Finnmarkskommisjon: – FeFo er eier av Varangerhalvøya

– Finnmarkskommisjonen har konkludert med at Finnmarkseiendommen (FeFo) eier grunnen i feltet, men et areal på vel 30 000 dekar i Gulgofjord i Berlevåg kommune står i en særstilling.

F.v: Veronica Andersen, Ole Henrik Magga, Jon Gauslaa og Hilde Agathe Heggelund.

Medlemmene i Finnmarkskommisjonen er enige om hovedkonklusjonen. Men delt i synet på jaktrettigheter på elg og rettigheter for laksefiske i elver. F.v: Veronica Andersen, Ole Henrik Magga, Jon Gauslaa og Agathe Heggelund.

Foto: Nils Henrik Måsø / NRK

Klokken ti idag la leder Jon Gauslaa Finnmarkskommisjonens rapport med konklusjoner om bruks­ og eierrettigheter i felt 6 Varangerhalvøya vest.

Feltet består av all grunn i kommunene Båtsfjord og Berlevåg som Finnmarkseiendommen (FeFo) har forvaltet etter at finnmarksloven trådte i kraft (1. juli 2006).

  • HØR:

Kommisjonens konklusjoner bygger på alminnelige rettsprinsipper om rettighetserverv ved langvarig bruk. For at en utøvd bruk skal gi grunnlag for erverv av rettigheter, må den være langvarig og sammenhengende, ha hatt et visst omfang og bygge på en oppfatning om at bruken er rettmessig.

FeFo eier grunnen

Kommisjonen har konkludert med at FeFo eier grunnen i feltet, men et areal på vel 30 000 dekar i Gulgofjord i Berlevåg kommune står i en særstilling.

Da stedet ble fraflyttet tidlig på 1970-tallet var det her etablert en kollektiv rett til utmarksbruk for bygdefolket på linje med en grunneiers rett.

Kommisjonen mener at denne retten har ikke falt bort, men kan ikke utnyttes før det igjen blir etablert en fastboende bygdebefolkning i Gulgofjord.

Inntil videre ligger derfor eierbeføyelsene til FeFo.

Lokalbefolkningen har bruksrett

Lokalbefolkningen i feltet har for øvrig i sine tradisjonelle bruksområder opparbeidet kollektiv bruksrett til ulike former for utmarksbruk.

Ole Henrik Magga

Myndighetenes harde fornorskingspolitikk har ført til at den sjøsamiske befolkningen har mistet store deler av tidligere rettigheter, forklarer Ole Henrik Magga, medlem i Finnmarkskommisjonen.

Foto: Nils Henrik Måsø / NRK

Finnmarkskommisjonen mener at det også er ervervet bruksrett til reindrift i feltet. Både lokalbefolkningens og reindriftsutøvernes rettigheter må utøves innenfor lovgivningens rammer.

Konklusjonene er enstemmige med unntak av at det er ulike oppfatninger om det rettslige grunnlaget for retten til elgjakt, og om fiskeretten i Trollfjordelva i Berlevåg kommune.

Konklusjonene kan bringes inn for Utmarksdomstolen for Finnmark innen 16. april 2017.

Lokalbefolkningen har kollektiv bruksrett

Lokalbefolkningen i feltet har i sine respektive tradisjonelle bruksområder opparbeidet kollektiv bruksrett til de bruksformene de tradisjonelt har utnyttet.

Dette omfatter blant annet bufebeite i utmark, fiske i ferskvann, jakt på og fangst av småvilt, sanking av egg og dun og multeplukking.

Rettighetene har et selvstendig grunnlag ved siden av finnmarksloven, men går ikke ut over lovens rammer. Lokalbefolkningen har også ervervet rett til sanking av rekved og enkelte andre bruksformer som ikke er regulert i finnmarksloven, men som har inngått i deres tradisjonelle ressursutnyttelse.

Rettighetene er ikke eksklusive, men har karakter av fortrinnsrettigheter innenfor lokalbefolkningens tradisjonelle bruksområder. De lokale rettighetene er beskyttet mot opphevelser og omfattende innskrenkninger.

Rettighetenes selvstendige grunnlag medfører også at FeFo kan ikke disponere over rettighetene på en måte som fortrenger lokale brukere fra deres tradisjonelle høstingsområder.

Delt syn om elgjakt

Når det gjelder elgjakt er det enighet om rettens innhold, men tre medlemmer (Gauslaa, Andersen og Heggelund) anser dette som en lovbestemt rett. Ett medlem (Magga) anser elgjakt som del av en opprinnelig jaktrett med et selvstendig rettsgrunnlag.

Reindrift

Det er meldt inn krav fra reinbeitedistrikt 6 og 7. Kommisjonen sier at det i feltet er etablert en alminnelig reindriftsrett med grunnlag i alders tids bruk. Retten har det innholdet som er angitt i reindriftsloven.

Rettens selvstendige karakter gir den vern mot opphevelser og omfattende innskrenkninger. Siidaandelshaverne i Reinbeitedistrikt 6 (Varangersiidaen) og Reinbeitedistrikt 7 (Rakkonjárga) har andel i retten innenfor de respektive distriktsgrensene.

Kommisjonen har særskilt vurdert reindriftsretten på Båtsfjordsneset, mellom Kongsfjorden og Båtsfjorden. Retten her kan utnyttes av Rakkonjárga i henhold til gjeldende grense mellom Polmak og Varanger reinsogn. Varangersiidaens rett til Båtsfjordneset er for tiden ikke virksom.

Rettigheter til lakseplasser

Tana og omegn sjølaskefiskeforening har satt frem et krav om at de lakseplassene som ble inndratt på 1970 og 1980-tallet tilbakeføres for fremtidige generasjoners bruk.

Videre har de villet ha svar på om forvaltningen har rett til å regulere bort sjølaksefiske til fordel for sports- og turistfiske i elvene med den begrunnelse at det er mer penger å tjene på et slikt fiske.

Videre har de bedt kommisjonen ta stilling til om forvaltningen kan fjerne sjølaksefiskernes rett til å fiske med krokgarn. Tana og omegn sjølaksefiskeforening mener at bruken av krokgarn kan dokumenteres tilbake til midten av 1700-tallet.

Får medhold å fiske med faststående redskap

Tana og omegn sjølaksefiskerforening har fått medhold i at sjølaksefiske med faststående redskap er en rettighet som har et selvstendig grunnlag i alders tids bruk. Retten er beskyttet mot opphevelser og omfattende innskrenkninger.

– FeFo må ved tildeling av lakseplasser unngå at lokale brukere fortrenges fra deres tradisjonelle fiskeområder, sier Finnmarkskommisjonen.

Inndragningen av statlige lakseplasser i årene mellom 1976 og 1981 var et inngrep i en rett som i prinsippet hadde ekspropriasjonsrettslig vern. Men utvalget har latt være å ta stilling til kravet fra sjølaksefiskerne om å få tilbakeført fratatta lakseplasser.

– Vi har ikke mandat til å vurdere dette, forklarer leder i Finnmarkskommisjonen Jon Gauslaa.

Mistet rettigheter på grunn av fraflytting

Bygdelagene på Varangerhalvøya har lagt frem krav om kollektive rettigheter. I tillegg har også enkelpersoner krevd retitigheter.

  • HØR på samisk:

Grunneiere og hytteeiere i Gulgofjord i Berlevåg kommune har krevd kollektiv eiendomsrett til et areal på vel 30 000 dekar.

– Vilkårene for rettighetserverv med grunnlag i alders tids bruk var oppfylt da stedet ble fraflyttet rundt 1970, mener kommisjonen.

Retten har imidlertid karakter av en bygdelagsrett og kan dermed ikke utnyttes før stedet igjen får en fastboende bygdebefolkning.

Uenighet om elvefiske

Flertallet i kommisjonen (Gauslaa, Heggelund og Magga) anser tilknytningen mellom den tidligere fastboende befolkningen, dagens grunneiere og hytteeiere som tilstrekkelig til at disse kan utnytte den delen av bygdelagsretten som gjelder fisket i Trollfjordelva. Fiskeretten har grunnlag i et særlig rettsforhold, og er dermed ikke undergitt FeFos forvaltning.

Mindretallet (Andersen) anser ikke tilknytningen som tilstrekkelig til at grunneierne og hytteeierne har en særlig fiskerett.

Lokale grunneiere og hytteeiere har på sedvanerettslig grunnlag rett til båtlandingsplasser (båtstøer) i området. Det er også ervervet en rett til nødvendig motorferdsel i utmark langs tradisjonelle ferdselsårer i forbindelse med næringsmessig utmarkshøsting. Retten omfatter ikke bruk av motorkjøretøy i forbindelse med atkomst til og fra Gulgofjord.

Tidligere rapporter

Tidligere har kommisjonen avgitt rapport for felt 1 Stjernøya/Seiland , felt 2 Nesseby , felt 3 Sørøya og felt 5 Varangerhalvøya øst .

Finnmarkskommisjonens arbeidsmåte er regulert i Finnmarksloven.
Finnmarkseiendommen (FeFo) som forvalter grunnarealene og ressursene i Finnmark, plikter å ta stilling til kommisjonens rapport og konklusjoner. Er den enig med kommisjonen skal den tinglyse de aktuelle rettighetene. I slike tilfeller vil dermed kommisjonens konklusjoner ha samme virkning som en rettskraftig dom.

Dersom Finnmarkseiendommen eller andre parter er uenige om rettigheter i områder som kommisjonen har behandlet, kan de be kommisjonen om å mekle mellom dem.

Fører meklingen ikke frem, kan partene bringe uenigheten inn for Utmarksdomstolen for Finnmark, som avsier bindende dommer om rettigheter til Finnmarkseiendommens grunn. Utmarksdomstolens dommer kan ankes til Høyesterett.