg om statsallmenninger i Sør-Norge, der har man etablert slike lokale styringsordninger.
Og fortsetter:
– Mens i Finnmark der finnmarkingene selv eier grunnen, har lokalsamfunnene mye mindre påvirkning på hvordan ressursene forvaltes, og hvordan inntektene fordeles, sier Ravna.
Egne styringsordninger for Indre-Finnmark
Han tror at det er mulig at Finnmarkskommisjonen foreslår en lokal forvaltningsmodell for Indre-Finnmark.
Dette kan skje selv om man ikke har foreslått slike ordninger andre steder i fylket.
– Det er ikke utenkelig. Det er vel antakelig mer tenkelig her enn det har vært i feltene som tidligere er utredet. Det ligger nettopp i det at man har spesifikke forpliktelser i de landområdene som samene tradisjonelt har besittet.
Og legger til:
– Det er vel både en oppfatning og faktum at samene i større grad har besittet områdene i Indre- Finnmark enn kystområdene, sier Ravna.
Finmarkseiendommen har ikke synspunkter til debattene rundt kommisjonens arbeid. Hvis det viser seg at andre enn Finnmarksiendommen har eiendomssrett i noen områder i Finnmark, så vil de ta stilling til det når konklusjonene fra kommisjonen foreligger.
– Da gjør vi en grundig vurdering fra sak til sak. Vi har ingen annen agende enn at rett skal være rett. Der det er god dokumentasjon, så stiller vi oss bak det, og der vi mener at dokumentasjon mangler, mener vi at retten må avgjøre, sier Greiner.
- Les også:
- Les også:
- Les også:
Oppdatert 09.12.19 med kommenter fra Finnmarkseiendommen.